Presist om mat, anekdotisk om reiser
LUKK
Annonse
Annonse

Presist om mat, anekdotisk om reiser

Av Ida Jahr

Publisert 15. september 2022

Wenche Frølichs bok om matvarer og veien de har tatt hit, er hyggelig lesning, men med en liten ettersmak av støv.

Wenche Frølich

Reisene som endret våre matvaner

Fagbokforlaget, 2022

253 sider

Veil. pris: kr 399

I Reisene som endret våre matvaner vil Wenche Frølich, matkjemiker og professor i mat- og ernæringsvitenskap, vise fram sin interesse for matvarenes kulturhistoriske reise frem til Norge. Boken er delt inn i seks deler med en tre–fire kapitler om enkeltmatvarer i hver del. Basismatvarer (potet, mais, bokhvete, ris), farge og variasjon (tomat, løk, rabarbra), sødme og smak (eple, appelsin, sitron, ananas) og så videre. (Hva løken gjør sammen med tomat og rabarbra, er jo et spørsmål, kanskje den ikke passet noe annet sted?) Hvert kapittel beveger seg fra det kulturhistoriske via bruk av matvaren til allergier og det kjemiske og eventuelle helseeffekter. Til slutt kommer et par oppskrifter. Boken er illustrert med hyggelige blyanttegninger, som riktignok er generiske illustrasjoner fra et billedbyrå.

Det er et veldig bredt og veldig langt lerret som skal blekes i denne boka. Frølichs fagkunnskap ligger som sagt i det matkjemiske, og resten av boka er basert på interesse. Ikke at det er noe galt i det. Men det betyr at det er lite kulturhistorisk metode å spore her. «Boken er krydret med anekdoter og fargerike historier», skriver forlaget på baksiden. Og det er nettopp det den er.

Annonse

Presisjonsnivået blir dermed til tider lavt. Plasserte man virkelig «en hvitløk i kvinnens livmor om natten» i det gamle Egypt for å finne ut om hun var gravid? Eller er dette en feiloversettelse? Nettopp på grunn av spørsmål som dette er det frustrerende at Frølich ikke oppgir noen kilder. En gjennomgående formulering i de kulturhistoriske delene av teksten er «Man mener at …». Når jeg lurer på hvem som mener, og basert på hva, ender jeg opp med å google i stedet for å lese. Disse delene av boka minner dermed mest om NRKs Mytekalenderen i bokform.

Dette blir ikke hjulpet av et til tider litt gammelmodig språk. Frølich skriver om indianere og eventyrere heller enn amerikanske urinnvånere og tidlige kolonialister. (Nå skal det sies at de siste også omtales som conquistadorer og «ranere», men det siste står i anførselstegn.) Det er ikke meningen å leke språkpoliti i en anmeldelse – det fører sjelden noe godt med seg – men dette språket er et symptom på et større bilde. Også oppskriftene som avslutter hvert kapittel, ser ut som de kommer fra en annen tid. Hvorfor presisere «hermetisk ananas» og «torsk (fryst)» i en oppskrift på nasi goreng? Boka skal handle om matreisene som endret «våre matvaner». Og vi-et her er en gruppe som ikke lenger er like selvsagt. Delvis er matvanene i Norge endret nettopp som følge av at vi-et er endret. Det er det noen, men få, spor av i Frølichs bok.

Det er dermed også symptomatisk at den utstillingen Frølich nevner som det som virkelig vekket hennes interesse og førte til denne boka, er en utstilling fra 1991. Det amerikanske nasjonalmuseet Smithsonians «Seeds of Change» var laget til feiringen av 500 år med europeere i Sør- og Nord-Amerika. Det er nok trolig at Smithsonian ville ha laget en helt annen utstilling i dag.

Da er de delene som omhandler selve matvarene, langt mer interessante, og her skinner Frølichs faglige stemme igjennom, og hun viser masse fagkunnskap om mat. Og vi går også fra formuleringer som «man mener at» til det langt mer presise «flere vitenskapelige studier kan tyde på». Alt i alt kjemper disse to presisjonsnivåene mot hverandre på boksiden. Dette er dermed en til tider opplysende og til tider frustrerende leseropplevelse.

  • Les mer: