Av Julia Loge
Publisert 27. mars 2025 kl. 08:55
– 1,5 millioner av oss nordmenn oppgir å ha langvarige smerter. Men bare 37 prosent av de smertene har en klar medisinsk forklaring. Man vet ikke hvorfor folk har vondt i ryggen, vondt i magen, migrene. Hva er årsaken til at det er så mye smerter i befolkningen, og som man rett og slett ikke aner hvor kommer fra? Der er det et rom for å dikte.
Da forfatter Ingrid Storholmen fikk et tiårig arbeidsstipend, ville hun bruke hele tiåret på ett stort prosjekt, og hun brukte bare noen dager på å bestemme seg for temaet: Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, HUNT.
Det begynte som en beskjeden undersøkelse for å kartlegge udiagnostisert høyt blodtrykk, og har blitt en av verdens største befolkningsundersøkelser, som brukes til å kartlegge for eksempel folkehelse og genetiske sykdommer. Da Folkehelseinstituttet i slutten av februar meldte at personer med ett eller ingen barn har 30 prosent høyere risiko for demens, sammenlignet med personer med to eller tre barn, kom dataene fra HUNT. Dagen etter kom et nytt HUNT-funn om premature barn.
Den første HUNT-undersøkelsen i 1984 målte blodtrykk, vekt og høyde og sendte ut ett spørreskjema. Siden har undersøkelsen stadig blitt utvidet, og samler inn både mer biologisk materiale og svar på mange detaljerte spørreskjema. 250 000 trøndere har deltatt, og mange har vært med gjennom alle undersøkelsene.
Ett av funnene, takket være den brede deltakelsen, er store klasseforskjeller i helse.
– Det er det som er de mest spektakulære funnene i HUNT – at en mann med lav utdanning og lav inntekt dør opptil 14–15 år før en mann med høy utdanning og høy inntekt. Det er klasse på liv og død, sier Storholmen.
På HUNTs nettsider dukker det hver uke opp to til tre nye artikler basert på materialet. Storholmen har trålt seg gjennom mye av det.
– Det har kommet en doktoravhandling i teologi av en som har forsket på om det er sunt for helsa å gå regelmessig i kirka. Og det er det! Og det har vært forskning på bønders psykiske helse. Etter hvert var det noen av diagnosene, eller sykdommene, som interesserte meg mer enn andre. Da kunne jeg fininnstille siktet litt mer mot for eksempel demens blant eldre, diabetes, brystkreft og leddgikt.
Nå foreligger den første av to romaner basert på HUNT. I en dal, ganske lik forfatterens hjemsted Verdal, møter vi hun som får brystkreftdiagnose, han med demens, hun med diabetes.
– Jeg har hatt en arbeidssetning hele tiden: Bak tallene er det fortellinger. HUNT består av diagrammer og statistikk. Som forfatter kan jeg prøve å nappe én person ut av den statistikken og la det bli et menneske som går igjennom akkurat det som måles. Det handler om å synliggjøre enkeltindividet i tallmaterialet.
– Jeg bruker fakta som trampoline: Jeg har lest fakta, og så dikter jeg om det. Ikke minst har jeg brukt spørreskjemaene som ligger til grunn for tallene. HUNT måler blodtrykk og undersøker blod- og til og med avføringsprøver, men det er også endeløse spørreskjema. Det er nesten ingenting det ikke blir spurt om.
HUNT er med hele veien, som utdrag fra spørreskjemaene, statistikk og grafer, og utdrag fra faktiske brev som er sendt inn til undersøkelsen, men med fiktive avsendere, for heller ikke Storholmen vet hvem avsenderne er.
– Brevene er ofte veldig interessante, for de sier så mye om dem som skriver. For hvem er det som skriver inn? «Beklager, jeg kryssa av et feil kryss nederst på side fire. Kan du være så snill å gå inn med korrekturlakk og endre det?» Det er klart, det er jo ikke sånn det funker.
Og selv om nordtrøndere flest er ganske friske, så er det mye sykdom og død i boken, for Storholmen har ingen intensjoner om å skrive en representativ gjengivelse av funnene i HUNT.
– Fra du er frisk, til du får en alvorlig diagnose – det er et veldig interessant vendepunkt. Det øyeblikket, den unntakstilstanden og sårbarheten som sykdom representerer, er litterært sett veldig interessant, sier Storholmen.
Bloddråpetall følger samme formular som to av Storholmens tidligere suksesser, romanene Her lå Tirpitz og Tsjernobylfortellinger. Gjennom korte glimt fra ulike personer fortelles det om en historisk hendelse, ispedd historiske kilder.
– Både forskernes og kunstnernes valuta er på en måte sjelen og menneskene. Men kunsten og forskningen utfyller hverandre fordi det er to forskjellige typer språk. Så man kan jo være en oversetter mellom faglitteratur og folk.
Storholmen, som selv er litteraturviter, spiller på kontrasten mellom hverdagsspråket og forskerspråket, for bokens lege får med seg litt av latinen.
– Det som kjennetegner den medisinske forskningen, er mye latin og mange vanskelige ord som man rett og slett ikke forstår. Man kan ikke ta med seg disse ordene videre i en roman. Jeg gjør et oversettelsesarbeid mellom ulike språk, og jeg bruker en del språklige bilder som forsterker det litterære språket.
Hos HUNTs hovedsete i Forskningsveien 2 i Levanger, var Marit Næss rimelig spent da hun åpnet boken for første gang. Næss er daglig leder ved HUNT forskningssenter og biobank. Det er ikke ofte et forskningsprosjekt blir skjønnlitteratur med så sterk referanse at de til og med refereres til på omslaget.
– På mange måter er det interessant å se at data fra HUNT også kan brukes i en roman, for det er jo langt utenfor det vi i vårt fagområde ville tenkt på.
Næss forteller at Storholmen har hatt tett kontakt med tidligere HUNT-ledere og vært opptatt av at alle faktaene skal være riktige.
– Vi er veldig opptatt av at HUNT ikke skal brukes på en måte som gir negative konsekvenser, slik at folk trekker samtykket, det er det vi har i pannebrasken. Det tror vi på ingen måte at denne boken bidrar til.
– Her får du det veldig sårt og nært at sykdom rammer noen, du blir dratt med inn i hvordan det faktisk oppleves å være menneskene bak tallene. Jeg synes det har vært litt gripende, egentlig.
– Fra våre forskningsdata ser vi store bildet, men dette er ikke en forskningsrapport fra HUNT. Det er en roman, der Storholmen har tatt utgangspunkt i enkeltskjebner. Så er dette en viktig påminnelse om at det er folk bak alle disse tallene.
Kanskje kan også fiksjonen inspirere til videre forskning. Næss har bitt seg merke i at omtrent like mye omtalt som HUNT er kvikkleireskredet i Verdal i 1893.
– Verdalsraset er gjennomgående – er det sånn at en del av våre kroniske plager er knyttet til smerter gjennom generasjoner? Der trekker hun inn tanker og refleksjoner som det kan være interessant å gjøre forskning på.
