Bokanmeldelse | Klassisk musikk

Kjærlighetserklæring til klassisk musikk

En romantisk og normativ veiledning som snakker mest til forfatterens likesinnede.

Nils Harald Sødal er professor ved Institutt for klassisk musikk ved Universitet i Agder, forskningsleder ved Operahøgskolen og tidligere solist ved Den Norske Opera. Ambisjonen i boken hans er å «åpne noen dører inn mot den klassiske musikkformen». Med presise og – om enn kortfattede – skjematiske oversikter gir Sødal en innføring i den klassiske musikkens ulike epoker, en gjennomgang av musikkens form og struktur og betraktninger over hvordan musikken sannsynligvis ble fremført i sin samtid. Som innføringsbok i disse emnene fungerer boken fint som et lettfattelig oppslagsverk. Forsøket på utesking av musikk, følelser og mening – hvordan disse skal oppleves og forstås – er på sin side mer problematisk. Intensjonen er god, men det er nok en reell fare for at Sødals bok lukker flere dører enn den åpner.

Forfatteren setter tidlig opp en motsetning mellom «et romantisk kunstbegrep», der kunsten bygger bro til «noe transcendent, mytisk eller guddommelig», og «et mer nøkternt kunstsyn», som innebærer kunst for kunstens skyld. Denne binære motsetningen underbygges av Sødals egne opplevelser, der «samtidsmusikken ofte ikke fikk meg til å føle noe som helst – en opplevelse jeg syntes å dele med størstedelen av vårt publikum». Denne binære motsetningen mellom et romantisk og et modernistisk kunstsyn gjør at boken kjennes datert fra start, særlig siden samtidsmusikken får sitt pass påskrevet som noe som fremstår «som rene akademiske øvelser».

Likevel er det noe friskt over at forfatteren så tydelig avklarer sin posisjon: Han er i det store og hele en normativ, konservativ romantiker. Forsøket på å fange den klassiske musikkens «vesen og essens» for å avdekke noe «som før var skjult for oss», tydeliggjør at forfatteren mener den klassiske musikken har en mystisk kvalitet som gjør at den bør ha en privilegert status. Ingenting å utsette på det i seg selv: Det er Sødals bok, og han legger ikke skjul på at han i det store og hele målbærer sine egne holdninger. Det blir likevel problematisk all den tid boken prøver å være inkluderende. I påstands form skriver han for eksempel at et «typisk trekk ved dagens musikk er at den er designet for å frem­elske én spesiell følelse på bekostning av mer sammensatte følelser», i motsetning til klassisk musikk, som «mange vil mene […] utmerker seg nettopp ved sin dybde og evne til å kommunisere komplekse følelser og idéer». Her går stereotypiske fordommer mot populærmusikken og privilegerte holdninger til klassisk musikk hånd i hånd.

For å hjelpe leseren til forståelse gir Sødal flere eksempler på hvordan spesifikke følelser og ideer kommer til syne i spesifikke stykker, og lager en slags smørbrødliste over hvilke følelser vi skal lytte etter, og meninger vi skal se etter. Om et stykke av Debussy skriver Sødal at det «bærer preg av en indre, ganske privat opplevelse knyttet til drømmer og lengsler». Om et stykke av Samuel Barber heter det at det «skaper en følelse av indre monolog knyttet til tap». Den slags påtvungne perspektiver kan nok for noen være en kjærkommen hjelp i samtaler om de spesifikke stykkene, men gir samtidig et ganske begrensende tolkningsrom av selve musikken. At det indre livet til komponistene gjøres til gjenstand i boken, gjør at en geniforklaring er rett om hjørnet. Sammen med en selektiv omgang med teorier fra filosofi, sosiologi og psykologi sitter jeg igjen med et inntrykk av at boken på en måte sitter fast i en annen tid enn vår, og dermed også blikket på den klassiske musikken som boken handler om.

Det overrasker meg også at forfatteren – til tross for at den klassiske musikken åpenbart nyter godt av noen samfunnsøkonomiske og strukturelle fordelaktige kår sammenlignet med andre musikkformer – skriver at den klassiske musikken i fremførelsen «som regel er rettet mot en direkte opplevelse av musikken» og dermed «ikke inngår som en del av sosiale eller rituelle sammenhenger». Denne nærmest transcendentale løsrivelsen av den klassiske musikken fra de spesifikke sammenhengene den inngår i, fremstår om ikke kuriøs så i hvert fall litt, tja, svermerisk?

Når alt dette er sagt: Jeg er fullstendig tilhenger av at en så velinformert forfatter og utøver skriver entusiastisk om musikken som han åpenbart setter svært høyt. Det er nesten som jeg skulle ønske Sødal hadde gitt boken en tittel som reflekterte hans åpenbare kjærlighet til musikken. Dessverre tror jeg også at dette betyr at boken først og fremst vil finne sitt publikum blant dem som allerede elsker klassisk musikk.

Av Kjetil Vikene

Publisert 26. februar 2026 kl. 12:05