Digital tyngde
Annonse
Annonse

ANMELDELSE

Digital tyngde

Av Ragnhild Fjellro

Publisert 15. juni 2015

Systematisk og grundig, men språklig tungt, om bruk av digitale verktøy i undervisning.

digital-tyngde

Fakta

Trine Fossland
Digitale læringsformer i høyere utdanning
Universitetsforlaget, 2015
252 sider
Veil. pris: kr 349

Hvordan bruker dagens lærere digitale verktøy i undervisningen? Det spørsmålet stiller Trine Fossland ved Universitetet i Tromsø. Høyere utdanning befinner seg i en digital vending, skriver førsteamanuensisen tilknyttet Ressurssenter for undervisning, læring og teknologi, så spørsmålet er motivert i forventninger til høgskoler og universiteter fra myndigheter, arbeidsliv, studenter og fra UH-sektoren selv. For å få has på problematikken har sosiologen intervjuet digitale innovatører blant lærere fra et bredt spekter av fagretninger ved landets universiteter og høgskoler. Intensjonen er å stimulere til mer erfaringsutveksling på tvers av fag og «gi et faglig bidrag og inspirasjon til alle som er interessert i å ta i bruk digital teknologi i egen undervisning, samtidig som en viser til utfordringer og muligheter ved autentisk bruk av digital teknologi i høyere utdanning». Lykkes hun med det? Svaret er både ja og tja.

Det Fossland først og fremst lykkes med, er å gi en detaljert, bred og særdeles grundig gjennomgang av feltet. Etter en innledende runde, der problematikken settes i en større sammenheng og rådende forventninger knyttet til bruk av digitalt verktøy i undervisningen redegjøres for, går forfatteren systematisk til verks. Empirien hennes er hentet fra flere utdanningsmodeller, det vil si alt fra campusbasert undervisning til rene nettstudier. Modellene setter ulike premisser for undervisningssituasjonen, og forfatteren vier en særlig oppmerksomhet til den digitale teknologiens muligheter for å legge til rette for akademisk danning hos studentene.

I boka tar hun for seg undervisningsløpet trinnvis. Først undersøker hun hvordan innovatørene planlegger undervisningen i digitale omgivelser, så ser hun på hvordan digitale verktøy brukes for å aktivisere studentene i små og store grupper. I tillegg til å introdusere bruk av mobiltelefoner og rollespill utforskes blant annet de velkjente presentasjonsverktøyene Powerpoint og Prezi. Hun tar siden for seg nettdiskusjoner og sosiale medier, og oppsummerer med en lengre liste over hva som må til for å lykkes med diskusjoner på nett. Det handler blant annet om viktigheten av å skape et trygt ytringsklima, sosial tilhørighet, nettikette og en klar faglig hensikt. Flere av innovatørene bruker sosiale medier (for eksempel Facebook og Twitter), samskrivingsverktøy (for eksempel Google Docs og Wiki) og annet delingsverktøy (for eksempel Dropbox). I tillegg gjør noen digitale opptak som senere deles. Her bidrar boken med et vell av konkrete tips og råd, samt refleksjoner rundt bruken. Dette er nyttig både for studenter og fagansvarlige. Mot slutten av boka undersøker Fossland hvordan veiledning gjøres gjennom digitale verktøy, i form av nettmøter. Her forklares enda flere konkrete verktøy, som Lync, Skype og Adobe Connect. Eksemplene illustrerer godt hvordan digital teknologi kan gi en pedagogisk merverdi i ulike veiledningssituasjoner. Ikke bare gjør den veiledningen lettere tilgjengelig ved at flere møtetidspunkter blir mulige, den sikrer også en tettere oppfølging av studentene. Her blir det enda tydeligere hvordan digital teknologi kan fremme samarbeid mellom medstudenter, veiledere og andre samarbeidspartnere. Før Fossland tar en kikk inn i den digitale glasskula, redegjør hun for hvordan vurderingen endrer seg gjennom bruk av digitale verktøy. Framfor å bli noe læreren gir i etterkant av kurset, blir vurderingene en mer integrert del av et helhetlig læringsforløp. Gjennom hele boka trekker hun veksler både på konkrete erfaringer fra innovatørene, og integrerer disse med tidligere forskning og teori.

Grundigheten, den åpenbare relevansen og tverrfagligheten er av det gode. Likevel er det noe som butter. Hvem er det Fossland egentlig skriver for? Den fremstår til dels som en bok for andre som forsker på bruk av digitale verktøy i undervisningen, mens den i mindre grad er det den lover i starten: en «inspirasjon til alle som er interessert i å ta i bruk digital teknologi». Jeg tror den ville lykkes bedre med det siste om den hadde integrert mer evaluering og respons fra studenter, og flere konkrete eksempler i form av historier, bilder og illustrasjoner. Jeg savner også et par runder til med redigering. Språket er for tungt. Setningene er ofte omstendelige, og flere ganger blir budskapet mer forvirrende enn klargjørende i den noe tåkete, akademiske diskursen. Boka hadde kledd noen tydeligere pedagogiske grep, en smartere redigering og en noe mer smidig forskningsformidling. Jeg etterlyser ingen lettvint håndbok med digitale verktøy for dummies, men en formidling der relevante og sentrale erfaringer ikke står i fare for å drukne i mer eller mindre irrelevante detaljer.