Nyheter | Publiseringssystemet
Publisert 05. mars 2026 kl. 12:47
For 11 år siden bestemte Heidi Biseth og Halla B. Holmarsdottir seg for å starte et nordisk tidsskrift om sammenlignende og internasjonal utdanning. Ett år etter kom den første utgaven av Nordic Journal of Comparative and International Education (NJCIE).
Tidsskriftet er et diamant-tidsskrift, det vil si at de ikke krever betalt verken fra forfatterne sine eller fra leserne sine. Da blir det heller ingen penger i kassen til å drive redaksjonen.
Minst like lenge som Biseth og Holmarsdottir har drevet NJCIE har slike forskerdrevne diamant-tidsskrift blitt hyllet som løsningen på kostnadskrisen i publiseringssystemet, der noen få forlag tjener enorme summer på skyhøy forfatterbetaling eller digre abonnementspakker.
Biseth, Holmarsdottir og Karen Parish møter Forskerforum i et møterom på Oslomet, og på skjermen over møtebordet viser de et innlegg fra Forskningsrådets facebook-side, som forteller at direktør Mari Sundli Tveit deltok på den tredje «Global summit on Diamond Open Access» i Bengaluru i India i februar. Hun holdt tre innlegg om hvor viktig diamant åpen tilgang er for å sikre bred tilgang til forskning uten kostnadsbarrierer for forskere, næringsliv, offentlig sektor og innbyggere.
Redaktørene i NJCIE savner at denne uttalte støtten til publisering med diamant-tilgang også viser seg gjennom økonomisk prioritering av de faktiske diamant-tidsskriftene.
Redaktørene i NJCIE har ikke anledning til å reise på slike konferanser. Ikke i India, og heller ikke mye nærmere, som når UiT Norges arktiske universitet arrangerer den årlige Munin-konferansen om publisering med åpen tilgang i Tromsø.
Faktisk har de knapt nok råd til at sjefredaktørene kan møtes. De tre jobber i ulike landsdeler, ved Oslomet, Universitetet i Innlandet (INN) og Høgskulen på Vestlandet (HVL).
I fjor tok Karen Parish fra INN steget opp fra medredaktør til sjefredaktør sammen med Holmarsdottir og Aihua Hu ved HVL. Hun har fått erfaring med den krevende situasjonen når alt må skje digitalt.
– Vi har prøvd å gjøre alt digitalt, men det er vanskelig, sier Parish.
Holmarsdottir viser fram NCIJEs statistikk. Tidsskriftet får inn stadig flere manus, fordi diamant-modellen er ettertraktet og fordi de er et tidsskrift med rykte på seg for å gi god oppfølging. Men da øker også arbeidsmengden for redaktør-teamet. I tillegg til de tre sjefredaktørene består teamet av ni andre i en internasjonal redaksjon.
Parish forteller at opplæringen av nye medredaktører tar ekstra lang tid når de ikke kan møtes fysisk. For eksempel er det vanskelig å lære bort arbeidet med redigering og ferdigstilling av artiklene uten å kunne møtes. Derfor er det fortsatt nesten bare Biseth som gjør dette.
Noen år har tidsskriftet fått midler fra Biseths arbeidsgiver, Universitetet i Sørøst-Norge USN. Da har de brukt dem til å ha et årlig møte. Men nå er Biseth emeritus, og har trappet ned fra sjefredaktør til medredaktør. Med det er fremtiden usikker for USN-støtten.
Både Hu og Parish har søkt sine arbeidsgivere om å få 25.000 til 50.000 kroner i støtte. Begge har fått avslag. Holmarsdottir har fått en engangssum fra instituttet, men både fakultetet og Oslomet har avslått søknader om mer forutsigbar støtteordning.
– Vi kunne tenke oss 150.000 kroner i året, sier Holmarsdottir.
Med det kunne redaktør-teamet hatt et årlig møte for å planlegge og dele erfaringer.
De skulle også ønske at de hadde mulighet til å ansette en student til å overta Biseths oppgave med å ferdigstille formatering og layout.
– Det hadde vært fint om vi hadde hatt noen som fikk timer for det. Det er bortkastet at jeg skal gjøre det, sier Biseth.
– En student, det er en god erfaring for dem, istemmer Holmarsdottir.
– Ja, de lærer seg å skrive prikkfrie referanselister, humrer Biseth.
Men hvor skal pengene komme fra? Universitetene bruker allerede store summer på åpen publisering av forskning, men da på å betale enten forfatteravgifter (APC) eller såkalte les-og-publiser avtaler (PAR) med store utgivere.
