En fersk rapport, «Når veiledningen svikter», handler om doktorgradskandidater som har måttet bytte veileder fordi noe har skåret seg. 106 doktorgradskandidater som har byttet veileder har fortalt Johan Kristian Andreasen, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder om sine erfaringer.
«Stipendiatene i vår studie fortalte om veiledere som var fraværende, faglig utilgjengelige, autoritære, kontrollerende eller direkte krenkende», skriver Andreasen.
«Dessverre har akademia blitt et usunt konkurransesamfunn, hvor makthierarkiene kan fremme intellektuell trakassering og utbrenthet», svarer Ingvild Bergom Lunde og Karl Henrik Storhaug Reinås, som er leder for Stipendiatorganisasjonene i Norge.
Ett av problemene Andreasen tar opp, er strukturelt. Han skriver at når ph.d.-veiledning er et krav for professoropprykk, blir stipendiater brikker i veilederes karriereløp. Det gjør det enda vanskeligere for stipendiater å bytte veileder når det oppstår problemer.
En av stipendiatene i undersøkelsen uttrykker det slik: «Det var veldig sterk vilje fra [ledelsen] i prosjektet om at min hovedveileder skulle fortsette uansett. Fordi det er jo en løftestang i akademia og en del av å bli en professor. Så det var helt urokkelig, uansett hvor mye jeg prøvde å få det til å skje.»
Derfor anbefaler Andreasen å endre insentivsystemet, og ta veiledning ut av opprykkskriteriene.
– Jeg er fristet til å snu det på hodet – en person som har planer om å søke opprykk vil ivareta stipendiatene ekstra godt, og være motivert å få dem gjennom på normert tid, med artikler publisert i gode tidsskrift. De vil rett og slett at alt går på skinner. Vi professorer på 50-pluss kan bli mer sedate, sier Linda Nesby. Hun er professor ved UiT og har skrevet bok om veilederrollen.
Hun understreker at det er synsing, men at det er mulig det er seniorveiledere som ikke alltid veileder på en måte som oppfyller forventingene.
– Yngre veiledere er mer opptatt av å gjøre en god jobb, lære seg veiledning, gå på kurs, de er mer sultne og har en egenmotivasjon, sier Nesby.
En annen som synes det er vanskelig å se for seg at veiledning ikke skal være et opprykkskrav, er rektor Sunniva Whittaker ved Universitetet i Agder.
– Jeg ser tanken, men det er problematisk. Å veilede er en viktig del av professoroppgaven, sier Whittaker.
Rapporten er gitt ut i Forskerforbundets skriftserie, og forbundsleder Steinar Sæther er veldig fornøyd.
– Den setter søkelys på et sentralt element i forskerutdanningen og presenterer mange gode anbefalinger til hvordan institusjonene kan legge bedre til rette for gode veiledningsrelasjoner.
Sæther understreker også at rapporten ikke gir uttrykk for Forskerforbundets politikk, og at flere av anbefalingene som bør diskuteres. I Forskerforbundets egne forslag til tiltak er anbefalingen nedtonet: «Ikke gjør veiledning av en doktorgradskandidat til nødvendig for veileders karriereutvikling. Gjør det klart i internt reglement at det teller positivt for veileders merittering å veilede en kandidat fram til doktorgrad, men ikke gjør det til et krav.»
– Det er ikke helt opplagt hvordan det vil slå ut hvis man legger mindre vekt på veiledningserfaring for professoropprykk, om det i stort vil føre til at veiledningen blir dårligere eller bedre, sier Sæther.
Han er enig i at det er negativt for stipendiaten om veilederen er lite engasjert, men mener at når veiledning er et kriterium for å få professoropprykk blir flere interessert i å ta rollen, og rollen får høyere prestisje enn uten en slik forventning.
– Det en god ting at man kan vise til at man har erfaring fra undervisning og veiledning på alle nivåer når man blir vurdert for professoropprykk, sier Sæther.
Fra alle tre er tilslutningen mye større til de andre anbefalingene, og mange av dem er allerede etablert ved mange universiteter og høyskoler.
– Det finnes klare og tilgjengelige prosedyrer, obligatorisk opplæring av veiledere er implementert ved de fleste institusjoner, og fremdriftsrapporteringen er en systematisk kvalitetssikring. En god del er på plass, men det koker ned til det individuelle og relasjonelle, samt ledelsens vilje og ressurser til oppfølging, sier Nesby.
Nesby mener altså at mange av tiltakene Andreasen anbefaler allerede foreligger formelt.
– Utfordringen ligger i å gjennomføre dem i praksis. Da kommer man til kulturendring, og å snakke mer om når ting skjærer seg. Det er ikke klima eller tradisjon i akademia for å fortelle om det som er utfordrende.
Både Nesby, Sæther og Whittaker trekker fram det personlige i forholdet mellom stipendiat og veileder.
– Veilederen blir en ekstremt viktig person for stipendiaten. Forholdet kan sammenlignes med et arrangert ekteskap, der det er mye som skal klaffe mellom partene, både faglig og personlig, sier Whittaker.
Nesby mener for mye fortsatt foregår bak lukkede dører, bokstavelig talt. Hun anbefaler å ta veiledning på møterom heller enn veilederens kontor. Veiledning snakkes for lite om i lunsjen, og ledere har et stort ansvar for å følge opp framdriftsrapporter og medarbeidersamtaler.
– Man må ta høyde for at dette er en relasjon som ikke alltid fungerer så bra som man skulle ønske. Rapporten er en god påminnelse om at dette arbeidet er ikke noe man kan bli ferdig med. Det fortsatt noe private forholdet mellom veileder og stipendiat er i mange tilfeller avgjørende for at forskerutdanningen skal fungere. Vi kan aldri slå oss til ro med at forskerutdanningen er bra nok. I hvert fall er den ikke bra nok slik den er nå, sier Sæther.
Flere av anbefalingene i rapporten handler om å å løse problemer når de har oppstått.
– Det jeg har tenkt på, er hvordan man kan sette inn støtet på andre enden, når man etablerer teamene, sier Nesby.
Veiledningsoppgaver tildeles ut fra faglig kompetanse, ikke motivasjon og erfaring, eller hvordan veileder og biveileder fungerer som team. Nesby skulle ønske dette fikk mer oppmerksomhet.
– Så vil kanskje noen si at det er tidkrevende, eller vanskelig i små fagmiljøer, men det som virkelig tar tid er når det skjærer seg.
Whittaker forteller at de jobber med å skape en kullfølelse blant stipendiatene. Da får de også mulighet til å sammenligne veiledningen de får.
– Det er veldig verdifullt at både stipendiater og veiledere snakker sammen på tvers, sier hun.
Nesby forteller at det dessverre er mange eksempler på folk som er faglig dyktige, men som ikke får til veiledning, og som stadig vekk får nye stipendiater.
– Å være veileder er en fantastisk fin jobb, men veldig kompleks. At man er en dyktig forsker, betyr ikke nødvendigvis at man mestrer veiledning. Men det kan jo læres! Man er ikke født som veileder, det er en kunnskap man tilegner seg, sier Nesby.
Andreasen anbefaler også obligatorisk opplæring av veiledere. «Veiledere bør få jevnlig opplæring i etikk, maktbevissthet og relasjonell kompetanse, og opplæringen må være kontinuerlig, ikke et engangskrav», står det i rapporten.
Også her varierer praksis ved de ulike universitetene, UiO har obligatorisk opplæring av veiledere, mens UiA-rektor Whittaker forteller at «universitetet sterkt oppfordrer» veiledere om å ta kurs, og deltakerne er veldig fornøyde.
I tillegg til jobben som gjøres i forkant, med forventningsavklaring og opplæring, anbefaler Nesby en avslutningssamtale med stipendiaten og at veilederen gjør en egenevaluering og ser på det som fungerte godt og hva som kunne vært gjort annerledes.
– Man trenger ikke dele denne, men se på hva man kan lære av og endre, og så blir det forhåpentligvis et lite knepp bedre neste gang, sier hun.
En tredje anbefaling er en systematisk kvalitetssikring, der veiledning tematiseres i medarbeidersamtaler og fremdriftsrapportering. Slike rapporter leveres av både veileder og stipendiater.
– Jeg tror de fleste tenker at en god avhandling er en ferdig avhandling – hvis man ser at det er forhold som tilsier at stipendiaten ikke får ferdig avhandlingen, så vil man ta grep, sier Whittaker.
Andreasen anbefaler at bytteprosessen må være forutsigbar og rettferdig, slik at stipendiater kan søke endringer uten å frykte represalier.
Steinar Sæther er også professor ved Universitetet i Oslo. Der har de et punkt i veiledningskontrakten om bytte av veileder, og at veileder og student går gjennom kontrakten punkt for punkt.
– For min del har det alltid vært viktig å understreke at jeg skal ikke legge noe personlig i det om studenten ønsker å bytte veileder. Det kan hende at det er noe med kjemien eller faginteresser som gjør at det viser seg at det er bedre for stipendiaten å ha en annen veileder. Og det må være helt greit, sier Sæther.
Veiledning innebærer kritiske tilbakemeldinger, og derfor er det viktig at stipendiaten og veilederen vet hvilke forventninger de har til hverandre, og etablerer et tillitsforhold, der stipendiaten føler seg trygg og at veilederen ønsker dem vel, sier Whittaker.
– Det er viktig å snakke om disse tingene i forkant, slik at stipendiatene er klare over at de vil bli konfrontert, og veileder må adressere at det er en maktubalanse «jeg har mer makt enn du har, og den skal jeg ikke misbruke».
Andreasen anbefaler også at det etableres uavhengige støtteinstanser, som stipendiat- eller vitenskapsombud som kan gi råd og støtte uten interessekonflikter. Andreasen tematiserer også kulturendring som tiltak. «Veilederbytte må avstigmatiseres og behandles som en normal og legitim løsning når samarbeidet ikke fungerer.
