Kritikk | Bokanmeldelse
Det er selvfølgelig ambisiøst å skulle samle Frankrikes tusen år lange litteraturhistorie mellom to permer. Men resultatet er imponerende på så mange måter. Det som derimot imponerer meg aller mest med denne velutviklede odysseen, er ikke helt opplagt.
Men først det ambisiøse: Tre førsteamanuenser i fransk litteratur har gått sammen om å skrive «en lesebok» (det vil si at det ikke er et dekkende oppslagsverk) om fransk litteraturhistorie i fem etapper. Forfatterne står selv for utvalget, og har «prioritert litteratur som har bidratt til å danne nye epoker, som utfordrer samtidens forventninger eller speiler typiske tendenser». Først ute er Kjerstin Aukrust (UiO), og med Jeanne D’Arc i front gyver hun løs på middelalderens helteepos og oppblomstringen av det franske skriftspråket i renessansen. Gjennom barokken og klassisismen på 1600-tallet har Trude Kolderup (UiO) overtatt stafettpinnen. Språket holder seg like engasjert og kunnskapsrikt, og formidlingen veksler smidig mellom sentrale hendelser både i politikk og kulturliv, konkrete forfatteres biografier og noen velutvalgte punktnedslag i bestemte verk. Kolderup tar oss også gjennom 1700-tallet og opplysningstiden. I del 4 er vi framme ved 1800-tallets romantikk, realisme og naturalisme. Her går forfatterne sammen, og får selskap av Geir Uvsløkk (NTNU), og det er også han som tar oss gjennom del 5, fra 1900-tallets litteratur (og filosofi) og fram til i dag.
Så, det imponerende: Resultatet av denne stafetten, fordelt på tre svært kompetente og gode formidlere, sammenvevd i en konsekvent stil og vist fram mellom vakre, grafisk fremstilte tidslinjer, er ikke bare litteraturhistorie. Her finnes idéhistorie, arkitektur- og kunsthistorie, filosofihistorie, politisk historie og kulturhistorie. Det er heller ikke bare historie om Frankrike; her er også andre lands kunstnere inkludert, det vil si de som valgte å skrive på det franske språket. Dette grepet gir en ny erfaring for meg som leser, en erfaring av en (vestlig) verden som henger sammen. Den oppleves ikke som distansert, slik mye annen historieformidling kan gjøre. Snarere dras jeg med inn i et land der byer, bygg og gater blir synlige for meg. Der jeg kan stå på torget og høre diskusjonene, eller henge over galleriet i teatret for å ta inn monologene, eller sitte nederst ved kafébordet og høre de høylytte samtalene.
Og her, det som imponerer meg aller mest: Kanskje sier det mest om meg: født på 70-tallet, med en skole- og studietid oversvømt av historiebøker der kvinners forutsetninger og bragder gjennomgående var redusert til et lite ad hoc-avsnitt i slutten av kapittelet. Med denne boka kjennes det som om de tider definitivt er over. Og det er ikke fordi det er så overveldende mange kvinner med, det er måten de er med på. Sømløst får de være sterkt til stede, ikke som pynt eller som tilfredsstillelse av et politisk korrekt krav om kjønnsbalanse, men som selvsagte opinionsledere, pionerer og markante skikkelser. Og det er som om de bringer inn selve livet, så tusen års historie nettopp kan bli levende for meg.
En slik historieformidling vitner om en velutviklet modenhet fra forfatternes side, som er særdeles inspirerende og imponerende.
