Deichman Bjørvika: Et bibliotek uten bibliotekarer
LUKK

Deichman Bjørvika: Et bibliotek uten bibliotekarer

Av Siri Lindstad

Publisert 27. oktober 2022

Arkitektenes egen fortelling om Deichman Bjørvika er fortjent storslagen. Men vet vi egentlig hva vi vil fylle bibliotekene med framover?

Jeg hadde glemt hvor lang veien var for Deichman ned til Bjørvika. I antall luftmeter var det ikke lenger enn at tusen småskolebarn i januar 2020, iført hver sin fargeglade sekk fylt med biblioteksbøker, kunne gå strekningen som en del av flyttelasset fra det tidligere hovedbiblioteket på Hammersborg. Men da det nye praktbygget ble åpnet 18. juni samme år, var det etter nesten tretti år med diskusjon om hvor og hvordan Oslos nye hovedbibliotek skulle være. Galleri Oslo og Vestbanetomta hadde begge vært aktuelle lokasjoner, og hvordan skulle man dekke inn de store kostnadsoverskridelsene da byggingen endelig var i gang?

Lundhagem og Atelier Oslo arkitekter
Deichman Bjørvika

Lars Müller Publishers / Pax forlag, 2022
271 sider
Veil. pris: kr 499

Og underveis, i løpet av disse tre tiårene, skjedde det radikale endringer i bibliotekenes tilbud, rolle og status landet over. Det får Deichmans tidligere biblioteksjef Liv Sæteren delvis oppsummert i sitt essay i antologien Deichman Bjørvika. Boka er satt sammen av Lars Müller og arkitektene bak bygget, og er blitt en interessant utgivelse, i mer enn én forstand. For med all ære til storslagne bygg: Er vi egentlig enige i hva vi skal fylle bibliotekene med framover?

Annonse

Hoveddelen av Deichman Bjørvika består arkitektenes egen beskrivelse av byggeprosessen. Det er engasjerende lesning, selv for en som ikke har greie på arkitektur. Jeg blir sittende lenge og se på bildene av alle modellene de utformet, og jeg synes det er gøy å lese hvordan de måtte jobbe med betongen for at den skulle kunne bære den intrikate konstruksjonen med særpregete utkraginger, der de øverste etasjene stikker ut over den nederste. Resultatet har blitt et bygg som «ærbødig trekker inn magen» og lar operahuset være synlig fra jernbanestasjonen, som arkitekturprofessor Niklas Maak skriver i sin tekst. Vel inne i biblioteket er det ikke tvil om at arkitektene har lykkes med ambisjonene om å skape et bygg som er både vendt utover og innover, fylt av lys, himling, mange overraskende stille kroker, men samtidig flyt og fart.

I tillegg inneholder Deichman Bjørvika en håndfull essays, noen i tekst, andre såkalte fotoessays, om bibliotek generelt og dette bygget spesielt. I sum er essayene en eneste lang og jublende lovsang over det nye biblioteket.

Det skal altså ikke stå på huset for at man skal få lyst til å oppsøke Deichman Bjørvika. Besøkstall er da også noe av det viktigste (og enkleste) et bibliotek måles på. At utlånstallene går ned, ser ut til å bekymre kulturpolitikere i mindre grad. Det viktigste er tydeligvis å få folk over dørstokken. Og det er da jeg tenker at en identitetskrise for landets små og store bibliotek er i emning, og det vitner også denne boka om. For hvor er bibliotekarene?

Maaks tekst innledes for eksempel med et poetisk øyeblikksbilde fra det nye biblioteket – bustete og løpende barn, kjærestepar som kliner, en mann som reparerer en spjæret bukse på bibliotekets symaskin, noen kvinner som snakker i en mobiltelefon. At noen av disse menneskene bare unntaksvis holder en bok i hånden, får så være, men er det virkelig ingen som jobber her? Og når jeg blar mellom de utallige interiørbildene, leter jeg forgjeves etter bilder fra og beskrivelser av de ansattes kontorplasser og pauserom. Driver dette huset seg selv?

På den andre siden kan man jo spørre seg hva man skal med bibliotekarer, når det å få folk til å lese litteratur ser ut til å være en stadig mindre viktig oppgave for bibliotekene. Jeg har dager på jobb hvor jeg tenker at vi mer eller mindre frivillig har overtatt de oppgavene som Folkets hus, fritidsklubbene, internettkafeene, reisebyråene, bankfilialene og NAV-kontoret (listen kan gjøres veldig mye lenger) hadde tidligere. Uforholdsmessig mye tid av bibliotekarenes tid i dag går med til å yte service på både det offentlige og private tjenestetilbudets vegne, og det må jo nødvendigvis gå på litteraturformidlingens bekostning. Det er kanskje derfor jeg blir ekstra nysgjerrig på «det eventyrlige innholdet og aktivitetene bibliotekarene skaper», slik det heter innledningsvis i boka. Hvorfor ser vi knapt bilder av hva som faktisk finner sted av planlagte aktiviteter?

Samtidig som de fysiske bøkenes plass i bibliotekene stadig vekk tones ned, gis det altså ut bøker som aldri før. Rause innkjøpsordninger sørger for at de havner hos nettopp bibliotekene, slik forhåpentligvis denne boka om Deichman Bjørvika vil gjøre. For det er ikke vanskelig å være enig i at dette er et svært innbydende og vellykket bygg, både innvendig og utvendig, som på alle måter fortjener en hyllest i bokform til arkitektenes ære. Men et bibliotek blir det først når lesegleden får blomstre, og der lar jeg meg ikke helt overbevise av denne utgivelsen.

  • Les mer: