Av Ida Jahr
Publisert 9. mai 2023 kl. 11:53
Det sentrale spørsmålet i denne boken er et stort ett: «Hva er Norge, bortsett fra et geografisk sted og en stat med ytre grenser?» De to redaktørene begynner med et kapittel som introduserer metaforene de bruker i tittelen. Hvilke kulturelle fremtidsscenarioer finnes for Norge? De presenterer tre: murbygging, brobygging og båtbygging. I det første sees Norge som en avgrenset etnisk entitet der det må bygges mur for at andre påvirkninger og mennesker ikke skal komme inn. Det andre er et scenario basert på multikulturalisme, der avgrensede kulturer lever innen territoriet Norge og det bygges broer mellom disse kulturene. Det mest bærekraftige scenarioet ifølge de to er at vi figurativt befinner oss i samme båt, og denne må vi bygge og lappe på sammen.
Alghasi og Hylland Eriksen har samlet mange flinke folk til å se på dette. Kapitlene spenner fra Alghasi, som skriver om norske nettplattformers diskurser om islam og innvandring, via Marta B. Erdal, som undersøker identitetsbygging som norsk og «utlending» i videregående-klasser, til Elisabeth Eide og Heidi Røsok-Dahl, som ser på de «skamløse jentene» sin funksjon i norsk samfunnsdebatt.
Sharam Alghasi og Thomas Hylland Eriksen (red.)
Flerkulturelle scenarioer: Mur, bro eller båt?
Cappelen Damm Akademisk, 2022
244 sider
Veil. pris: kr 349
I innledningen hevder Alghasi og Hylland Eriksen med rette at ideologiske posisjoner sjelden er konsistente. De sier også at ideen om ideologisk hegemoni er problematisk – informasjonssamfunnet er flerstemmig. Dette er altså en flerstemmig bok om et flerstemmig Norge. Det skaper interessante spenninger. Det er uenighet innad i boka om Oslo-politiets prøveprosjekt med en kvitteringsordning for politistopp på gata er en god ting eller ikke. Mette Andersson og Kjell Erling Kjellman bruker det som et eksempel på en seier for antirasistiske organisasjoner i Norge, mens Michelle Tisdel bruker det som et eksempel på brutte løfter og statsmaktens manglende evne til å rådføre seg med dem saken gjelder.
I løpet av boka må de sentrale metaforene gjøre mye arbeid, og de knaker i sammenføyningene. (Faktisk knaker det allerede på bokens bakside, der forlaget har beskrevet båtbyggingsmetaforen som bedre enn brobygging, «ettersom vi alle bor på den samme ’øyen’». Hvor ble det av båten? Vil vi av øya?) Flere jobber hardt for å innarbeide den metaforiske overbygningen, og noen tar avstand fra den. En av forfatterne peker på opprinnelsen til metaforen «nasjonen som båt» hos Frantz Fanon. En annen går seg vill i en metafor om Utøya, for å si at heller enn å bygge bro eller båt må vi lære folk å (intellektuelt) svømme. Ett kapittel heter «Brobyggere med båt», et annet fletter inn «straumdrag» i tittelen for i det hele tatt å få med noe. Interessant nok er ideen om høyreekstremisme som strømninger i havet som båten vår ligger i, et av de bildene som fungerer best. En av forfatterne nekter å bruke redaktørenes metaforer i det hele tatt, og vil eksemplifisere sitt eget kapittel om ytringsfrihet og definisjonsmakt ved å forkaste de tre scenarioene og heller betrakte situasjonen som «et symbolsk landskap med skiftende terreng og kanskje sesonger». Jeg lurer på om ikke Andersson og Kjellmans kapittel «Antirasismens dilemmaer» burde stått først, for å lage den rammen for resten av bidragene som jeg ikke synes at den metaforiske overbygningen får helt til.
Det er vanskelig å anmelde antologier. Det er stor kvalitetsforskjell på kapitlene, og dette er i hovedsak et spørsmål om manglende redaktørarbeid. Særlig Michelle Tisdels kapittel om George Floyd-demonstrasjonene i 2020 og Dag Herbjørnsruds kapittel om fordommer som vises i ideen om covid-respons som «kulturelt betinget» er viktig arbeid som kunne fortjent mer gjennomarbeiding. Mange av begrepene hos Tisdel, som har stor resonans i en engelskspråklig akademisk kontekst, kunne fortjent en forklaring på norsk, og Herbjørnsruds argument om å hive hele kulturbegrepet på skraphaugen er såpass interessant at det fortjener et bedre strukturert kapittel. Forskningsantologier skrevet for «studenter, politikere, planleggere og andre som er interessert» har vokst frem som en særegen norsk – og veldig uklar – sjanger, født av tellekantsystemet. Dette er bøker som prøver å henvende seg til flere typer lesere på én gang, og det er ikke alltid like vellykket. De fleste kapitlene her henvender seg til en fagfelleleser, i den forstand at de refererer i parentes (til andres eller egen forskning) heller enn å forklare, der det kan finnes uklarheter. Det er både velkjent, deprimerende og ironisk at det å utgis på Cappelen Damm Akademisk utløser mindre ressurser (i form av profesjonell redaktørstøtte) enn det å utgis på Cappelen Damm. Hvis det hadde vært omvendt, ville dette vært en bok som kunne satt tonen for hva Norge skal være i fremtiden, heller enn ett poeng til på forfatternes lister i tellesystemet.
Les også:
