Av Aasne Jordheim
Publisert 11. januar 2021 kl. 15:54
Det er det to grunner til. «Det er lenge siden kunnskap om fortidas pandemier har vært mer relevant», skriver Ole Georg Moseng, historieprofessor ved Universitetet i Sørøst-Norge, selv innledningsvis.
I god tid før covid-19 ble del av vår virkelighet, ble Moseng spurt om han ville skrive en bok om svartedauden.
Svartedauden er omspunnet av myter, og en av dem er at den var en isolert begivenhet. Det Moseng hovedsakelig gjør i Pesten kommer, er å vise hvordan den pesten vi kaller svartedauden, ganske sikkert har vært del av menneskehetens historie i minst 5000 år, og at den faktisk finnes ennå. I dag har vi heldigvis penicillin å kunne møte den med.
Den andre grunnen til bokas aktualitet har å gjøre med debatten som stadig raser i forbindelse med Marte Michelets bok om jødene og hjemmefronten, nærmere bestemt bruken av historiske kilder. Moseng nevner ikke denne debatten, men han virker svært ivrig på å ville gi leserne en innføring i hva som kan betraktes som en gyldig slutning innenfor historiefaget. Han er veldig pedagogisk og lar leseren være med i vurderingene. Poenget er at det er mye som er usikkert når det gjelder svartedauden; det finnes kun noen få kilder, men desto flere myter. Stemmer det mytene forteller? Var pesten så voldsom som for eksempel denne beretningen kan fortelle: «Men da lasten fra skipet kom opp i byen begynte byfolkene å dø.»
Svartedauden varte fra 1346 til 1353 (i Norge 1349–1350), men det har vært mange epidemier etter det, alvorlige og omfattende. Mange av disse andre epidemiene finnes det bedre kildemateriale på, og det er nå detektivarbeidet begynner. Forfatteren tar oss med på en tur gjennom historien rundt i Europa. Tanken er at hvis vi forstår oss bedre på de senere epidemiene, vil vi få mer å vite om svartedauden. Ja, er det den samme pesten som jevnlig kommer på besøk (Norge ble hjemsøkt siste gang i 1654)?
Veien til svar går gjennom en kartlegging av det Moseng kaller pestens anatomi. Den har blant annet med rotter og lopper å gjøre, men akkurat slik som med vår epidemi er den også knyttet til handel og globalisering: Pesten kom utenfra, og som regel kom den med et skip. Vi får høre om tre varianter av pest, der den verste er lungepest, som innebærer hurtig død. Ulike typer skrifter bidrar til anslagsvise tall i de forskjellige epidemiene, omkring dødelighet og fraflyttede gårder, og når forfatteren har fått på plass en rekke slike momenter, går han tilbake til svartedauden igjen, mer kompetent til å kunne avkrefte eller bekrefte innholdet i mytene. Vi får også en fasit: Mot slutten kommer historien om oppdagelsen av pestbakterien, og senere kan DNA-tester fastslå et felles opphav til epidemiene. Men da var det en stund siden det hadde vært noen pest i stort omfang; verden over skjønte man etter hvert at forebygging var viktig, likedan å sette folk i karantene og å stenge grensene.
Moseng skriver lett og fengende, så tross alvoret er dette artig stoff å lese. Nå er det noen gjentakelser og hopp frem og tilbake, men det er fordi vi hele veien også får denne fortellingen om kilder og kildebruk. Den er like interessant som den som handler om grusom død og alle ødegårdene.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
