– Det er vanskelig å finne grunner til å fortsette slik vi har gjort

– Det er vanskelig å finne grunner til å fortsette slik vi har gjort

Av Tony Burner, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Sissil Lea Heggernes, universitetslektor ved Oslomet og Bodil Svendsen, førsteamanuensis ved NTNU

Publisert 5. februar 2021

Er det en del praksiser i akademia som det er på tide å fornye eller forbedre?

«Innovasjon», «nytenkning» og lignende ord krever – rettmessig nok – at vi hele tida forbedrer oss. Men så er det en del praksiser som vi lurer på om det er på tide å fornye eller forbedre? Det er i alle fall vanskelig å finne grunner til å fortsette slik vi har gjort. Lovverk kan endres, sedvane kan endres. Og det bør de, dersom de virker ulogiske. Her spør vi rett og slett må det være sånn?

Bodil Svendsen, Sissel Lea Heggernes og Tony Burner.

Når du søker en vitenskapelig stilling, blir det nedsatt en sakkyndig komité. Komiteen avgir en grundig vurdering av søkerne. Så blir du kanskje innkalt til et intervju. Hvis du ikke får jobben, får du i beste fall et standardsvar om at du ikke fikk den. Men en begrunnelse, selv om du måtte etterspørre en, kan du se langt etter. For du har visst ikke krav på en begrunnelse.

Annonse

Må det være sånn?

Så har du fått jobb i akademia. Du mener du fortjener en bedre lønn, så du søker når det er lokale forhandlinger. Du får ikke innfridd kravet ditt, uansett hvor godt begrunnet det var. Men en begrunnelse, selv om du måtte etterspørre en, kan du se langt etter. For det er visst «konfidensielt» det som har blitt fremlagt som eventuelle begrunnelser i forhandlingene.

Må det være sånn?

Du er lektor med tilleggsutdanning og blir tilsatt som universitetslektor ved et universitet etter 10 års undervisning på ungdomsskole og i videregående skole. Årslønnen din før du skifter jobb er cirka 600 000 kr. Nå skal du undervise, formidle og drive forsknings- og utviklingsarbeid ved et universitet. Du kan ikke få tilbud om samme lønn som du hadde som lektor i skolen, fordi lønnsnivået på universitetet er ikke så høyt og «du kan jo ikke få mer enn andre».

Må det være sånn?

Den nye jobben er veldig spennende og variert! Du forstår også at det er store krav til at du skaffer deg førstekompetanse i akademia. Derfor tar du en doktorgrad og blir førsteamanuensis. Dette er den høyeste utdanningen man kan ta. Nå har du full ansiennitet både i skoleverket (16 år) og i akademia (11 år). Hvis du er heldig får du nå samme lønn som du ville ha hatt som lektor med tilleggsutdanning: cirka 650 000 kr.

Må det være sånn?

Du får en ny instituttleder. Det viser seg at hun ikke har førstekompetanse engang. Men hun skal ha det faglige ansvaret for å tilrettelegge for forsknings- og utviklingsarbeid ved ditt institutt. Du er nysgjerrig på lønnen. Hun tjener visst langt mer enn professorene på instituttet ditt. Joda, det er krevende å være leder i offentlig sektor, men hvorfor har lønningene økt så dramatisk de siste årene kan man spørre seg.

Må det være sånn?

Du forsker og publiserer. Ikke sjeldent får du e-poster fra redaktører i diverse tidsskrifter om du kan fagfellevurdere artikler for dem. En ting er at du opplever at du lærer mye ved å fagfellevurdere andres artikler, men du føler også en plikt siden andre gjør det med dine artikler og dette er avgjørende for å publisere god forskning. Men timer til å gjøre dette viktige arbeidet finnes ikke i arbeidsplanen din. Det finnes heller ikke noe godtgjøring slik det gjør for eksempel for kommisjonsarbeid hvor du vurderer søknader fra jobbsøkere eller personer som søker opprykk.

Må det være sånn?

Når du publiserer vitenskapelige artikler, får universitetet ditt penger. Det er også avgjørende for opprykk til toppstilling senere. Du ønsker å bidra til å utvikle praksisfeltet i din profesjon. Så du skriver lærebøker for akademia og skoleverket. Det er forlagsredaktører og medforfattere som leser og kommer med forslag til forbedringer. For bøker i akademia kan det være fagfeller som vurderer boka eller bokkapitlet. Men alt arbeidet du har lagt i å skrive lærebøker, gir ingen uttelling. Verken for universitetet ditt eller for dine akademiske meritter.

Må det være sånn?

Ja, hva sier dere, stortingspolitikere, kunnskapsminister, fagforeningsledere, universitetsrektorer? Må det være sånn?

Les også: