Da jussprofessorens døtre spurte hva han gjorde for klimaet, innså han at han hadde vært en slask
Annonse

Da jussprofessorens døtre spurte hva han gjorde for klimaet, innså han at han hadde vært en slask

Av Julia Loge

Publisert 8. desember 2020

Jørn Øyrehagen Sunde ble voldsomt provosert over retorikken til regjeringsadvokaten i klimasøksmålet. – Ren konspirasjonsteori, sier han.

Klimasøksmålet, der Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt staten for å stoppe ti lisenser til å lete etter olje i Barentshavet, har steget i systemet fra Oslo tingrett i 2016, via Borgarting lagmannsrett til Høyesterett.

Nå er rettssaken over, og dommerne har trukket seg tilbake for å diskutere saken. Dommen er ventet rundt nyttår.

Fakta
Hvem: Jørn Øyrehagen Sunde

Tittel: Retthistoriker og jussprofessor ved Universitetet i Oslo.

Aktuell med: podkast sammen med filosof David Vogt (UiB) som spør om klimasøksmålet i Høyesterett er århundrets rettssak.

Sunde har fulgt rettssaken helt fra miljøorganisasjonene tok kontakt før de reiste søksmålet, for å spørre om hans ekspertise på Høyesterett. Den gang mente han at de burde reise saken for å få oppmerksomhet, siden har han endret mening om sakens betydning.

– Podkasten heter «Århundrets rettssak?» med spørsmålstegn. Nå har du fulgt rettssaken, minutt for minutt, kan du slå fast om det er århundrets rettssak?

– Det kan jeg ikke si ennå. Vi er i en endringsperiode der jussen og samfunnet kommer til å endre seg mye de neste 30 årene. Det er som en flomstor elv som har bygget seg opp til store endringer over 50 år, og nå holder elven på å bryte gjennom demningen. Det kommer flere store rettssaker, men jeg tror dette blir en av de store. Den handler ikke bare om ti oljelisenser, eller klima og økonomi, men om hvordan vi skal møte utfordringene som samfunnet står ovenfor, om vi skal være framoverlent eller bakoverlent. Stortinget er bakoverlent, nå står vi ovenfor en mulighet til å lene oss framover.

– Hvilke andre store utfordringer kan gi tilsvarende rettsaker?

– Flyktningkrisen, som er både juridisk og politisk, og alt som dreier seg om digitalisering. Det er tre store spørsmål der vi må være framoverlent, og dette kom først. Tar Høyesterett et valg i favør av miljøorganisasjonene, tvinger de Stortinget høyere på banen. Det blir en av århundrets rettssaker, det er jeg sikker på.

– Og hva skjer hvis Høyesterett frikjenner staten?

– Det umiddelbare er at en begynner å utvinne olje om det er drivverdige funn. Men en står overfor en situasjon der mange føler at Stortinget feiler. Jeg er redd for konfrontasjoner i gatene, at vi vil få et mye hardere debattklima, og at ungdommer mister tilliten til systemet. Er Høyesterett egnet til å avgjøre denne saken? Nei, men hvis alternativet er konfrontasjoner på gaten, så er de mye bedre egnet.

– Ja, det er et av de store spørsmålene i saken, er dette en sak for rettssystemet?

– Nei, den er altfor stor og altfor kompleks, og vil ikke gi et svar som noen blir glad for. Rettsvesenet behandler til enhver tid spørsmål som ikke hører hjemme der. Hvis vi spør i hvilke saker domstoler er rette instans, så sitter vi igjen med få saker. Men hvis vi spør hva som er så store saker at vi ikke får løst det andre steder, så får vi mange. Domstoler er dårlig egnet til å finne en god løsning på klimasaken, men når det gjelder å få en offentlig diskusjon, så viser det seg at de er veldig godt egnet. Et fyrtårn lyser ikke opp hele kysten, men det hjelper med et lite lys. Slik er det med klimasøksmålet, det opplyser ikke hele kysten, men den gir oss et punkt, og vi får konsentrert tankene.

– Høyesteretts historie er ditt spesialfelt. Har vi hatt andre lignende saker?

