– Jeg skjønner at noen med bedre sosiale antenner ser nytten av å pakke budskapet litt inn. Jeg er hundre prosent en bulldoser.
– Jeg kan nok oppleves som ganske udiplomatisk. De fleste som har sett meg på TV, mener at jeg er langt ute på spekteret. De tar sikkert ikke feil.
Ordene tilhører Inga Strümke, forskningsformidleren og hele landets KI-ekspert. Hun som ikke er redd for å ta hardt i når hun debatterer med landets politikere om konsekvensen av uregulert kunstig intelligens. Men hva er det med Strümke som gjør at hun har blitt eksperten som hankes inn og lyttes til?
– Jeg får jo ikke noe igjen for å debattere med politikere på TV og insistere på hvordan teknologien funker. Men bare tanken på at vi skal ta beslutninger på noe annet enn kunnskapsgrunnlaget, slår meg som fullstendig feil. Da gir det jo mening at det ble forskning, sier Strümke, som er førsteamanuensis ved NTNU.
Hvilke personligheter belønnes i dagens akademia? Er det rom for rotete surrehuer? Eller må man være strukturerte supermennesker?
Vi har bedt Strümke og fire andre vitenskapelig ansatte om å teste personligheten sin ut fra femfaktormodellen, ofte kalt The Big Five.
Hvordan får de forskerlivet til å passe personligheten? Hva er x-faktoren som har gjort at de lykkes?
– Skrekken er tanken på at livet skal bli uinteressant, sier Strümke.
For her går det unna. Hun scorer høyt på aktivitet og impulsivitet, er eventyrlysten, rett på sak og skyter fra hofta når hun snakker.
Det fartsfylte livet rammes inn av sansen for orden og struktur. På kontoret har hun håndstøvsuger og antibac-kluter.
– Det vaskes ikke nok på norske universiteter. Jeg viper kontoret en gang i uka. Jeg gidder ikke å bli syk. Det har jeg ikke tid til.
Hennes utførelse av forskergjerningen motiveres av hennes høye score på plikttroskap. Hun ser på det som «ganske dritt» å være en offentlig person. Men målet veier tyngre: at det skal gå bra med kunstig intelligens i Norge.
– Det er veldig mye med KI-utviklingen som bør bekymre oss. På grunn av min kunnskap og innsikt har jeg et ansvar.
– Det koster å være en offentlig person. Jeg liker det ikke, men det muliggjør at jeg kan nå ut med et budskap som er kjempeviktig for landet mitt, sier Strümke.
Noen personlighetstrekk er en fordel i alle yrker, forteller Eva Langvik, professor i psykologi ved NTNU og ekspert på personlighetstester. Evner du å jobbe strukturert, holde deg til planen og jobbe mot et mål, så skal du klare deg ganske greit i arbeidslivet.
– Men hvis vi ser på akademia, er åpenhet også en fordel. Det henger sammen med bedre prestasjoner.
Åpne personer er nysgjerrige, omfavner nye perspektiver og er ikke fremmede for å gjøre ting på andre måter.
Langvik peker også på forskning som viser at studenter som scorer høyt på åpenhet og planmessighet, presterer bedre på studiene.
– Planmessighet har sterkest sammenheng med prestasjon, sier Langvik og peker på at det handler om mer enn orden og struktur, det handler også om ambisjoner, troen på eget talent og plikttroskap – altså at man grundig og samvittighetsfullt utfører sine oppgaver.
En som har en veldig planmessig tilnærming til forskergjerningen, er Terje Lohndal, arbeiderklassegutten som ble Norges yngste professor i en alder av 27 år.
– Det gjennomsyrer alt, sier språkforskeren, som scorer skyhøyt på samtlige dimensjoner under planmessighet.
Mor var hjemmeværende, far jobbet på aluminiumsverket. Fast jobb og stødig inntekt var verdsatt høyere enn akademiske meritter. Lohndal har tidligere fortalt at han måtte lære seg alt av koder og uskrevne regler på egen hånd.