De tre redaktørene trekker fram et nytt vindu på møteromsskjermen. UiT har innført et støtteprogram for diamant-tidsskrift.
Én PAR-avtale er sagt opp, og UiT har dermed spart 4 millioner kroner. I stedet for å omplassere pengene til å betale forfatteravgifter, vil UiT støtte diamanttiddskrift.
Seks prosent av UiTs publiseringsbudsjett skal gå til diamanttidsskrift, og dekke layout, språkvask, redaksjonsmøter og workshops.
«Université de Lorraine regnes som pioner innen diamantpublisering. De avsluttet sine avtaler med forlag som Springer (2017) og Wiley (2023) og omdirigerte sparte midler til et åpen vitenskapsfond, med en dedikert andel øremerket til drift av Diamond Open Access-tidsskrifter», skriver UiT på egne nettsider.
Redaktørene støtter UiTs grep, og synes hele APC-fondet kunne blitt omdisponert til å støtte tidsskrift der sjefredaktør er en av universitetets ansatte.
– UiT går i bresjen, vi burde gå sammen med dem. Jeg tror at i det lange løp vil vi spare penger på det, sier Holmarsdottir.
Redaktørene skryter av Oslomets plattform for åpne tidsskrift og hjelpen fra bibliotekaren som jobber med den, men skulle ønske det også fantes midler til tidsskriftet.
– Hvis man mener at det er vesentlig med åpen tilgang, så bør man også vurdere hvilken modell man skal støtte, diamant eller noe annet.
– Det handler om forutsigbarhet og ledelsens vilje til å se dette som en viktig del av hva et universitet skal drive med, sier Holmarsdottir.
Tanja Storsul er prorektor for forskning og utvikling ved OsloMet, og dermed ansvarlig både for APC-fondet og for publiseringsplattformen Oslomet driver og som NJCIE ligger på.
«Omdisponering fra publiseringsfondet er ikke aktuelt for OsloMet nå. Vi er opptatt av at våre forskere skal ha mulighet til å publisere i de kanalene de ønsker og mange publiserer i gulltidsskrifter, dvs åpne tidsskrifter med publiseringsavgift (APC). Det er derfor ikke rom i publiseringsfondet vårt til å omdisponere midler», svarer Storsul i en epost.
«Vi vil imidlertid understreke at det er positivt med initiativer som bidrar til å forbedre publiseringslandskapet og vi følger med på og vurderer endringer som kan bidra til lavere kostnader og god kvalitet. Diamanttidsskrifter er viktige og det er svært gledelig at regjeringa i systemmeldinga varsla at de vil utvide NÅHST-ordninga til flere fagområder», skriver Storsul.
NÅHST-ordningen Storsul viser til, er en forkortelse for «Norskspråklige åpne tidsskrift innenfor humaniora og samfunnsfag», der de kan søke om offentlig finansiering. Ordningen skal utvides til å gjelde flere fagområder, men for å kunne søke seg inn dit, må minst 50 prosent av artiklene være på norsk eller andre skandinaviske språk.
NCIJE tar imot artikler på alle de nordiske språkene, inkludert islandsk, finsk og samiske språk, men flertallet av artiklene er på engelsk. Dermed er ikke finansiering fra NÅHST et alternativ for dem.
Holmarsdottir mener også at Universitets- og høgskolerådet (UHR) burde ta standpunkt og oppfordre flere universiteter til å gjøre som UiT. UHR organiserer Nasjonalt forum for åpen forskning og huser sekretariatet for Det nasjonale publiseringsutvalget. UHR var også bidragsyter til Strategi for vitenskapelig publisering etter 2024, hvor en av anbefalingene var å «Støtte opp om diamant-modellen, ved å bidra til bærekraftige finansieringsmodeller for både eksisterende publiseringskanaler og i utviklingen av ny infrastruktur».
Men Tor Grande, som er styreleder i UHR og rektor ved NTNU, vil ikke direkte oppfordre andre til å gjøre som UiT.
«Universitetet i Tromsø har vært kjent for å gå foran i spørsmål om åpen tilgang og har inspirert mange i så måte, men i UHR har vi respekt for at institusjonene har ulike tilnærminger».
I stedet vil UHR «bruker de arenaer vi organiserer til å dele erfaringer mellom institusjonene. UiT har allerede presentert sin modell for diamant-finansiering med Nasjonalt forum for åpen forskning og slik gitt inspirasjon til andre.»