– Ja, Altasaken. Den er ganske lik, selv om det var et litt annet spørsmål. Og det er årsaken til at jeg hadde tro på at klimasøksmålet var rett. Verneinteresser og samiske interesser tapte saken så fullstendig. Men de vant utenfor rettssalen. Det er etter den at samiske saker får vern og natur får rettsvern. Dammen er der og ødela for samisk kultur, men samlet sett står samene mye sterkere. Og så er det utlandet, der klimasøksmål har blitt en trend. Det blir stadig større trykk i verden for at når politikere driver dobbel bokføring, så må domstolene gripe inn.

– Hva mener du med dobbel bokføring?

– Politikerne har undertegnet Parisavtalen og taler om det, men driver en politikk som gjør at man ikke når målene i avtalen. Det er skadelig både for miljøet og politikken.

– Kommer du til å jobbe videre med klimasøksmålet faglig?

– I utgangspunktet er klima utenfor min ekspertise, jeg har aldri jobbet med miljørett. Jeg ble involvert fordi jeg er ekspert på domstoler, spesielt Høyesterett og grenselandet juss og politikk. Men en dag ved middagsbordet spurte døtrene hvordan jeg bidrar til klimaet. Jeg svarte noe om resirkulering. «Men hvordan bruker du det du kan fra jobben, for å gjøre klimaet bedre for oss?» spurte de. Når ungene dine spør og du sier «ingenting», da får du vond smak i munnen. Jeg måtte ærlig innrømme at jeg hadde vært en slask.

– Så hva gjør du nå da?

– Jeg vil få folk til å reflektere rundt spørsmålet. Jeg er ikke så opptatt av hva de mener, men jeg er opptatt av at de skal tenke gjennom de store, vanskelige spørsmålene. Vi forskere som driver med formidling, har ikke hatt media med oss, de har tenkt at det du ikke kan si enkelt på to minutter, det er ikke folk interessert i. Men så kom podkastene, og folk er interessert i å lytte og forstå, og media blir med på å ta tyngre spørsmål og lengre resonnementer. Jeg jobber mer med formidling enn noensinne, og mer med formidling til ungdom enn noensinne.

– Men en podkast i Dag og Tid, det treffer ikke ungdommer?

– Nei, ungdommen oppsøker jeg, de oppsøker ikke meg. I podkasten møter jeg de samme som i et foredrag på Litteraturhuset i Bergen, 70 prosent er over 50 år. Verden i dag har blitt vanskelig og kompleks. Ingen har oversikt over alt, men skal vi ha demokrati, må innbyggerne ha en viss oversikt, det er rett og slett demokrativedlikehold å drive med formidling. Svikter vi der, kan det gå bra, men det kan gå dårlig, vi har for eksempel USA. Så jeg sier ikke nei til noen forespørsler. Jeg brenner for dette og tror at kunnskap er viktig i seg selv. Å formidle er også å sette seg i dialog, du bringer det du har å fare med, de stiller spørsmål og kommenterer. Stort sett alltid kommer en kommentar som gjør at jeg får perspektiv på det jeg har snakket om som jeg ikke hadde fra før. Ofte får jeg kunnskap. Jeg må formidle for å bli en dyktigere forsker. Den dialogsituasjonen gjør meg klokere.

– Nå nærmer vi oss slutten, men er det noe du brenner inne med?

– For å lage podkasten måtte jeg høre forhandlingene i Høyesterett hver eneste dag. Jeg har hørt alt, og jeg ble voldsomt provosert over retorikken regjeringsadvokaten anla. Han snakket som om motparten var en fiende av demokratiet, og malte fram et bilde av miljøaktivister som kuppet lovprosesser for å lure politikerne, for så å gå til søksmål og lure dommerne. Det er en ren konspirasjonsteori der de andre er skurker og vi er de hederlige. Det er en stygg retorikk, og det er den retorikken som fullstendig har ødelagt det amerikanske politiske systemet. Det er skummelt og fører til demonisering og polarisering. Staten skal være stor og raus nok til å lære av sine kritikere. Å mistenkeliggjøre dem på denne måten, det er en farlig vei, staten må spørre seg om de er tjent med å bli representert i rettssalene med den type retorikk. Det ligger meg dypt for hjertet. Jeg ble forferdelig sint.

Les også: