– Det er urovekkende at forskningens troverdighet stadig trekkes i tvil
Annonse
Annonse

– Det er urovekkende at forskningens troverdighet stadig trekkes i tvil

Av Julia Loge

Publisert 7. april 2021

Hvem tar ansvar for forskningsetikk når forskere samarbeider med forvaltning og næringsliv? Bekymrede foreldre og interesseorganisasjoner kontakter stadig oftere de forskningsetiske komiteene.

Næringslivet, forvaltningen og brukerorganisasjoner skal koples inn i forskningsprosjekter, ikke bare som oppdragsgivere, men som samarbeidspartnere.

Fakta
Hvem: Helene Ingierd
Direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene
Aktuell med: Retningslinjene for to forskningsetiske komiteer revideres. Etikken i samarbeidsprosjekter med næringsliv og forvaltning er blant problemstillingene
Hvem har da ansvaret for forskningsetikken? De nasjonale forskningsetiske komiteene prøver nå å finne ut av dette. Retningslinjene til både NESH, Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora og NENT, Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi, er oppe til revisjon.

– Vi ser at forskningsetikken settes under press, og det er uklart hvem som har ansvar, sier Helene Ingierd.

Annonse

– Ett av eksemplene er en sak i NESH. Den handlet om at NAV ønsket å inkludere leger og deres langtidssykemeldte pasienter i et forskningsprosjekt, uten samtykke. Arbeids- og sosialdepartementet innførte en forskrift for å unngå det sentrale forskningsetiske kravet om informert samtykke. NESH kom med sterk kritikk og kalte det forskningsdeltakelse under tvang. Prosjektet var lovlig, men forskningsetisk problematisk. Det har også vært flere saker i NENT som har handlet om samarbeid med andre aktører. I en sak om sjødeponi var sju gruveselskaper med på prosjektet, og NENT konkluderte med at forskningsetiske normer, som føre-var-prinsippet om å unngå eller redusere risiko for uakseptabel skade, kom under press fordi sjødeponi kan ha negative miljøeffekter.

– Hvem er det da som har ansvaret for forskningsetikken?

– Det er et delt ansvar, men det er klart at forskere har et ansvar for forskningsetikken. Forskningsetikkloven sier tydelig at forskningsinstitusjonene også har et ansvar for å sikre at alle som deltar i eller utfører forskning har kjennskap til forskningsetiske normer, men det er uklart for oss hvordan institusjonene sikrer dette, og i hvilken grad andre aktører tar dette ansvaret.

– Hvordan skiller dette seg fra interessekonfliktene som kan oppstå i oppdragsforskning?

– Det er andre forskningsetiske normer som utfordres. I oppdragsforskning er åpenhet og uavhengighet sentrale prinsipper, og normene som er utviklet, handler om å begrense oppdragsgiverens ansvar og rolle. Utfordringer her har typisk oppstått når oppdragsgiveren har gått ut over retten til å definere problemstillinger og forsøkt å gå inn i forskningsprosessen for å påvirke forskningsresultater, eller når oppdragsgiveren ikke har ønsket å offentliggjøre resultater. I samarbeidsprosjekter er andre aktører gjerne med i forskningen fra A til Å, og har dermed også mer omfattende innflytelse. For eksempel påvirket gruveselskapene sammensetningen av forskergruppen i sjødeponi-saken, i tillegg til at de bidro med kunnskap og finansiering. Samarbeidsprosjekter mellom forskningsinstitusjoner og offentlige og private aktører er ønskelig og kan gi bedre kunnskap. Samtidig, for å sikre tillit til forskningen, er det avgjørende at disse aktørene har kunnskap om og tar hensyn til forskningsetiske normer.

– Er det del av en større trend?

– Ja, vi ser det som del av en større trend, det har vært mange slike saker hos oss. Og vi ser at det er en utfordring i flere land. Det henger sammen med det forskningspolitiske fokuset på tverrsektorielt samarbeid i Norge og i EU-systemet, der ulike aktører skal være med på å utvikle prosjektene og delta i dem.

– Hvordan ser samarbeidskonflikter ut i et internasjonalt perspektiv?

– Det pågår et arbeid i OECD og Global Science Forum nå som jeg tar del i. Prosjektet startet ut fra en felles bekymring knyttet til at nasjonale sikkerhetsinteresser eller økonomiske interesser hindrer internasjonalt forskningssamarbeid og truer prinsipper som åpenhet og gjensidighet. Erfaringer så langt tyder på at interessekonflikter jevnt over oppleves som en større utfordring i og med tverrsektorielt samarbeid, og at slike utfordringer forsterkes med samarbeid på tvers av landegrenser. Derfor blir det viktig å kartlegge hvordan ulike aktører tar ansvar, blant annet for å håndtere interessekonflikter, og samle kunnskap om beste praksiser for dette.

– Hvem håndterer konflikter i internasjonale prosjekter?

– Det er ikke noen overnasjonale organer, derfor er det viktig å komme til enighet. Koronaforskning har vist oss hvor viktig internasjonalt samarbeid er, og at vi må dele kunnskap og ha åpen forskning for å komme frem til løsninger. Åpenhet er ekstremt viktig for å få til samarbeidet. Men samtidig ser vi at åpenhet som prinsipp presses, det er interessekonflikter og ulike aktører som kan overstyre forskningsetikken. Utfordringen er tilfeller der nasjonale og kommersielle interesser utgjør legitime begrensninger.

– Hvem er det som tar kontakt med dere?

– Det er en ny trend at forskningsdeltakere tar kontakt. For eksempel tar bekymrede foreldre kontakt med NESH om skoleforskning. I flere saker de siste årene har det handlet om innhenting av samtykke og mulighet til å reservere seg fra å delta. Det er urovekkende for tilliten til forskningen at det i større grad er andre som er bekymret for om forskningsetikken ivaretas. Jeg har ikke statistikk på det, men det er en klar tendens til at de rådgivende komiteene, som NESH og NENT, får flere slike saker.

– Hvem er nærmere bestemt disse som henvender seg?

– Noen saker er preget av interessekonflikter, og henvendelsene kommer fra folk som representerer særinteresser og organisasjoner. For eksempel var det Natur og Ungdom som kontaktet NENT om sjødeponiet. Komiteene er bevisste på å ikke bli brukt av folk som har interesse av at forskningen vris i en bestemt retning. Hovedtendensen er at henvendelsene kommer fra andre enn forskere, og det er interessant, synes jeg. Det er positivt også, vi ønsker å opplyse om forskningsetiske normer, som at informert samtykke er et hovedkrav. At flere tar kontakt med oss, kan også være et tegn på at vi har nådd ut med den kunnskapen. Men det er urovekkende at forskningens troverdighet stadig trekkes i tvil.

– Hvordan håndterer dere disse henvendelsene?

– Det kan være konfliktfylte saker. NENT og NESH skal ikke gå inn og granske, men kan gi råd i disse sakene og veilede om bruk og fortolkning av forskningsetiske retningslinjer. Vi ser at det er økt behov for at forskingsetikken må snakke til flere aktører. NENT hadde en stor sak om petroleumsforskning, med dialog med daværende Statoil om samfunnsansvaret i deres forskning. Da NENT utviklet en forskningsetisk betenkning om kunstig intelligens, skjedde det i dialog med Telenor og andre store næringslivsaktører.

– Er ikke de bundet av de samme retningslinjene?

– Jo, ifølge forskningsetikkloven skal all forskning i Norge foregå i henhold til forskningsetiske normer, men det er som sagt noe uklart for oss hvordan det ansvaret ivaretas. Vi vet at det gjøres mye godt arbeid med forskningsetikk på forskningsinstitusjonene, men det er mer uklart hvordan andre aktører tar ansvaret.

– Disse mange aktørene, hvordan tar de imot budskapet deres?

– Jeg opplever at de fleste er åpne for budskapet når vi har en dialog, men enkelte av normene kan være mer fremmede, og det kan også være uenighet om hvilke normer som gjelder. For eksempel er det ulike oppfatninger om i hvilken grad forskere har et ansvar for bruken av forskningsresultater i samfunnet.

– Her høres det ut som om de har noe å strekke seg etter?

– Ja, det er en jobb, også for oss i komitéene, å løfte forskningsetikken hos disse aktørene.

– Er det en kritikk eller en bekymring?

– Basert på sakene vi har hatt, er det begge deler. Vi har sett i noen saker at det er lite kunnskap om forskingsetikk i for eksempel forvaltningen. Så det er en kritikk og en bekymring, men også et håp om bedring, det er viktig å ha med seg.

Les også: