– Det er ikke faguttrykkene som dreper leselysten. Det er språket, som minner om brev og dokumenter fra det offentlige.
Annonse
Annonse

– Det er ikke faguttrykkene som dreper leselysten. Det er språket, som minner om brev og dokumenter fra det offentlige.

Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog, f.t. koronaledig tysklærer i Tyskland

Publisert 2. november 2020

Er det særlig heldig at vitenskapen, i det øyeblikket den slippes fri, blir uforståelig? spør gjesteskribent Lorenz Khazaleh.

Som student i 90-tallets Tyskland (og Sveits) leste jeg faglitteratur heller på norsk enn på tysk. Til tross for at norsk ikke var mitt morsmål, var bøker på norsk lettere (og gøyere) å lese. Tyske fagbøker brukte et tungvint språk som drepte leselysten.

Jeg satte forskjellene i sammenheng med ulike samfunnsmodeller. Det stive tyske språket så jeg som uttrykk for et autoritært verdenssyn. I stedet for å åpne opp vitenskapen som man gjør i det mer demokratiske Norge, ønsker tyskerne å verne om elfenbenstårnet.

Men kanskje ting har forandret seg i Norge. De siste årene har jeg stadig sjeldnere følt den samme entusiasmen når jeg leser noe på norsk innen mitt fagfelt. Jeg har begynt å lure: Er norsk – kanskje på grunn av internasjonalisering og økende fokus på konkurranse – blitt litt mer tysk?

Det hadde vært interessant å undersøke hvordan det norske forskerspråket har endret seg over tid. Forskere ved Karolinska Institutet analyserte 709 577 engelskspråklige tidsskriftsartikler fra 1881 til 2015 (dessverre bare sammendragene, abstracts). Trenden er klar. Tekstene er blitt stadig vanskeligere å forstå. Thomas Hylland Eriksen skrev i boka Engaging Anthropology (2006) om lignende tendenser. Spesielt etter andre verdenskrig ble antropologiske tekster mindre og mindre leservennlige, viste han.

Ser vi den samme trenden på norsk? Artikler som er kritiske til utviklingen av det norske forskerspråket er i hvert fall langt fra en sjeldenhet. Cathrine Krøger fikk mye oppmerksomhet for teksten «Et fag på ville veier» i tidsskriftet Prosa om det «jålete» språket i lærebøkene i sykepleie. Tidligere i år hevdet redaktør for Forskning.no Nina Kristiansen i et innlegg i Aftenposten at norske forskere flest ikke behersker norsk godt nok. Forskerspråket er «stivt», «oppstyltet», «krevende å tyde» og ligner mer på gammeldansk enn på norsk.

At debatten om forskerspåket ser ut til å blusse opp nå, er interessant. Det skjer samtidig med at en stor del av forskningen nå er fritt tilgjengelig på nett. I en tid med falske nyheter og viktig journalistikk bak betalingsmur lurer jeg på: Er det særlig heldig at vitenskapen, i det øyeblikket den slippes fri, blir uforståelig?

Innen åpen-tilgang-bevegelsen er slike spørsmål stadig på dagsorden. Equity er et viktig begrep, og for tredje gang på rad hovedtema på den årlige internasjonale Open Access Week 19.–25.oktober i år. Equality handler om like rettigheter: Alle har tilgang til teksten. Equity handler om like muligheter: Alle har en sjanse til å finne fram til teksten og forstå den. Spørsmålet blir: For hvem blir dørene til vitenskapen åpnet, for hvem er de fortsatt lukket?

Så hva skal gjøres? Debatter om forskerspråk handler ofte om fremmedord og sjargong. Skal «bestemor» forstå forskningsartikler, som det ble diskutert om i Forskerforum for tre år siden? Her vil det alltid være delte meninger. Hva med å bli enige om å skrive godt norsk isteden? Når jeg kikker på artikler i Norsk antropologisk tidsskrift (NAT), er det ikke faguttrykkene som dreper leselysten. Det er språket, som minner om brev og dokumenter fra det offentlige. Påfallende mange ord og uttrykk i artikler i NAT står i Språkrådets «kanselliste». Denne listen over stive ord og uttrykk gir også forslag til bedre alternativer.

Mens faguttrykk ofte er nødvendige, vil de fleste være enige i at byråkratenes språk er et hinder til forståelse. Til og med det offentlige har skjønt det og satt i gang diverse klarspråkprosjekter. Norsk som fagspråk også i framtiden? Ja, takk, men helst bare godt norsk, eller?

Les også: