Av John Peter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo
Publisert 17. januar 2023 kl. 11:44
I 1935 stod den nye Fysikk- og kjemibygningen ferdig på Blindern. Ennå i dag imponerer huset, som vi nå kjenner som Fysikkbygningen, med sin størrelse og sin beliggenhet. Et svært tempel for vitenskapen bygget på høyden ovenfor Marienlyst, med vidt utsyn over byen og fjorden. Det Kongelige Frederiks Universitet hadde fått ett av Europas største og mest moderne universitetshus. Eksteriøret i rød teglstensfunkis fremhevet det moderne. Tempelpreget var dempet ved at arkitektene hadde strøket kuppel og søylestilling fra det opprinnelige utkastet. Men dette var uten tvil ett av landets største monumentalbygg. Ingen skulle være i tvil om at det var viktige ting som foregikk her!
Fysikk- og kjemibygningen og to mindre bygninger på Blindern som var ferdige litt før, ble reist i noen av de økonomisk vanskeligste årene som Norge har gjennomlevd i nyere tid. Så å si all annen offentlig byggevirksomhet var satt på vent. Hvordan hadde universitetet greid å skaffe finansiering til dette?
Svaret er: pandemi, brennevin, pengespill og amerikanske oljedollar.
Det begynte med spanskesyken, pandemien som nådde Norge i 1918. Legevitenskapen stod hjelpeløs. Pandemien lot seg ikke stoppe, og det fantes ingen virksomme legemidler. Det beste legene kom opp med, var tanken om at brennevin kanskje kunne ha drepende effekt på smittestoffet. To år før var det innført spritforbud i Norge. Brennevin kunne lovlig bare selges på apotek, etter forskrivning fra lege eller veterinær. Apotekerne fikk straks gode inntekter, men i 1918 gikk lønnsomheten til himmels. Regjeringen besluttet å gi bort en halv flaske cognac til hver husstand, levert fra apotek.
Så gode tider har landets apotekere aldri opplevet, hverken før eller siden. Men de måtte finne seg i at en betydelig del av fortjenesten ble inndratt av staten i form av en egen apotekavgift. Til gjengjeld var avtalen at denne avgiften skulle gå til å realisere en plan som farmasøytene lenge hadde arbeidet for. Pengene skulle gå til å bygge et Farmasøytisk institutt som kunne tilby en etterlengtet apotekutdannelse på universitetsnivå. Farmasøytisk institutts bygning var den første som stod ferdig på Blindern, i 1931. I sin helhet bygget for brennevinspenger.
Universitetet så mulighetene til å få enda mer ut av brennevinsinntektene. Siden farmasøytene skulle studere både kjemi og fysikk, var det rett og rimelig at de var med på å finansiere Fysikk- og kjemibygningen. Apotekavgiftsfondet dekket halvparten av byggesummen for kjemifløyen og 1/8 av fysikkfløyen.
Hvor kunne man ta resten fra, for å få bygningen reist? Over halvparten av den samlede byggesummen ble dekket av Pengelotteriets overskudd. Det norske Pengelotteri ble opprettet ved vedtak i Stortinget i 1912. Tanken var at nordmenns spilleglede skulle kunne supplere skatteinntektene for å finansiere allmennyttige tiltak som statsbudsjettet ikke gav rom for. Rektor W.C. Brøgger var en av initiativtagerne. Han øynet muligheter for tilskudd til forskning, som gjerne ble prioritert ned i de ordinære budsjettene. Og her slo det til. Pengespill ble ikke mindre populært i krisetider, og overskuddene var pene.
Resten av byggesummen for Fysikk- og kjemibygningen ble hentet fra universitetets egne fondsmidler (Tøyenfondet) og ulike andre kilder. Ingenting – ingenting! – var bevilget over statsbudsjettet.
Da Fysikk- og kjemibygningen stod ferdig, var det også på plass et tredje hus på Blindern. Institutt for teoretisk astrofysikk fikk sin bygning i 1934. Denne var i sin helhet dekket ved en gave fra den amerikanske Rockefeller Foundation. Rockefeller-familiens store stiftelse ønsket å støtte vitenskap internasjonalt og lette etter lovende prosjekter i Europa, og i 1930 var deres representant på besøk i Norge. Valget falt på astrofysikk, der nordmannen Svein Rosseland hadde oppnådd verdensry. Samtidig ønsket Rockefeller å støtte tre andre fremragende norske forskere: Vilhelm Bjerknes, Carl Størmer og Halvor Solberg, som også fikk arbeidsplass i huset. Det var på denne måten tenkt som et «center for advanced study» i forskningsdisipliner der Norge hadde særlig gode forutsetninger for å hevde seg.
