En viktig bok om rasetenkning
LUKK
Annonse
Annonse

Jon Røyne Kyllingstad: Rase: En vitenskapshistorie

En viktig bok om rasetenkning

Av Ida Jahr

Publisert 12. mai 2023 kl. 11:47

Dette er vitenskapshistorie på sitt beste.

Jon Røyne Kyllingstad, historiker ved Kulturhistorisk museum, påpeker at «‘rase’ var og er et uklart begrep». I denne boken beskriver han godt hva folk har prøvd å fylle dette begrepet med, fra begynnelsen i hudfarge, via skallemåling, til rasehygiene og genetikk. Diskusjoner har dreid seg om hvorvidt mennesket (skapelsen) er én (monogenisme) eller flere (polygenisme), hvorvidt rasehierarkier er faste og uforanderlige (som Kant trodde), eller om «degenereringen» kunne «reverseres».

Kyllingstad legger grunnlaget med internasjonal opplysningshistorie og hvordan denne fremmet ideer om raser. Det er ikke tilfeldig at de første raseskillene gikk på hudfarge. Begrepet rase dukket opp samtidig som slavehandelen ble mer omstridt, i siste halvdel av 1700-tallet. Begrepet «fungerte som en ‘løsning’» på problemet, på motsetningen mellom ideal og virkelighet. Revolusjonære på Haiti i 1798 utfordret opplysningstidens idealer. Hvordan kunne man både mene at alle menn er frie, og holde noen i lenker? Svaret ble at de som lå i lenker, ikke var menn (mennesker) på lik linje med de hvite.

Jon Røyne Kyllingstad

Rase: En vitenskapshistorie

Cappelen Damm, 2023

421 sider

Veil. pris: kr 399

Et godt eksempel på sammenhengene mellom makt, samfunn og vitenskap fra 1800-tallet er at etnologien som fagfelt var delt: Europeerne var opptatt av skaller, amerikanerne av forholdet mellom hvite og ikke-hvite. Paternalistisk kolonialisme i England førte til en monogenistisk rasevitenskap – tanken om flere menneskearter lar seg dårlig kombinere med ideen om å bringe «sivilisasjon» til hele imperiet. Lavere arter kan ikke ta til seg kultur. Polygenistiske ideer om flere menneskearter var det bedre plass til på andre siden av Atlanteren. Vitenskapen finnes ikke utenom samfunnet og samfunnets behov.

Den norske vitenskapshistorien er sammenfiltret med og hviler på en europeisk og amerikansk vitenskapshistorie: institusjoner, tenkemåter, diskusjoner, tidsskrifter og foreninger. Samtidig har vi bidratt. Som Kyllingstad nevner, er det ikke tilfeldig at det var en skandinavisk vitenskapsmann som kom opp med «kefalindeksen», som målte langskaller og kortskaller. Kombinasjonen av arkeologi, fysisk antropologi og språkforskning var både tilgjengelig (dataene fantes) og samfunnsnyttig (det var viktig å bestemme hvem som «kom først» av «skandinaver» og «samer».) Rase-antropologien i Norge er sterkt sammenbundet med det som var vårt hjemlige «raseproblem»: forholdet mellom den samiske og kvenske befolkningen og majoritetsbefolkningen. Jeg kom over min tipptippoldefar «handelsmannen Andreas Nordvi, som skaffet flere hodeskaller til anatomisk institutt», som Kyllingstad omtaler ham som. I min familie var han «Norges første feltarkeolog».

Vitenskapen har det Kyllingstad kaller «egentyngde». En forutsetning for at data kan sammenlignes, er at man benytter de samme kriterier og metoder som de man står på skuldrene til. Vi påvirkes av metoder, data, tenkemåter, begrepsapparater og teorier som allerede finnes. Rasekjennetegn blir sånn videreført i vitenskapen. Det er nyttig med en grundig gjennomgang som dette for å vise frem hva vi står på. Jon Røyne Kyllingstad har ikke brukt 15 år på å skrive denne boken, men han har brukt 15 år på å tenke på den, og det synes. Rase: En vitenskapshistorie gjør akkurat det en vitenskapshistorie gjør på sitt beste, plasserer vitenskapen i historien og historien i vitenskapen.

Les også: