Ekssjefen i Nokut tar bladet fra munnen: – Nokut har fått for mye makt

Ekssjefen i Nokut tar bladet fra munnen: – Nokut har fått for mye makt

Av Julia Loge

Publisert 2. september 2020

Etter tolv år som administrerende direktør har Terje Mørland forlatt Nokut. Nå kan han snakke litt friere.

På tolv år skjer det mye, og Terje Mørland har sittet øverst ved bordet da noen av de viktigste avgjørelsene ble tatt. Fire høyskoler har søkt om å bli universitet, tre har blitt det.

Fakta
Navn: Terje Mørland
Aktuell med: Nylig gått av etter tolv år som administrerende direktør i Nokut, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.

Nå er han avdelingsdirektør for utdanningstjenester i Unit – Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning.
Det har vært studiebarometre og underviserundersøkelser, utallige evalueringer og tilsyn som får rektorer og skoleledere til å grue seg som til muntlig eksamen. Selv hevder han å være en byråkrat som hater byråkratiet. Men den aller vanskeligste saken han sto i, handlet ikke om universiteter eller høyskoler.

Forskerforum møter Mørland første dag etter ferien på hans nye jobb i Unit på Majorstua. Unit ble opprettet i 2018 og jobber med IKT i høyere utdanning, Mørland skal jobbe med utdanningstjenester, som for eksempel er datasystemer til studieadministrasjon.

– I dag er egentlig min første rolige dag. Min siste dag i Nokut var da styret fattet vedtak om å ikke gi universitetsakkreditering til Høgskolen i Innlandet. Jeg begynte her 15. juni og har jobbet en del i sommer. Det er hektisk og mye som skjer her om sommeren med Samordna opptak.

– Egentlig er vi jo her for å snakke om den gamle jobben din, i Nokut. Hadde du et mål da du ble Nokut-direktør?

– Jeg så for meg at Nokut skulle bli mindre byråkratisk og bidra til utvikling i sektoren, ikke bare kontrollere. Det er et spesielt mål i et organ som har kontroll og regelverkforvaltning som formål. Men selv byråkrater bør være så lite byråkratiske som mulig. Der føler jeg at jeg har bidratt. Jeg er en byråkrat som hater byråkrati.

Fakta
Dette er Nokut:

Står for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga og er et faglig uavhengig forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet med rundt 150 ansatte.

Nokuts oppgaver er blant annet å føre tilsyn med institusjoner og godkjenne utenlandsk utdanning og utenlandsk kompetanse i Norge.

Nokut vurderer også om høyskoler som vil bli universitet oppfyller kravene. Det er regjeringen som avgjør slike søknader.

– Og likevel skriver Nokut skikkelig byråkratspråk.

– Alle ansatte i Nokut må være veldig bevisste på hvordan de ordlegger seg. Gjennom å forvalte regelverk og kontrollere er Nokut en maktfaktor. Da må du passe på hva du sier så du ikke sender feil signaler. Det er mye jeg gjerne skulle ment noe om som Nokut-direktør, men som ikke var forenelig med rollen.

– Men nå kan du si og mene litt mer?

– I alle fall litt mer, og jeg mener for eksempel at regelverket bør slankes. Grunnprinsippet er at du skal utrede veldig godt når du lager regelverk, snu alle stener for å se om regelen i det hele tatt er nødvendig. Styringstrykket i sektoren er for høyt, og man bør slippe litt opp.

– Hva med Nord universitet – har Nokut fått for mye makt i å definere deres status? Burde andre hensyn vektlegges i tillegg til det faglige?

– Ja, når det gjelder universitetsakkreditering, så mener jeg at Nokut har for mye makt. Nokut kan gjøre faglige vurderinger av utdanning og forskning. Men det er rart at Nokut er overdommer i en sak som også har andre viktige aspekter. Universitetene og høyskolene spiller en viktig rolle for arbeidslivet og samfunnsutviklingen i regionen sin. Slike hensyn mener jeg tillegges for lite vekt, og det er rart at det ikke finnes et overordnet organ. Her burde politikerne ha mer å si.

– Men hva er det beste som har skjedd med universiteter og høyskoler på de tolv årene?

– Sett fra Nokut, som jobber med utdanningskvalitet, retter politikere og institusjonenes ledelse i mye større grad oppmerksomheten mot utdanningsgjerningen. Det er helt annerledes nå enn for ti år siden. Da var det ikke så mange år siden kvalitetsreformen i 2003, men faglig sett kom utdanning likevel i skyggen av søkelyset mot å styrke forskningen. Leser man politiske dokumenter og strategier i dag, vil man se mye høyere ambisjoner for å utvikle utdanningen enn for bare få år siden.

