Klima: Når forskerne er opptatt av alt som kan gå galt

Av Per Arne Bjørkum, professor II, tidligere dekan ved Universitetet i Stavanger

Publisert 13. mai 2019

Hvis klimaforskere fortsetter å legge vekt på alt som kan gå galt, risikerer vi at folk flest vender seg bort fra vitenskapen, ifølge Per Arne Bjørkum.

I middelalderen var astrologi en del av vitenskapen – og særlig den medisinske vitenskapen. Legene måtte konsultere astrologien før de foretok seg noe. Det var uansett lite eller ingenting legene kunne gjøre for å hjelpe folk som var blitt syke. Legene var klar over det, og uttalte seg derfor slik at de fikk rett nesten uansett hva som skjedde. Slik kunne legene gi inntrykk av å forvalte kunnskap – og dermed ta seg betalt for tjenesten.

Per Arne Bjørkum

Da legevitenskapen ut på 1800-tallet forstod at bakterier kunne ta livet av folk (og ikke bare var et symptom på at de var syke), og fant ut hvordan de skulle hindre at folk ble infisert av dem etter inngrep og fødsler, begynte legene gradvis å bygge seg opp som en mer verdsatt profesjon. I og med den økte kunnskapen ble legene klar over at det fremdeles var mye de ikke visste.

Tankeeksperimenter

Forskere flest er bevisste på – og som regel åpne om – at det er mye de fremdeles ikke vet. Da Albert Einstein (1879–1955) en gang ble spurt om han forstod hva han holdt på med, svarte han at «Nei, da hadde det ikke vært forskning». Han var forsker – ikke ekspert. Det er mulig å forstå hvorfor noen forskere har en intellektuell forkjærlighet for fremtiden. Man trenger nemlig ikke kunne så mye for å uttale seg om hva som kan skje om 10–100 år. Og man slipper – enn så lenge – også å bli konfrontert med erfaringen.

Denne typen forskning minner mye om det naturfilosofene bedrev i middelalderen. Det var før den eksperimentelle metoden var oppfunnet, det vil si før den erfaringsbaserte vitenskapen så dagens lys på 1600-tallet. De utførte det vi omtaler som tankeeksperimenter – eller «eksperimenter uten observasjoner» om man vil. For de som levde i middelalderen, var tankeeksperimentene sett på som virkelige observasjoner – det var alt de hadde.

Forenklede modeller

Nå har vi fått datamaskiner, og de har åpnet opp for en helt ny type «eksperimenter uten observasjoner» – og som klimaforskerne benytter seg av. De lager forenklede modeller av deler av naturen og lar datamaskinene «regne» ut, og visualisere, hva som kan skje med klimaet – det er alt de har. Det er i prinsippet et uendelig antall framtidsscenarioer/bilder. Hver enkelt av dem er nokså presise på hva som vil skje, men vi vet ikke hvilke av dem, om noen, som er troverdige. Derav omtrentligheten. Og deri ligger likheten med astrologi.

Det er imidlertid én forskjell som er viktig i denne sammenhengen: Mens astrologien også gir håp om bedre tider, er det særs vanskelig å finne det i klimaforskernes syn på fremtiden – slik det fremstilles i media. Det er også verdt å merke seg at ingen har fått tildelt nobelprisen i vitenskap for utsagn om fremtiden. Det er nemlig et signal om hvilken status denne nye formen for forskning egentlig har i naturvitenskapelige kretser. Men i media dominerer den.

Forskere kan gi håp

Kanskje akademikerne burde forsøke å gjeninnta den historiske rollen som kilde til håp. Det er en rasjonell bakgrunn for den rollen. Vi trenger nemlig håpet for å (over)leve. Vitenskapsteoretikeren og filosofen Karl Popper (1902–1994) mente at ettersom ingen kunne vite noe sikkert om fremtiden, hadde akademikerne et spesielt moralsk ansvar for å bidra til å opprettholde håpet – uansett utsikter – for hvem skulle ellers gjøre det? (In Search of a Better World, 1996, K. Popper).

Det er mange grunner til å se lyst på fremtiden. Menneskeheten har aldri hatt det så bra som nå (Factfulness, 2018, H. Rosling), men folk flest synes ikke å være klar over det. «Alle grupper jeg spør», skriver legen og professoren Hans Rosling (1948–2018), «tror at verden er mer skremmende, mer voldelig og mer håpløs – kort sagt mer dramatisk – enn den virkelig er». Media har bidratt til dette bildet.

Moderne vitenskap har på sin side bidratt til den faktiske og positive utviklingen – takket være forskere som har jobbet med å finne løsninger på de nære og ikke alltid så åpenbare problemene/utfordringene, ofte med stor og varig verdi når de lyktes. De aller fleste forskere jobber fortsatt innenfor denne tradisjonen. Deri ligger håpet.

Skrekkens budskap

Naturvitenskap rett forstått kan ikke brukes til å frata menneskeheten håpet om en levelig fremtid (med mindre vi oppdager at vi i henhold til fysikkens lover vil bli truffet av et veldig stort himmellegeme). Dersom slike eksplisitte tanker virkelig finnes i naturvitenskapen, og ikke bare i media, må de elimineres før de eliminerer oss.

Uansett, hvis vi fortsetter på det nåværende mediesporet, med hovedvekt på alt som kan gå galt, deriblant et skrekkens budskap om en nært forstående klimakatastrofe («Bøddelen står klar med øksa»), risikerer vi at folk flest vender seg bort fra vitenskapen (og media?) og søker etter håpet på egen hånd – hvor enn det ellers måtte finnes. Slik man gjorde i middelalderen.

Les også: