Av Siri Lindstad
Publisert 5. april 2022 kl. 14:09
Svarte kong Baltasar er historien om en historie, den om de tre kongene som kom til stallen med gaver til Jesusbarnet. Kanskje har du selv i din barndom gestaltet en av dem i et julespill – Kasper, Melkior eller Baltasar, med hendene fulle av gull, røkelse og myrra. Du finner ikke fortellingen om dem i Juleevangeliet, og likevel er kongene blitt en selvfølgelig del av enhver julekrybbe.
Høsten 2020 fjernet en av de større kirkene i Sør-Tyskland den svarte kongen fra kirkens julekrybbe, etter en debatt der det ble påpekt at framstillingen av kongen var preget av rasistiske stereotypier. Krybben var laget på 1920-tallet, og den svarte kongen hadde karikerte lepper, ørering og et merkelig ganglag. Halvor Moxnes, professor emeritus i teologi ved Universitetet i Oslo, leste om diskusjonen i en avis, skrev selv en artikkel om saken, og nå altså en bok. For hvor kommer historien om de tre kongene egentlig fra, og hva er det med den ene av dem, han som ofte blir skildret som svart? Spørsmålene går rett inn i dagens debatter om rasisme, representasjon og hvem som får komme til orde.
I Lukas’ Juleevangeliet er de tre kongene altså ikke nevnt i det hele tatt. I Matteusevangeliet hører vi imidlertid om tre «vismenn fra Østen». Etter hvert som århundrene går, blir vismennene til konger i kristendommens tjeneste. Historien om dem knas og formes av dem som vil utfordre makthavere – og som selv ønsker makt. Romerriket er i ferd med å gå under, og de kirkelige lederne fremmer kristendommen som et alternativ.
Det er først og fremst gjennom kunsten at de tre kongenes historie blir til, først i altertavler og annen kirkelig utsmykning, siden i malerier ment for hoff og privatfolk, Kongene får navn, de framstilles som gestaltninger av henholdsvis ungdom, alderdom og voksen alder, og de blir etter hvert utsendinger fra ulike kontinenter – Asia, Afrika og Europa. Alt dette for å befeste den nye religionen, Jesu lære, og dens altomfattende suverenitet.
Underveis i lesingen av boka, mens marssola skinner utenfor vinduet, summer en strofe fra Prøysens «Julekveldsvise» i hodet mitt: «og nå skal jeg fortælja, og du skal høre på». Hvem er det som forteller, og hvem er det som forventes å lytte, er nemlig det overordnede spørsmålet i Moxnes’ utlegning av de tre kongenes historie. At kongen fra det afrikanske kontinentet har mørk hudfarge, er vel i utgangspunktet relativt uproblematisk. Men svart og hvitt er ikke nøytrale farger, skriver Moxnes. Det er tradisjonelt det hvite som representerer det lyse og gode, altså kristendommen. Den svarte figuren blir en representant for de omvendte, de som i utgangspunktet var hedninger, men som endelig så lyset.
Når Moxnes begynner å peke på ulike kunstverk gjennom tidene, er det da også lett å se hvordan framstillingen av den svarte kongen skiller seg ut fra hvordan de andre figurene trer fram, som i den tyske julekrybben. Den svarte kongen står aldri nærmest jesubarnet, han er alltid på sidelinjen, og blir først og fremst en rekvisitt for å framheve hovedpersonene, som er hvite.
6. januar feires tradisjonelt som de hellige tre kongersdag. I Norge markeres det også som en misjonsdag, symbolisert gjennom de tre kongene. Gjør det heller til en dag mot rasisme, er Moxnes’ gode forslag.
Les også:
