Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 30. april 2021 kl. 12:40
I et oppslag på Forskerforum 28.4., om akademisk frihet ved NLA Høgskolen, uttaler institusjonens rektor Sigbjørn Sødal pr. e-post at «disse konfliktene løses ikke i media».
Det er et synspunkt som har atskillig for seg, i lys av avisen Vårt Lands dekning av en annen konflikt knyttet til NLA, og hvordan rektor Sødal har forholdt seg i denne konflikten. Den er blitt fremstilt som at Oslo- skoler diskriminerer studenter fra NLA, mens den egentlig dreiet seg om noe så relativt alminnelig som at øvingslærere ikke lenger ønsket tilknytning til NLA, og derfor sa opp sine stillinger. Det vil fremgå at rektor Sødal i sin tilnærming har kommet farlig nær overtredelse av budet om falskt vitnesbyrd mot sin neste.
I det første oppslaget om saken 18.1. lyder overskriften «skoler vil ikke ha praksisavtale med NLA». To dager etter gir man førsteamanuensis Strømmen Lile en drøy side for å hevde at «diskrimineringen av NLA-studenter er ulovlig», og i et intervju 23.1. hevder han at «rektorene mangler juridisk dekning». 26.1. hevder så rektor Sødal ved NLA at «samarbeidsnekt mot NLA er diskriminering»; han refererer blant annet til forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov, og til gjeldende lov for dette feltet. 30.1. kommer Vårt Lands religionsredaktør på banen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.» KrFs utdanningspolitiske talsperson Grøvan følger opp om diskriminering i Vårt Land 13.2.: «Men paradokset er jo at det nå er skolene i Oslo som diskriminerer NLA studenter.»
Fellesnevneren for disse bidragene er at de retter oppmerksomheten mot skoler og rektorer, uten å undersøke regelverket for engasjement av øvingslærere. Da diskrimineringsombudet i et intervju i VL 27.3. heller ikke forholdt seg til regelverket, fikk jeg inn et innlegg 9.4., og kunne sitere vedlegg 1 a til rundskriv F-04-05: «Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt.» Her fremgår det at enkeltlærere søker på funksjonen øvingslærer, og at NLA deltar i utvelgelsen. Hvis det ikke er søkere, må rektorer og skoler meddele at samarbeidet må opphøre.
Det besynderlig er at verken en førsteamanuensis, VL redaktør eller KrFs utdanningspolitiske talsperson forholdt seg til dette – de har alle ressurser til å foreta undersøkelser før de publiserer. Det mest alvorlige er at NLAs rektor skrev om andre relevante dokumenter, men ikke gikk inn på regelverket.
I tillegg til den overordnede formulering i rundskrivet, har jeg gjort meg kjent med den kontrakten som Sødals forgjenger Waaler undertegnet med en Osloskole.
Der heter det: «Praksisskolen v/ rektor forplikter seg til å utlyse praksislærerfunksjonene … [og] velge ut praksislærere etter dialog med tillitsvalgte og NLA Høgskolen.» Også her fremgår det at det er tale om funksjoner som utlyses, og der NLA deltar i utvelgelsen. Dette innebærer ikke at angjeldende lærere blir tilsatt ved NLA, men NLA er sterkt inne i bildet. Og samarbeidet oppfattes som å «kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere» – det vil si felles identitet med NLA.
Disse (arbeids)rettslige temaene gikk Sødal ikke inn på i sitt innlegg. I stedet hevdet han: «Det som nå foregår mot NLA er diskriminering ut fra meningsforskjeller.» Meningsforskjellene dreiet seg om NLAs omstridte verdidokument.
Men hvordan man enn snur og vender på saken, er det å la være å søke på en stilling eller en funksjon, ikke diskriminering. Tilsvarende gjelder hvis man velger å fratre på en lovformelig måte. Da to ansatte ved NLA for noen tid siden sa opp sine stillinger, var det ikke noen som kom på den tanke at de da diskriminerte studentene.
Derimot har Sødal vært farlig nær å bryte budet om ikke å fremme falskt vitnesbyrd mot sin neste. Når han velger å omtale noe som er et arbeidsrettslig forhold, nemlig ikke å søke en stilling/funksjon, som diskriminering, og overhodet ikke drøfter problemet med referanse til de avtaler som er inne i bildet, fremmer han et falskt, i betydningen ufullstendig, vitnesbyrd mot de lærere som unnlater å søke. Han skaper et inntrykk av det foreligger aksjoner fra skoler, mens det altså dreier seg om den rett individer har til ikke å søke (eller ikke å fortsette i) funksjoner eller stillinger de ikke ønsker.
Det kan ikke herske tvil om at Sødal som rektor måtte være kjent med det avtaleverket som han valgte ikke å trekke inn i sin drøfting av det han påsto var diskriminering.
Les også:
