Bokanmeldelse | Filosofi

Trump gjennom 2400 år

Boka fillerister Donald Trump, og gir oss andre stoff til ettertanke.

Jo flere idealer, jo mer å kunne strekke seg mot – men også å feile overfor. Filosofihistorien er full av idealer, omkring hvordan vi best kan leve, også med hverandre, og byr derfor også på analyser av hvordan et godt samfunn bør se ut.

Lars Svendsen er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og forfatter av en rekke bredt anlagte filosofibøker. Nå har han tatt for seg et av vår tids mest yndede samtaleemner, nemlig president Donald Trump. Det er en passe sprø idé å plassere Trump side om side med et knippe politiske tenkere fra vår vestlige kanon. Klart Trump kommer til kort! Han stiller jo i en annen klasse siden han ikke bygger argumenter slik som filosofene, ikke søker stringens eller bryr seg særlig om sannhet. Svendsen presenterer 40 ulike tenkere, alle med sine idealer og analyser. Dermed inneholder boka 40 måter Trump feiler på. Minst.

Det begynner med Platon og hans forståelse av den rettferdige stat og dens motpart, tyrannen. I hvert kapittel ikler Svendsen seg den enkelte filosofens drakt og møter dermed Trump på for oss uvante måter. Møtene er mest spennende i andre halvdel, for avstanden blir ofte stor i de første kapitlene, noe som skaper lite friksjon mellom president og filosof. Trump forsøker ikke å bygge harmoni gjennom lovverk og utvikling av karakter og dyd. Fornuften er ingen rettesnor for ham, så han spiller på bortebane her og taper 20–0 hver gang.

Svendsen er ikke akkurat filosofisk i sin behandling av Trump, stiller seg ikke åpen og lar sjelden sine påstander ledsages av begrunnelser (eller kilder). Når han i hvert kapittel foretar en sammenligning mellom Trump og en filosof, ytrer han seg bombastisk: «Der Aristoteles fremhever fornuft, måtehold og fellesskapets gode som politikkens mål, gjør Trump egeninteresse, følelsesmessig appell og forakt for sannhet til politiske dyder.» «I Trumps univers er lykke og suksess identiske.» Eller om Maga-bevegelsen: De «tilbyr mening uten refleksjon, tilhørighet uten selvkritikk, trygghet uten ansvar».

Slik er det nærmest på hver side. Trumps ustabilitet, narsissisme og hevngjerrighet er ingredienser det viser seg at man kan skrive temmelig variert om når det stadig bringes inn en ny motpart. Men variasjonene til tross – det blir mange gjentakelser, om at Trump ikke er noen sterk leder, men «et menneske fanget i følelsenes tyranni».

Likevel er boka svært interessant. For etter hvert blir det mer nyansert – når Trump ikke lenger kun stilles opp som en negasjon, men faktisk beriker presentasjonen av filosofien. Som med Augustin, Burke eller Schopenhauer. Den ene skriver om kjærlighet, den andre om det sublime og den tredje om vilje, og fordi Trump blir med inn i alt dette, får vi nye måter å tenke omkring ham på. Hvorfor lammer han oss? Fordi han forstår intuitivt, skriver Svendsen, mekanismer som balanserer kaos og orden, frykt og håp, og så spiller på dette, på dype lag i oss alle. Men faktisk går det begge veier, for også filosofene må inn i manesjen der Trump befinner seg. De må gjøres relevante for en sammenligning, og plutselig blir samtidspolitikken fylt med mye interessant tankegods. Ved at blikket festes på Trump, løftes det samtidig bort fra ham og mot mulige måter å tenke omkring samfunn, makt og lederskap på. Vi kan utvide vokabularet vårt med denne boka. Få inspirasjon til nye måter å se på og til og med få løftet sjelen.

Hvert kapittel kan leses frittstående. Det er ingen linjer som trekkes, og få sammenligninger. Men leser vi kronologisk, blir vi med på en reise gjennom en velskrevet filosofiens historie (med en liten overvekt av høyrevendte tenkere og kun fire kvinner) og gjennom ulike mentaliteter. Svendsen skriver om filosofer som forholder seg til kosmos, Gud, fornuft, frihet, lykke, utvikling av demokrati, trusler mot demokrati og tankeeksperiment omkring rettferdighet. Jo nærmere vi kommer vår tid, jo mer trer Trump frem med en kraft som ikke bare må avvises, men også forstås. Trump blir et symptom på en tid vi alle bor i. For eksempel sier Svendsen, med Richard Rortys stemme, at Trump blir «et symptom på et demokratisk system som har mistet evnen til å opprettholde håpet som en felles ressurs i befolkningen».

Helt til slutt dikter Svendsen opp et svar fra Trump. Har han fått noe ut av redegjørelsene? Han brauter i vei, påstår at han er redningen og den aller beste filosofen. Tosken skal nå selv vise hvilken tosk han er. Men tenk hele tiden å måtte forsvare seg slik, alltid stå parat til å overbevise andre om hva slags flott kar man er. Kanskje vi burde gå til filosofene som anmoder oss om alltid å se mulighet i menneskene, for hva er vel filosofi uten mulighet? Eller vi kan be om en ny bok, om Trump og psykiaterne, som drøfter grenser for galskap.

Av Aasne Jordheim

Publisert 22. september 2026 kl. 09:53