– Og så det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hva er det verste som har skjedd?

– Jeg vil ikke trekke fram enkeltsaker. Over tid, siden 90-årene da masseutdanningen kom, har det vært mange krevende reformer og prosesser for sektoren. Jeg er imponert over hvordan ting går seg til over tid. Det har blitt satset mer over en lang periode. Det ligger en forbedringskultur i bunn, så selv det mange kanskje tror vil slå negativt ut, blir bra over tid.

– Har du eksempler på at også det negative blir bra?

– Universitetsakkreditering. Det er særnorsk og et vanskelig system å håndtere. I utgangspunktet gir systemet institusjonene mulighet til å løfte seg akademisk og styrke kvaliteten i utdanning og forskning. Ikke alle er like gode, det er helt klart forskjeller, men mange har fått gode forskningsmiljøer og bruker det til å gi studentene gode utdanninger. Men det er også flere potensielle bivirkninger og negative sider.

– Hvilke bivirkninger mener du?

– Når man skal kvalifisere seg til å bli universitet, så må man bruke store ressurser på å styrke forskning og forskerutdanning. I den perioden kan det være at noen utdanninger på bachelornivå ikke får den oppmerksomheten og de ressursene de ellers ville fått, men over tid så løftes de også. Sånn er det nok også med strukturreformen, det er ikke sikkert det gir bedre kvalitet i alle miljøer, men jeg tror at konklusjonen om noen år vil være at effekten som helhet er bra.

– I en kronikk fra 2010 fryktet du at utdanninger på bachelornivå ville lide under at høyskolene ville bli universiteter og satse hardt på master- og doktorgrader. Har det skjedd?

– Nei, jeg tror ikke det. Samlet sett har den akademiske oppbyggingen bidratt til bedre utdanning. Det har kostet penger, men de pengene har først og fremst kommet i form av økte budsjetter. Og det er bra. Grovt sett er det forskning og forskerutdanning som skiller universiteter fra høyskoler, så det må de bygge opp. Det er det positive med et akkrediteringsregime, det løfter sektoren. Men det koster penger, og jeg var bekymret for at dette kunne gå ut over de store profesjonsutdanningene og mangfoldet i sektoren.

– Hva har skjedd med mangfoldet og profesjonsutdanningene?

– De siste høyskolene som har blitt universiteter har en tydelig profesjonsprofil. De har bygget opp forskerutdanninger rundt profesjonene på en helt annen måte enn de første høyskolene som ble universiteter gjorde da de kvalifiserte seg. De har virkelig gjort den bekymringen til skamme.

– La meg stille et spørsmål fra en annen fast spalte: Hva ville du gjort hvis du var forsknings- og høyere utdanningsminister?

– Det er så mye, men som byråkrat med statsråden som øverste overordnede vil jeg ikke svare på det spørsmålet.

– Hvilken avgjørelse har vært vanskeligst å fatte, eller å fronte, som direktør?

– Det mest ubehagelige var da vi godkjente en fagskole i astrologi. Det fikk vi mye pepper for, men de var kvalifisert etter regelverket, så da måtte vi godkjenne. Man blir harselert med, og har lyst til å si helt andre ting, men det korrekte her var at de var kvalifisert, og da blir det hovedbudskapet. Det er heller ikke morsomt å fronte negative vedtak når jeg vet hvor hardt folk har jobbet, og resultatet likevel er negativt, som med Høgskolen i Innlandet. Nokut kan ikke fatte vedtak på grunnlag av følelser, selv om vi vet hvor viktig det er for regionen, og hvor hardt og godt de jobber. Men det er i alle fall hyggelig å konstatere at Innlandet er på god vei mot universitetsstatus, selv om de ikke er helt der ennå.

– Er det noe du kunne gjort annerledes?

– Jeg pleier ikke å se meg så mye tilbake, men siden vi har snakket så mye om universitetsakkreditering, så burde nok Nokut vært mer høylytt om konsekvenser av sammenslåing av institusjoner når det gjelder universitetsstatus. For eksempel da Universitetet i Nordland slo seg sammen med Høgskolen i Nord-Trøndelag. Det skapte en utfordrende situasjon, og det visste vi på forhånd. De var omtrent like store, og Nordland var nylig blitt universitet. Men de jobber godt, og jeg håper og tror at denne saken med det ene ph.d.-programmet vil løse seg.

Les også: