Av Aasne Jordheim
Publisert 19. april 2023 kl. 15:55
«Alle mennesker streber av naturen etter viten», lyder en kjent setning fra Aristoteles. Fra den følger blant annet tanken om at det å søke kunnskap har en verdi i seg selv, og derfor at særlig grunnforskning bør være en viktig aktivitet ved universitetene.
Fra tre tidligere professorer i medisin får vi i en ny bok en mengde eksempler på hvorfor denne setningen har hatt slik gjennomslagskraft. Vi får her presentert ikke bare instituttets historie, gjennom styring og en lang kamp for å kunne flytte inn i et godt lokale, men også den faglige utviklingen, drevet frem nettopp av vitebegjærlige mennesker. Vi blir presentert for engasjement, gode evner og utrettelig innsats. Helt til det slår om i siste del. «Hva vil vi egentlig med våre universiteter?» spør forfatterne. De går fra å være nøkterne, men stolte formidlere til å vise tilløp til resignasjon. Styringsiveren har tatt overhånd, forteller de. Fordi man har glemt det aristoteliske?
Sigbjørn Fossum, Per Holck og Haakon Breien Benestad
Pax, 2022
264 sider
Veil. pris: kr 429
I 2015 var det 200 år siden anatomisk institutt ble etablert (i dag Institutt for medisinske basalfag). Michael Skjelderup var den første bestyreren, han satt i 34 år, og med ham begynte kampen om å få et egnet lokale til undervisning og forskning – et som var godt utstyrt, stort nok og uten sopp og råte. Det skulle ta cirka 150 år (sopp og råte slapp man unna tidligere!), og vi følger veien frem dit: Domus Medica på Gaustad. Det innebærer et stort antall detaljer – vi er innom mange navn, en del medisinske oppdagelser og at anatomifaget splittes opp i andre fag, som fysiologi og biokjemi. Vi kan også lese om lønnsnivåer, tilgangen på døde kropper og tittelen på Fridtjov Nansens doktorgrad om nervesystemet.
Skrivemåten har noe dobbelt ved seg: Ting forutsettes kjent, samtidig som de redegjøres for. I begynnelsen går det greit, men jo mer utviklet og spesialisert medisinfaget blir, jo mer fagterminologi består boka av. Dette er med andre ord ingen bok for folk utenfor faget. Det understrekes også ved at den vitenskapshistorien som fortelles, i liten grad plasseres i samfunnet.
Forfatterne tegner et miniportrett av flere av de sentrale aktørene fra anatomisk institutt. En av dem var «kjent for sterke sympatier og antipatier og sine sarkastiske replikker», en annen var «flink til å snakke med kvinner». Flere av dem var fryktede eksaminatorer. Man gikk tydeligvis ikke på akkord med eget maktovertak, noe forfatterne også poengterer når de karakteriserer bestyrerne frem til 1970 som «konger i eneveldige monarkier». Årene fra 1970 til årtusenskiftet var nok gullalderen. Da var man del av et fellesskap, preget av «samarbeid og kollegial omsorg». Men så slår styringsiveren inn, noe som får følger for det humboldtske idealet om en forskningsbasert undervisning. Forfatterne viser hvordan forskningen ved universitetet har tapt. Også den enkelte blir taper, dersom Aristoteles’ setning ennå betyr noe. For istedenfor å knytte vitebegjæret til livsutfoldelse og virkeliggjørelse av eget potensial blir det noe som kan utnyttes. Det blir ikke lenger et mål i seg selv, men et middel til noe et system kan se seg tjent med.
Og derfor ser alt mørkt ut? Helt til sist utfordrer forfatterne sin egen resignasjon. De lar to yngre ansatte fortelle om fremtidshåp, at de ønsker å bringe videre hva de selv har fått, tross bedre vilkår andre steder.
Les mer:
