Alt kvantitative data ikke forteller

Alt kvantitative data ikke forteller

Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis, Høyskolen Kristiania, Trondheim

Publisert 17. april 2018

En artikkel fra 1982 ga Storstad helt andre perspektiver på sykefravær og åpnet øynene hennes for hva kvalitativ samfunnsvitenskapelig metode kan gi av innsikt, som ikke kan fanges inn med kvantitative metoder.  

Når jeg underviser studenter i forskningsmetode, spør jeg dem ofte om hvilken samfunnsvitenskapelig metode som er best – kvalitativ eller kvantitativ? Det kommer knapt svar – bare noen gjetninger, men mitt ærend er kun å få fram et sentralt og helt grunnleggende metodisk poeng: Nemlig at det er problemstillingen som bestemmer valg av metode, og at ingen metode er bedre enn en annen. Men noen metoder er bedre egnet til å besvare en bestemt problemstilling enn andre.

– Hodet mitt hadde en lei tendens til å tenke kvantitativt, skriver månedens gjesteskribent, Oddveig Storstad.

Da jeg startet på sosiologistudiene på slutten av 1980-årene, diskuterte man heftig hva som var best av kvalitative eller kvantitative forskningsmetoder. Man måtte nærmest bekjenne seg til en av de to. Det var heller ingen tvil om hva som ble ansett som best – eller i alle fall å ha høyest status. Det var talldataene. Det kvantitative. En tydelig arv fra positivismen.

Annonse

Litt for ofte opplever jeg at resultater fra studier basert på kvalitative data nærmest oppfattes som en form for synsing. Jeg tror det er mangelen på tallfesting som skaper denne oppfatningen. Samt at en må kvitte seg med trangen til å tenke statistisk generalisering, men greie å se at dette er data som gir tolkninger, begreper og forståelser som vi ikke kan få ved bruk av kvantitative metoder. Vi trenger begge deler, og gjerne i kombinasjon.

Personlig måtte jeg bruke tid på å forstå og sånn noenlunde beherske bruken av kvalitative data. Hodet mitt hadde en lei tendens til å tenke kvantitativt. Det var kanskje ikke et gjennombrudd, men jeg husker at det å lese Berit Brandths artikkel «Fravær som mestringsstrategi» (Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 5/6 1982) ga meg noen aha-opplevelser. For det første fordi den ga meg helt andre perspektiver på sykefravær som fenomen, og for det andre fordi den åpnet øynene mine for hva kvalitativ samfunnsvitenskapelig metode kan gi av innsikt og perspektiv som ikke kan fanges inn med kvantitative metoder.

Basert på gruppeintervjuer med kvinnelig ansatte i ulike produksjonsbedrifter viser Brandth hvordan det å ha mulighet til å kunne ta ut noen egenmeldingsdager i løpet av året, setter disse kvinnene i stand til å holde ut i arbeidet. Et arbeid som er rutinepreget, gjerne gir slitasjeplager og hvor man ikke har mange andre muligheter til å påvirke sin egen arbeidssituasjon. Det er på en måte en forebyggende strategi for å unngå langtidssykemelding og å greie å stå i jobb.

Når vi med jevne mellomrom får medieoppslag og debatt om høyt sykefravær, tenker jeg på denne artikkelen. Kanskje skulle flere ha lest den – både politikere og journalister? Den er ikke lang, og den er lettlest. Riktignok er den snart 40 år gammel, men innsikten den gir, er trolig ikke utdatert.

Artikkelen er blant annet interessant når det gjelder debatten om innføring av karensdager som virkemiddel for å redusere sykefraværet. Bruker man innsikten fra artikkelen på dette forslaget, ser man at det vil være å frata arbeidstakerne muligheten til å bruke sykedager som mestringsstrategi for å kunne stå i jobb og hindre langvarig sykdom. I neste omgang kan altså gevinsten i redusert korttidsfravær fort spises opp av økt langtidsfravær. Altså det fraværet som arbeidsgiverne ikke betaler for.

Men dette skulle egentlig ikke handle om sykefraværsdebatten, men snarere et ønske om å minne om at kvalitative data ikke er synsing, men gir oss innsikter som langt på vei er utilgjengelige med kvantitative data.

Les forrige gjesteskribent: