Fire ting som kjennetegner forskeryrket i 2021: – En livsstil, ikke bare en jobb

Fire ting som kjennetegner forskeryrket i 2021: – En livsstil, ikke bare en jobb

Av Lina Christensen

Publisert 9. november 2021

Forskere brenner for jobben, men er også opptatt av trygghet. De opplever toppstyrt detaljstyring. Og de har fått flere oppgaver, det er ikke nok å bare forske, ifølge ny rapport.

– Det er vanlig å ha barndomsdrømmer, men svært få av de som ble intervjuet hadde hatt ambisjon eller drøm om å bli forsker. I stedet hadde de oppdaget at de likte å holde på med masteroppgaven, eller likte å skrive. Det kan si noe om forskerens status, sier Lina Ingeborgrud.

Sammen med Lene Korseberg og Lars Lyby ved Nifu, har hun forsket på forskeres karrierer, arbeidsbetingelser og forståelser av forskerrollen.

Annonse

Funnene er sammenstilt i rapporten «Mellom kall og karriere», som legges fram på Forskerforbundets Forskningspolitisk seminar tirsdag. Forskerforbundet har bestilt rapporten.

I rapporten viser de til at «Forskeres karrierer, arbeidsbetingelser og identitet synes å være i endring.» De peker blant annet på stor økning i rekrutteringsstillinger, forventninger om internasjonalisering, samarbeid utenfor akademia og ekstern prosjektfinansiering.

Fakta
Mellom kall og karriere

Kvalitativ undersøkelse om forskeres karrierer, karrierebetingelser og forståelse av forskerrollen.

Utført av Nifu, bestilt av Forskerforbundet.

Systematisk litteraturgjennomgang og 30 semistrukturerte intervjuer.

18 intervjuer med tidligere eller nåværende forskere fra Universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren, museumssektoren og helseforetak. Respondentene er både tidlig og sent i karriereløpet. 12 intervjuer med representanter tett på forskningspolitikken: Abelia, Forskningsinstituttenes fellesarena, Akademiet for yngre forskere, Museumsforbundet, Norsk studentorganisasjon, Norsk tjenestemanns lag, Universitets- og høgskolerådet, Forskningsrådet og Forskerforbundet.

Kilde: Nifu

Her er fire kjennetegn ved dagens forskerrolle:

1 Spenning mellom «kall» og karriere

– Det er en spenning mellom å virkelig ønske å drive med dette, og det å være i en krevende arbeidssituasjon, forklarer Lina Ingeborgrud.

Rapporten peker nemlig på to motsetningsforhold i dagens forskertilværelse: På en side opplever forskere å være drevet av et «kall» mot en forskerkarriere. Men samtidig oppleves arbeidsforholdene i akademia som krevende og usikre.

Ingeborgrud forklarer hva de mener med «kall-mentalitet»:

– Du brenner for det du holder på. Det oppleves som meningsfullt.

«Karrierementaliteten» preges derimot av ytre forhold som påvirker arbeidshverdagen. Det er gjerne de yngre forskerne som peker på dette.

I rapporten sier for eksempel en stipendiat at hun vil forlate akademia hvis hun finner andre gode alternativer. Årsaken var de «… virkelig fæle midlertidige kontraktene, der du ikke kan ha og en jobb og puste, men konstant må søke på den neste jobben. Det gjør deg både stresset og konkurranseorientert.»

– Det handler ikke så mye om lønn eller anerkjennelse, men om å få fast ansettelse. Da er det ikke nok å ha en indre motivasjon, forklarer Ingeborgrud.

Her oppstår en generasjonskløft:

Den eldre generasjonen, som gjerne har det tryggere økonomisk og mindre travelt på hjemmebane, kan dermed forfølge «kall-mentaliteten». Den yngre generasjonen befinner seg derimot i en situasjon der det er viktig med en stabil jobbsituasjon, for eksempel på grunn av familieforpliktelser. De må derfor tenke mer på hva som lønner seg karrieremessig.

2 En mer mangfoldig forskerrolle med nye og flere ansvarsoppgaver

Rapporten peker på at forskerkarrieren har blitt mer mangfoldig. Det forventes for eksempel at du tar på deg nye og flere oppgaver og at du samarbeider med aktører utenfor akademia:

– Vi ser en utvikling mot mer prosjektorganisering av forskningen. Det er ikke lenger sånn at du bare kan sitte å forske, sier Lene Korseberg, som også står bak rapporten.

Hun kommer med noen eksempler:

– Det er større forventinger til at du skal formidle, eller at forskningen skal ha såkalt impact, altså komme samfunnet til gode. Andre oppgaver kan være å ha prosjektlederansvar.

Lina Ingeborgrud forteller at en mer kompleks forskerrolle både har opp- og nedsider.

– Vi ser at vi går i en retning mot en bredere forskerkarriere, der forskerne må være tusenkunstnere. Forskerne må spille på flere ferdigheter. De vi har snakket med sier både at forskerrollen har blitt mer krevende, men også morsommere.

En mer mangfoldig forskerrolle kan imidlertid gjøre det enklere å få jobb utenfor akademia. I arbeidet med rapporten har Ingeborgrud og Korseberg også snakket med forskere som har forlatt akademia.

– De opplever likevel at de holder på med forskningsrelatert arbeid, og anså sektormobilitet, både det å gå ut av og komme tilbake til akademia igjen, som ganske uproblematisk, sier Ingeborgrud.

Dette varierer imidlertid noe etter fagfelt:

– De som kommer fra humaniora eller samfunnsvitenskap anså det som mindre problematisk å forlate akademia, mens de som jobber med naturvitenskapelig grunnforskning anså det som mer problematisk, sier Ingeborgrud.

3 Mer toppstyrt detaljstyring, samtidig som karrieren er et individuelt prosjekt

– Det er en spenning mellom det forskerne beskriver som politisk, toppstyrt detaljstyring, samtidig som karrierebygging er et individuelt prosjekt, sier Ingeborgrud.

I rapporten kan vi lese at «Nye forskningspolitiske krav og en profesjonalisering av ledelsen i akademia ser ut til å ha ført til en sterkere detaljstyring av forskeres arbeidshverdag».

Ledelsen ved høyere utdanningsinstitusjoner er for eksempel i større grad ansatt, framfor valgt. Rapporten peker også på økende grad av administrative oppgaver, rapporteringskrav og mer mål- og resultatstyring.

Samtidig organiserer forskerne sin egen arbeidsdag: Den enkelte forskeren må selv regulere en stor arbeidsmengde, og forskeren må selv sette seg inn i administrative oppgaver. Forskertermin er ikke lenger en kollektiv rett, ifølge rapporten, men noe som må forhandles om på bakgrunn av den enkeltes forskingsproduksjon.

– Mange forskere vi har snakket med har uttrykt misnøye med slike nasjonale mål, sier Ingeborgrud.

– Samtidig opplever de at nærmeste leder ikke er orientert i disse nasjonale målparameterne. I stedet er det et ledelsesvakuum. Det er forskerne selv, som er ansvarlig for egen karrierebygging, og som selv må prioritere mellom forskning, undervisning og eventuelt andre oppgaver, fortsetter hun.

I rapporten kommer det for eksempel fram at ansatte ved nye universiteter opplevde press på å søke om professoropprykk uten at det ble lagt til rette for mer forskningstid.

Eller som en postdoktorstilling ved et helseforetak utrykker det: «Fryktelig mange hos oss vet ikke om de har jobb etter jul. Det er en stressende måte å jobbe på for du vet du må publisere for å kunne fortsette å jobbe.»

4 Mot en normal arbeidshverdag for forskere?

Det siste punktet henger litt sammen med det første, men ikke helt:

– Jevnt over så ser forskerne på forskeryrket, som noe særegent. De beskriver det som en livsstil, ikke bare en jobb. Det er en jobb som krever innsats utover normal arbeidstid. Det påvirker hele livet, sier Lene Korseberg.

Men flere forskere som har deltatt i prosjektet, har også snakket om noe annet: De forventer at rettighetene som gjelder i arbeidslivet ellers også skal gjelde for dem.

– De er opptatt av å få til en mer regulert arbeidstid, med balanse mellom jobb og fritid, der det for eksempel er mulig å få til et familieliv. Her ser vi kanskje en endring i hvilke forventninger forskere har til sitt liv som forsker, sier Korseberg.

Dette handler også om at andelen forskere øker.

– Mange ser på det mer som en kunnskapsintensiv jobb. Det er en bredt anlagt forskerrolle, du driver ikke bare med forskning lenger. Du driver for eksempel med samfunnskontakt, slik mange også gjør utenfor akademia. Det er en utvikling mot å forstå forskeryrket mer som en vanlig jobb, sier Lina Ingeborgrud.

En av forskerne de har intervjuet beskrev dette som en økende «proletarisering» blant de akademiske ansatte, og at man nå ser på forskerkarrierer som «relativt ordinære jobber med regulerte arbeidsforhold».

Les også: