Fast, men midlertidig

Øya i Trondheim er rigget for toppforskning. Her ligger St. Olavs hospital og NTNUs medisinske fakultet. Innimellom klinikker, kantiner og kontorer ligger kjernefasilitetene, det vil si dyrt og avansert forskningsutstyr, på rad og rekke.

Ett bygg møter deg med et smilende bilde av nobelprisvinnerne Edvard og May-Britt Moser over inngangsdøren. Innenfor døren viser en skjerm koselige bilder av deres hvite og svarte nevrovitenskapelige forsøksrotter, iblandet reklame for kommende gjesteforelesere fra hele verden. De to nobelprisvinnerne har sikret seg flere prosjekter fra ERC, det europeiske forskningsrådet. NTNU skriver at et tilsagn fra ERC er «den mest prestisjefylte finansieringen en forsker kan motta». En annen May-Britt i samme bygning har også hatt suksess i EU: i 2017 fikk hun 14 millioner kroner fra ERC, i år ytterligere 1,5 millioner. Så da skulle man tro at karrieren var sikret. Men så enkelt er det ikke.

– Det er nesten så folk ikke tror på deg hvis du er snart 50 år og ikke har fast stilling. «Jammen, det er jo ikke lov», sier de, men det er jo lov, sier May-Britt Tessem (se faktaboks).

Hun er 47 år og har jobbet som forsker ved NTNU og hentet inn ulike prosjektmidler i 15 år. Nå jobber hun med å kombinere ulike metoder for å finne biomarkørene som viser om prostatakreft er aggressiv og kan utvikle seg hurtig, eller om det er en langsom variant som ikke trenger rask behandling.

Faste midlertidige

For å få ned antallet midlertidige stillinger har universitetene ansatt flere av forskerne med ekstern finansiering i faste stillinger. Men når prosjektet er slutt, kan de sies opp.

Oppsigelsen begrunnes med statsansatteloven § 19 (1), forhold ved virksomheten. Forklaringen finnes i forarbeidene, altså lovforslaget fra regjeringen. Der står det at «En statlig virksomhet kan ikke være tvunget til å overta lønnskostnadene etter avsluttet oppdrag som virksomheten ikke har finansiert».

Flere av universitetene og interesseorganisasjonen Universitets- og høgskolerådet brukte deler av høringsuttalelsene sine til å argumentere for at bortfall av ekstern finansiering måtte være en saklig grunn for oppsigelse på samme måte som bortfall av arbeidsoppgaver kan gi grunn til oppsigelse.

Blir forbannet

Selv om Tessem leder en gruppe med stipendiater, postdoktorer, forskere og ingeniører, er ikke hennes stilling egentlig fast, den er bare fast enn så lenge. På papiret er Tessem fast ansatt, men i kontrakten står det også at stillingen bortfaller når finansieringen gjør det. I fjor sa NTNU opp 20 forskere med faste stillinger fordi prosjektfinansieringen deres gikk ut. Før sommeren fikk ytterligere åtte slike oppsigelser. Nå er det ett år igjen av Tessems prosjekt, så om et halvt år får hun varsel om oppsigelse. Det er hun ikke alene om.

Fortsetter man bortover gaten fra Kavli-bygningen der Tessem jobber, kommer man til Kunnskapssenteret. Innenfor en dør merket SFF, Senter for fremragende forskning, sitter Harald Husebye med et mikroskop til 13 millioner kroner. På to store skjermer kan han se de hvite blodcellene makrofager spise bakterier i 3D.

– Bygninger og utstyr er NTNU gode på, men de er ikke så gode på å ta vare på folkene inni, sier Husebye.

Husebye er 56 år og har jobbet ved NTNU siden 1999, som forsker siden 2003. Det er snart 20 år, og nå jobber han ved SFF-et Senter for molekylær inflammasjonsforskning, Cemir. Der forsker han på blærekatarrbakterier, som er den vanligste årsaken til blodforgiftning. Han forteller at han var en av de første forskerne som fikk fast stilling, på tross av at han hele livet har jobbet med eksterne midler. Men stillingen er ikke fast-fast, for til jul regner han med å få «brevet», altså varsel om oppsigelse siden SFF-perioden snart er over.

– Det er noe som bekymrer hele tiden. Eller egentlig, du blir forbannet av det, det er jo det du blir, sier Husebye.

Finansiering bekymrer

Både Husebye og Tessem er urolige for framtiden. Husebyes gruppe er i gang med å søke nye midler og har tre søknader inne nå, blant annet om ny periode som SFF. Tessem søkte Forskningsrådet om forskningsmidlene Fripro i fjor, og fikk god karakter, men ingen penger og har søkt igjen. Siden da har mye endret seg. Forskningsrådet kutter i årets tildeling, og det rammer både SFF-er og Fripro. Neste år blir det trolig ingen Fripro. Da står forskerne igjen med mindre aktører som ikke satser like mye på grunnforskning.

Avslag er en del av livet som prosjektbasert forsker, men det er ikke like lett å ta tap og vinn med samme sinn når det samtidig er vinn eller forsvinn.

– Får du nok avslag, og når du ikke får en fast stilling, så skal du være ganske hardhudet for å ikke bry deg om det, sier Tessem.

– Føler du at du ikke er god nok?

– Ja, det gjør jeg titt og stadig, svarer Tessem uten å nøle. – Det er det du føler hver gang du får avslag. Du må lære å leve med det, men når du aldri er god nok til å få en fast stilling, hva er kriteriene for at du er god nok da?

Husebye føler også på den manglende tilliten fra arbeidsgiveren når han har jobbet der i over 20 år, men fortsatt kan miste jobben rundt neste sving.

– Holder du ut å jobbe sånn som dette til du blir pensjonist?

– Nei, jeg tror ikke det, og det blir i alle fall ikke lettere med Fripro-kuttet nå, svarer Tessem.

– Hvis jeg får lov, for jeg trives jo. Det vil være et nederlag å måtte gi seg, svarer Husebye.

Få faste forskerstillinger

Både NTNU og Universitetet i Oslo har rundt 250 forskere hver med ekstern finansiering. Det betyr ikke at alle er faste midlertidige, noen er midlertidige fordi de jobber på korte prosjekter eller er stipendiater og postdoktorer. Noen er fast ansatt. Men i forskergruppen MR Cancer, der Tessem jobber, er de 20 personer. Av disse er halvannen stilling «fast på rammen», altså betalt over NTNUs grunnbevilgning. Resten er eksternfinansiert og enten faste midlertidige eller helt midlertidige. Flere er i Tessems situasjon, og har gått i flere år med status som faste midlertidige.

Det samme gjelder på Husebyes SFF, nesten alle er såkalt fast midlertidig ansatte, til og med bioingeniørene har bare delvis faste stillinger.

– Jeg har vært faglig vellykket, men får aldri sjansen til å få fast stilling. Det er hele tiden et jag etter å sikre lønn, sier Husebye.

– Du sa at du blir forbannet, hva gjør du med det sinnet?

– Jeg kan jo ikke la det gå ut over noen. Du går noen runder med deg selv, og så prøver du å se det positive i det.

Tøffe krav

Det er ikke bare unge forskere som er midlertidig ansatte. Gjennomsnittsalderen for en forsker med doktorgrad er 42 år, men over 300 forskere ved universitetene er over 45 år, slik som Tessem og Husebye.

Begge søker faste stillinger, men Husebye frykter at han snart har vært forsker så lenge at mulighetene til å få stilling som professor krymper.

– Nå begynner jeg å bli ganske gammel, jeg risikerer at det teller imot meg.

Husebye har søkt på faste stillinger med undervisning, men sett hvordan han havner i konkurranse med hele verden i et løp med stadig tøffere krav.

– Du konkurrerer jo med alle i verden som kunne tenke seg å dra til Trondheim. I den siste professorutlysningen nå var ingen av de tre øverste var Norge. Kravene til professorstillingen skjerpes hele tiden, sier Husebye.

Tessem opplever det samme paradokset. For å nå opp i kampen om forskningsmidlene må man jobbe beinhardt med forskning, men for å få en fast stilling må man være allsidig og bidra til langt mer enn prosjektet.

– Du må hele tiden være strategisk og tenke på cv-en din. Hvis du skal stille sterkt, må du ha artikler i gode journaler, ta del i administrasjon og ledelse ved universitetet, være flink til å undervise, dra inn penger i forskning og helst være ute i media og fremme deg selv. Du kan ikke være like god i alt. Det må gå på bekostning av noe.

Tessem har tre barn og legger ikke skjul på at jobben går på bekostning av fritiden og muligheten til å følge ungene til fotballkamp.

Akademisk frihet

Flere ser nå etter løsninger. Kunnskapsdepartementet har bestilt en utredning av sammenhengen mellom ekstern finansiering og ansettelse, og utredningen ledes av Jens Plahte i Proba samfunnsanalyse. Oppgaven er å finne årsaker, ikke løsninger, men han tror ikke man kan ta det for gitt at løsningen for faste midlertidige er å herme etter forskningsinstituttene. Der har instituttlederen det formelle ansvaret for å hente inn prosjekter og penger, og forskere ansettes fast og jobber ofte på flere forskjellige prosjekter. Hvis pengene da uteblir, starter instituttet som regel en nedbemanningsprosess for alle i det aktuelle fagområdet, forklarer Plahte.

– En slik modell for universitetene vil trolig innebære svekket stillingsvern for de faste vitenskapelig ansatte, som så vidt jeg oppfatter det, skal ha et ekstraordinært stillingsvern blant annet av hensyn til den akademiske friheten.

Hvis instituttlederen har ansvar for søknader og økonomi, kan det komme i konflikt med forskernes frihet til å utforme egen forskning, forklarer han videre.

Tessem ser et annet problem, for hennes kompetanse er så spesialisert at hun ikke uten videre kan jobbe på prosjektet til noen «nedi gangen». Tilsvarende ville hun ønske seg forskere som har bakgrunn fra hennes forskningsmetoder når hun skal ansette. Det bidrar til at stillingsvernet for Tessem og andre fast ansatte forskere med eksterne midler i liten grad lar seg omsette i andre passende stillinger hvis de blir overtallige.

En gang var de embedsmenn

Plahte påpeker også paradokset i at universitetene nå har så mange midlertidige og usikre kontrakter, for fram til 1989 kunne ikke professorer bli sagt opp.

– De vitenskapelig ansatte i universitetssektoren har hatt et ekstraordinært stillingsvern, før var de embedsmenn oppnevnt av Kongen, sier Plahte.

NTNU har også en arbeidsgruppe som ser på forskerstillingene. Øyvind Weiby Gregersen, dekan for Fakultet for naturvitenskap, leder gruppen og trenger ikke se helt tilbake til 1989 for å se endringer.

– Jeg ble ansatt som professor i 2003. Siden da har det vært en kraftig vekst i forskeraktiviteten. Det er mange flere mennesker og høyere aktivitet på universitetene enn det var den gangen. Som resten av verden har Norge valgt konkurransebasert finansiering.

Gregersen mener det gir fordeler, som bedre prosjekter og skjerpede søkere, men at ulempen er variabel inntekt.

– Det er ulemper, det er ikke tvil om det. For de enkelte forskerne som mister jobben og ikke kan fortsette med det de gjør, og for universitetene som ikke liker å miste flinke folk.

Nettopp konkurransen, som er så hard at alle innimellom mislykkes, gjør at Tessem etterlyser en sikring for overgangsperioder. Derfor skulle hun ønske at det fantes flere fulle og faste forskerstillinger.

– Det er bare én løsning. Løsningen er penger. Forskere må ha en jobb, og det koster penger.

Både Plahte og arbeidsgruppen skal levere før nyttår, men Gregersen vil ikke foregripe løsningene.

– Jeg tror vi kan få det til bedre enn vi gjør i dag, men jeg tror ikke problemet er løsbart fra et universitets side, fordi det henger sammen med forskningsfinansiering. Men det går an å håndtere det bedre, slik at vi får mye færre oppsigelsessaker, for eksempel.

Aldri full, fast stilling

Fast ansatte i staten som blir sagt opp, skal ha fortrinn til tilsvarende stilling, men Tessem mener den fortrinnsretten er lite verdt.

En som har erfart det, er Tor Erik Jenstad. Han er 67 år og forsker i lingvistikk. Fra han var ferdig med cand.philol., tilsvarende en mastergrad i 1982, til han begynte å ta ut AFP i 2019, hadde han aldri en full og fast stilling. Han er fortsatt tilknyttet NTNU, men jobber også for Universitetet i Bergen. Der har han drømmejobben: i redaksjonen for Norsk Ordbok. Der har han vært før, fra 2002 til 2015 jobbet han med ordboken for Universitetet i Oslo.

– Det var så langsiktig at det egentlig var en fast stilling, men det ble jo kuttet da vi var ferdig, sier Jenstad.

Da siste bind var ferdig, fikk de fleste i redaksjonen overtallighetsattest, som Jenstad prøvde å bruke for å få en stilling som førsteamanuensis, men attesten kom ikke tidsnok.

– Det kom en ypperlig person inn i stillingen, og vi har et godt forhold, men jeg var nok litt skuffet. Jeg tror ikke den attesten var så mye verd i praksis, altså.

Ikke bitter

Jenstad sier selv at han har klort seg fast i lingvistikk og akademia gjennom egne og andres prosjekter. Etter Norsk Ordbok jobbet han med Det Norske Akademis ordbok og et prosjekt ved NTNU. Nå er han i gang igjen med evighetsprosjektet, for det første bindet i Norsk Ordbok kom i 1966 og trenger både utviding, oppdatering og digitalisering. Han har begynt på A og jobber seg utover. Denne august-ettermiddagen sitter han på hjemmekontoret høyt oppe i Byåsen over Trondheim og jobber med ordet «alvskot». Men yrkeslivet har ikke vært like planmessig.

– Når du er som meg og har havnet borti leksikografi, så er det mye prosjekt, sier han.

Han tok doktorgrad i 1995, men hadde professorkompetanse før det. Men noe professorat ble det aldri, selv om Jenstad har søkt et par ganger. En gang hadde han siktet seg inn mot en stilling der noen skulle gå av med pensjon. Men da stillingen ble ledig, ble den flyttet fra språk til litteratur.

– Da var jeg litt småsur, for den stillingen hadde jeg håpet på, innrømmer han.

– Men jeg er ikke bitter i dag.

Prosjektene har gitt frihet, for uten full stilling er det lettere å være familiefar og hente syke barn i barnehagen, eller skrive populærvitenskapelige bøker om trønderdialekt eller skjellsord, eller være fast radiogjest for å snakke om det samme.

– Det er ikke et A4-løp, men jeg har hatt veldig mye moro!

Nå er Jenstad snart pensjonist og kan se tilbake. Selv om Jenstad ikke er bitter, synes han det er uheldig at så mange er midlertidig ansatt på de forskningstunge universitetene.

– Jeg er glad for at jeg ikke er i starten og skal inn i forskerløpet. Det er steintøft, og jeg skjønner ikke at de kan ha noe liv utenom faget, sier Jenstad.