Hvordan klarte han det? Et lingvistisk talent, utvilsomt. Men deler av svaret finnes muligens i Lohndals e-postkonto.
– I innboksen har jeg kun de e-postene som jeg ikke har svart på. Målet er hele tiden at den skal være så tom som mulig, og den er stort sett tom. Det gjør at jeg er sikker på at jeg ikke unnlater å svare på noe, sier Lohndal, som i dag er dekan ved Det humanistiske fakultet på NTNU.
– Det kan jo fremstå litt nevrotisk. Men det funker for meg. Da er jeg sikker på at jeg får gjort alt, og jeg kan slappe bedre av, sier Lohndal, som ifølge testresultatene har et forholdsvis stabilt følelsesliv.
Nærmer søknadsfristen seg? Deadline for konferanseabstrakt? Ikke noe problem for Lohndal.
– Jeg er stort sett alltid tidlig ute. Jeg har aldri gjort noe natta før en frist, sier han.
– Jeg prøver tvert imot å gjøre ting nærmere fristen. Hvis ikke opplever jeg at jeg kanskje må gjøre det to ganger, sier Lohndal, som gir dette eksemplet: Hvis han forbereder seg til en forelesning for lang tid i forveien, kan forberedelsene bli glemt på veien.
– Har det vært en karrieremessig fordel å være så tidlig ute?
– Det har vært alfa og omega. Som student leste jeg meg planmessig gjennom hele bibliotekkatalogen om alt som hadde med språk å gjøre, for eksempel. Det ga meg et fortrinn som jeg ellers ikke ville hatt, sier Lohndal.
Er det i det hele tatt mulig å være et rotete surrehue og klare seg i akademia? I aller høyeste grad! Bare spør Sirianne Dahlum, som ble professor som 35-åring, og som i fjor mottok Universitetet i Oslos pris for yngre forskere for sitt sterke bidrag til demokratiforskning.
– Kanskje vi kan starte med det verste – få det overstått, sier Dahlum da vi møtes på en kafé på Blindern. Hennes valg av det offentlige rom er ikke tilfeldig. Scoren på orden er på bunn, så kontoret hennes kan vi bare se for oss.
– Jeg mister lommebøker og mobiltelefoner, glemmer e-poster og har hundre faner oppe. Kanskje jeg er en av dem som går rundt med udiagnostisert ADHD, sier Dahlum.
For øyeblikket har hun 34 000 uleste e-poster. En evig kilde til dårlig samvittighet.
– E-postene bare kommer inn. Jeg prøver å svare på dem jeg husker, men jeg har ikke noe system, og det hender at noen går i glemmeboka. Man får som regel purringer i akademia, så jeg tar dem da.
– Jeg skammer meg litt. Jeg skjønner at det ikke er helt bra, liksom.
Hvordan er det mulig å kombinere toppforskning med en rotete tilværelse, kan man jo undre på. Men Dahlum er selvfølgelig mer kompleks enn som så: Ifølge personlighetstesten er hun ambisiøs, målrettet, samvittighetsfull og en som tenker nøye gjennom alle valg.
– Jeg er veldig opptatt av å få til ting. Inni meg hersker kaos og struktur. Men siden jeg har denne plikttroskapen og nevrotisismen – angsten for at ting ikke skal gå som jeg ønsker – så er det en slags indre drivkraft som tvinges igjennom.
Hun beskriver seg selv som en som ser glasset som halvtomt snarere enn halvfullt. Til tross for sine akademiske meritter kan hun kjenne på en uro for at forskningen ikke holder mål.
– Det er nok bedre å ikke være nevrotisk i akademia. Men hvis man først er det, så kan det også være en kraft. Det har det i hvert fall vært for meg. Perfeksjonismen og bekymringen for at ting ikke skal bli bra nok, gjør at jeg jobber ekstra hardt og pusher meg selv, sier Dahlum.
Cato Grønnerød er ekspert i personlighetstesting og professor i psykologi ved Universitetet i Oslo (UiO). Han forteller at femfaktormodellen er en vitenskapelig solid og mye brukt modell, men at den kan være litt smal og lite dyptloddende:
– Jeg tenker at femfaktormodellen er grei, men det er litt begrenset hva du får vite. Den fanger ikke opp så mye sær og unormal atferd, men beskriver mer det normale spekteret, sier professoren.
Selv blir han usikker når vi ber han om å analysere akademikerens egenskaper i konkrete tilfeller:
– Det blir fort følsomt, for det blir personlighetskarakteristikker, mener han.
Spesielt hvis det handler om å hevde seg:
– Jeg kan godt tenke at det er en del negative egenskaper som kan være en fordel i akademia. Du skal opp og frem, du skal tro på deg selv, du skal ha stor selvtillit. Det hjelper å blåse opp selvbildet.
Han peker på at akademia er preget av en enorm konkurranse og veldig flinke folk, men advarer mot å glemme «utskuddene»:
– Det å være kreativ er ofte det å være uvanlig. I dagens akademikermiljø er ikke det noen fordel nødvendigvis. Jeg føler at det blir mer og mer konformitet i måten å være på, hva du skal gjøre, og måten du formulerer og utfører prosjekter på, sier Grønnerød.
– Jeg planla ikke å bli forsker, sier australske Malcolm Langford, professor i offentlig rett ved UiO, som gjerne kaller seg en «accidental academic».
Planen var å bli politiker, så ble han menneskerettighetsadvokat og spilte i rockeband i Berlin. Eventyrlysten er og var høy: Han jobbet med utviklingen av en ny menneskerettighetsorganisasjon da han plutselig fikk tilbud om sin første forskerjobb for 20 år siden, og så har det ballet på seg for den engasjerte og travle professoren. I år vant han som første jurist UiOs prestisjefylte innovasjonspris og er også nestleder for et av Forskningsrådets nylig finansierte KI-sentre.
– Det jeg har skjønt etter hvert, er at å være akademiker er den mest kreative jobben man kan ha, sier han.
Selv scorer han svært høyt på åpenhet – fantasi, intellekt og eventyrlyst – og mer spesielt på ekstroversjon. Er han en litt utypisk forsker, som setter stor pris på samspill og samarbeid og ikke bare introvert jobbing?
– Akademia er litt som å spille i rockeband. Du har egne instrument og stemmer, du har skrevet nye tekster og har arbeidet mye med dem alene. Samtidig jobber man ofte med andre, skaper nye ting sammen, sier Langford.
– Du trenger noen som liker å samle folk og få dem til å gå fremover. Dette perspektivet hjelper også ved søknadsskriving – å tenke på publikum: Hvis noen skal gi deg 50 millioner kroner til å forske, hvorfor er det viktig? Da skal du skrive for hele fagmiljøet og samfunnet og ha empati med dem som skal lytte og muligens bruke dette.
De siste prosjektene han har initiert, har hatt rundt 200 forskere og over 80 forskningsinstitusjoner og brukerpartnere involvert – mer et symfoniorkester enn et band. Han peker på at disse utadvendte egenskapene er nyttige, men ikke sentrale for alle søknadsprosesser. Søker du en ERC starting grant, er du som individuell forsker viktigst. I en FRIPRO-søknad, som typisk er fellesforskning med et knippe andre, er de utadvendte egenskapene viktigere. Når det kommer til Sentre for fremragende forskning eller KI-sentrene:
– Da skjønte jeg at jeg var blitt heltidsdiplomat, ler han.
Han er bevisst på ikke å hente inn flest som er lik seg selv – selv om vi ofte trekkes mot det.
– Man bør ha med alle personlighetstypene, så i mine forskningsgrupper har vi også sterke introverter. Så spiller vi hverandre gode.
Med lav selvbevissthet og høy besluttsomhet er det kanskje en typisk ledertype vi har med å gjøre. Født sånn eller blitt sånn?
– Dette handler vel om at man er komfortabel med å ta plass, og det har jeg aldri hatt problemer med, på godt og vondt. Da jeg var student i en forelesningssal med 500 personer, kostet det meg ingenting å rekke opp hånden og spørre om det jeg tenkte på, forteller Langford.
– Men man kan bli for ivrig, ta for mye plass. Så det betyr ikke at jeg alltid gjør det, og jeg har blitt mer og mer bevisst på det.
Han mener strukturer ofte forklarer vel så mye som personlighet:
– Forskning tyder på at hvis en kvinne får stille det første spørsmålet på en akademisk konferanse, er sjansen for at andre kvinner stiller spørsmål, litt større. Man kan tenke seg at det også gjelder for juniorforskere og forskere med en annerledes bakgrunn. Så jeg prøver oftere å sitte på hendene, være nummer tre eller nummer fire.
Evnen til å være fleksibel og ligge midt mellom ekstrovert og introvert kan lønne seg for en forsker, ifølge personlighetsforskeren Eva Langvik. Du må like å sitte alene på kontoret og grave deg ned i den faglige materien, men du må også håndtere forelesningssituasjonen og mingling på konferanser.
– Omgjengelighet henger sammen med gode relasjoner og teamarbeid, et trekk som er viktig for å fungere godt med kollegaer, sier hun.
Inga Strümke var ikke nevneverdig begeistret for å tale foran store forsamlinger for ti år siden, men i dag koster det henne ingenting. Hun liker ikke tanken på at det er noe hun ikke får til, og det man gjør mange ganger, blir man god på. Men å holde på oppmerksomheten til en forsamling på 300 stykker er mye enklere enn gemyttlig konversasjon rundt et middagsbord.
– Ja, hundre prosent. Livet mitt ble bedre da jeg skjønte at man ikke trenger å takke ja til konferansemiddag. Fy faen. For noe møkk. Da kan jeg heller springe en tur og kjøpe en skyr på butikken, liksom.
– Hva med en hyggelig aften med kjæresten? Noe god mat og drikke?
– Nei, det går ikke. Da kan vi like gjerne legge oss, sier Strümke.
– Jeg er veldig opptatt av rutiner, sier Janne Stigen Drangsholt.
Professoren i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger har satt av tid i en tettpakket kalender, mellom «en liten krise på instituttet», sin første maraton dagen før og levering av en ny Ingrid Winter-roman, om en ofte noe frustrert professor i litteratur ved et mellomstort norsk universitet.
– Jeg ble litt overrasket over at jeg scoret ganske høyt på åpenhet. Så innser jeg jo at jeg er en ganske åpen person, jeg liker at det skjer ting. Jeg er bare veldig engstelig.
Drangsholt scorer nemlig høyt på åpenhetstrekkene kunstnerisk interesse, emosjonalitet, intellekt og fantasi. På den andre siden: en stor dose angst og lite behov for mellommenneskelig kontakt.
– Ja, det er egentlig en daglig kamp for meg. For jeg gjør veldig mye forskjellig, og gruer meg til nesten alt jeg gjør, ler hun.
– Hvis jeg ikke bare skal sitte og jobbe med noe, skrive eller lese, så gruer jeg meg. Men så pusher jeg meg likevel og gjør det. Jeg har akseptert at jeg bare må gjennom den fasen.
Drivkraften er større enn frykten, som spiller en evig runddans i hodet. Som før en forelesning:
– Det er noe med at en ikke kan kontrollere det, fordi det er veldig mange i auditoriet. Men det er alltid fint når jeg er der, så jeg må bare akseptere det i meg selv.
Drangsholt er utadrettet som fagperson, samtidig som behovet for andres faktiske selskap er veldig lav.
