Bokanmeldelse | Utenforskap

Ny forståelse av utenforskap

Hva om samfunnet gjør utenforskap selvforsterkende? Denne boken utfordrer den grunnleggende forståelsen av problemet.

Denne boken handler i all vesentlighet om ungt utenforskap, og bidragsyterne har som ambisjon å gå i rette med brorparten av det de ser på som teoretisk selvforsterkende mekanismer som krymper inkluderingsrommet og øker utenforskapet. Bokens ambisjoner er tydelige – og ambisiøse: «Denne boken er et forsøk på å utvikle en konstruktiv kunnskapssosiologisk kritikk av nåtidige prosesser i den norske velferdsstaten som handler om hvordan utenforskap blir forstått og forsøkt løst.»

Bokens redaktører, Ann Christin E. Nilsen og Ove Skarpenes, begge professorer i sosiologi ved Universitetet i Agder, bruker i sin innledning den tyske sosiologen og statsviteren Hartmut Rosas bok om akselerasjonssamfunnet for å forklare bokens grunnholdning. Enkelt forklart består akselerasjonssamfunnet av en uheldig kombinasjon av tre samtidige og forsterkende tempoøkninger – i teknologisk utvikling, sosiale endringer og individuelt tidsjag. Selv om ikke alle bidragene eksplisitt refererer til Rosa, har de til felles at de kartlegger ulike strukturelle prosesser som forsterker negative utenforskap-skapende mekanismer.

Redaktørene løfter denne selvforsterkningen over på det kunnskapsgrunnlaget som i dag legger føringer for forståelsen av problemet med utenforskap. Enkelt oppsummert mener redaktørene at spørsmål blir stilt på feil måte, og de kaller dette «problemet med problemet». Selve håndteringen av ulike former for utenforskap, som i stedet for å løse dem synes å forsterke dem, krever at grunnleggende spørsmål må stilles på nytt. Boken er dermed i all hovedsak å forstå som en kritikk av eksisterende teoretiske rammeverk, og et forsøk på å legge frem en ny kunnskapsforståelse av et felt som redaktørene slår fast «domineres av visse retninger innenfor økonomi og psykologifagene».

Etter en god, teoretisk innføring i kunnskapssosiologien følger kapitler skrevet av 15 bidragsytere godt fordelt på landets universiteter og høyskoler. Disse tematiserer blant annet flyktningbarn, skolevegring, psykiske problemer og ungdomskriminalitet. Omdreiningspunktet er som følger: Der det kan se ut som om alt blir verre, med økende integreringsproblemer, økte forekomster av psykiske problemer og økende kriminalitet, velger og våger de fleste bidragene å stille spørsmål ved om tilstandsbeskrivelsene i seg selv forsterker utviklingen.

Fører det rådende kunnskapsregimet til at individet er med på å forsterke sitt eget utenforskap? Et godt eksempel på hvordan boken går løs på problemet, finner vi i kapittelet «Elever i krysspress og deres motstand mot det» av Skarpenes og Hidle. I innledningen av artikkelen gir de en poengtert vurdering, og skriver at norske elever etter de siste store skolereformene har «blitt utsatt for motstridende press fra en intern individualiseringstendens og en ekstern standardiseringstendens». De konkluderer: «Siden det ikke er mulig å være både autentisk og standardisert samtidig, kan denne spenningen resultere i forskjellige former for mistrivsel og dårlig helse», der tilbaketrekking blir en «exitstrategi». Etter at jeg har lest forfatternes detaljerte og kritiske gjennomgang av reformene, fremstår denne tolkingen som både god og overbevisende.

I et kapittel om psykiske plager hos ungdom blir «problemet med problemet» betraktet på lignende vis: Når ungdom inviteres til å snakke om sin psykiske helse, blir de da mer eller mindre tvunget til å snakke om dette innenfor en etablert måte å se på problemet på som ikke tar hensyn til nyanser, men er mer opptatt av måltall og smale kategorier? Blir våre unge tvunget av strukturene til å oppføre seg og snakke på måter som blir selvforsterkende? De kritiske undersøkelsene av de rådende diskursene i ulike samfunnsområder er gode og poengterte, og boken gjør seg selv utvilsomt relevant gjennom sin detaljerte kartlegging av utenforskapsproblematikkene som gjelder våre unge. Hver for seg er kapitlene både velskrevne, informative og oftest tankevekkende.

Likevel sitter jeg igjen med en liten følelse av at svarene eller alternativene boken gir, er ganske teoretisk homogene: Skulle jeg vært tverr, kunne jeg hevdet at et litt trangt teoretisk prisme dikterer diskusjonene i for stor grad, der lokalisering av de kritiserte selvforsterkingsmekanismene blir et trylleformular og bidragsyterne fremstår som for enige. Skulle jeg vært optimistisk, kunne jeg hevdet at bidragsyterne i fellesskap setter et flomlys på én felles og dominerende utfordring på tvers av flere samfunnsutfordringer. Boken er leseverdig og opplysende, og reiser – slik god forskning bør – flere spørsmål enn den besvarer i all sin kategorinedbrytende og definisjonsutvidende ambisjon.

Av Kjetil Vikene

Publisert 25. mars 2026

Enten du skal i foreldreperm eller er i tidsklemma – alle undrende omsorgspersoner bør lese denne boka