– Passer det din personlighet godt å være forsker?
– Ja, hvis jeg får en hel uke uten at jeg har noen avtaler, da er jeg er aller gladest. At du kan våkne og bare sone inn på den ene tingen. Det er vel det som er en typisk nerd, at du blir veldig investert og lidenskapelig opptatt av én ting. I mitt hode er det kanskje det som aller mest karakteriserer en forsker – en person som ikke blir lei av den ene tingen.
Med tett program, forelesninger, veiledning, artikkelskriving, men også bøker, essays, avisartikler og podkastopptredener, er det ikke mye rom for å dyrke hverken roen eller uroen; den synes heller å virke som et voldsomt driv. Dagene og ukene er stramt strukturert rundt en plan. Hun står opp i sekstiden, og så følger hun den, nesten uten opphold eller unntak.
– Jeg er veldig streng med timeplanen min. Jeg har satt opp timesbolker, sånn at jeg vet hva jeg skal gjøre. Alle dagene er ulike, kanskje jeg jobber med en artikkel, så har jeg kanskje undervisning, og så en podkast. Og så skriver jeg kanskje på en populærvitenskapelig artikkel. Jeg har ingen pauser. Prokrastinering og sånt, det kjenner jeg ikke til.
Hun forteller om Murakami, som i boken Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping skriver om hvordan han legger opp dagene sånn at de skal passe inn med joggingen. Opp klokka fire, jobbe til tolv, så jogger han, og så er det en ny dag. Så sier kona iblant at «jeg synes det er dumt at vi ikke treffer venner». Drangsholt ler høyt. Hun har selv studert i Japan, elsker japansk køkultur og bretter klær som ryddeguruen Marie Kondo.
– Er hjemmekontoret viktig for deg? Sparer det mye tid?
– Ja, det er superviktig fordi jeg må isolere meg. Og det hjelper veldig, for da er jeg i sonen hele tiden, da vet jeg at ingen forstyrrer, og ingen avbryter meg.
– Det er kanskje den lave scoren på menneskelig kontakt. Når jeg hører at noen går i gangen og kjenner igjen skritt, da blir jeg kjempestresset. For da tenker jeg sånn, kommer de inn på kontoret mitt nå?
– Er strukturen grunnleggende for kreativiteten hos deg?
– Ja, jeg tror det. I Murakami-boken sidestiller han skriving og løping, for du trenger den samme typen selvdisiplin. Jeg er helt enig i det.
Hun peker på at akademisk skriving kan sammenlignes med en maraton. Etter et visst punkt i løpet sitter det i hodet, og du må bare få en fot foran den andre.
Inga Strümkes hektiske liv er nesten fritt for nevrotiske innslag. Men det finnes ett unntak. Hun lar seg lett terge.
– Lista over ting som ikke irriterer meg, er kortere. Alt som er uhensiktsmessig, er irriterende, sier hun og nevner:
Folk som er dårlig forberedt, folk som later som de har kontroll når de ikke har det, og folk som ikke tar ansvar. For ikke å snakke om folk som går rundt i grøten, tilslører ting eller ikke sier ting som det er. Skikkelig irriterende!
Tydelig kommunikasjon – da går det på skinner for Strümke.
– Jeg tror det er derfor jeg synes det er så digg å være konfronterende. Jeg har bare lyst til å hoppe rett til løsningen.
– For meg er kritikk og konfrontasjon et kjærlighetsspråk. Hvis noen tripper rundt meg og ikke forteller hvordan ting er – det er en mistillitserklæring. Sabotasje!
Er det ikke slitsomt å gå rundt og irritere seg hele tiden? Strümke ser annerledes på det. Det gjør at hun fort finner ut hvordan hun vil ha det.
– Jeg får i all beskjedenhet gjort jævlig mye. Det er fint at jeg reagerer negativt når noe er halvveis. Det er en emosjonell dytt som får ting på plass.
