Av Siri Lindstad
Publisert 24. juni 2022 kl. 14:48
Museumsforlaget skal ha mye av æren for at det gjennom flere år har pågått en nærende og nyttig samtale om norske museers utadrettede arbeid. I Et kunstmuseum i endring? er det formidlingspraksisene ved kunstmuseene det handler om, det vil si hvilke virkemidler som de siste årene har blitt tatt i bruk for å nå ut til publikum, både her og i Norden for øvrig. Gjennom tjue ulike artikler får vi komme på innsiden av prosessene, høre i detalj hvilke tanker man gjorde seg i forkant av ulike utstillinger, og hvordan man forsøkte å prøve på noe nytt, både for å nå nye målgrupper, men også for å tenke nytt om kunsten som sådan. Boka på nesten 500 sider summer av ivrige stemmer, men oppleves samtidig som noe ufokusert. Her snakkes det mer enn det lyttes til hverandre.
Spørsmålstegnet i bokas tittel må da være ganske unødvendig, for alle bidragsyterne virker enige i at kunstmuseene er i endring. Ikke minst sørget pandemien for at man måtte tenke noen nye tanker. Økt digitalisering og kunstmuseenes tilstedeværelse i sosiale medier er da også temaet for flere av artiklene.
Hva sitter jeg igjen med etter endt lesning av artikkelsamlingen? Først og fremst et inntrykk av at kunstmuseer flest er ivrige etter å prøve å gå nye veier. Det er ikke spesielt overraskende, all den tid fornyelse er mantraet for all virksomhet i dag. Det mest spennende synes jeg nok er noen spede tilløp til å diskutere grenseoppgangene mellom formidling og markedsføring.
I Gunhild Varvins artikkel fra Henie-Onstad kunstmuseum handler det for eksempel om pandemiprosjektet Art Channel. Der var det kommunikasjonsavdelingen, altså de som ellers driver med presse og markedsføring, som initierte et formidlingsprosjekt. Etablerte sosiale medier som Facebook og Instagram ble i dette prosjektet valgt vekk som formidlingskanal til fordel for en digital plattform som museet hadde full kontroll over. Slik unngikk man for eksempel at nakenbilder måtte sensureres. Moderna museet i Stockholm gjorde derimot det stikk motsatte, fortelles det om i en annen artikkel. Hver dag under den første delen av pandemien kunne publikum få en livesendt visning på Facebook av et kunstverk fra samlingen. Valgte de bort kunstverk som viste nakenhet, lurer man jo på. Her, som også andre steder i boka, hadde jeg nok ønsket at artiklene gikk mer i uttalt dialog med hverandre.
Noen av artiklene problematiserer den affektive vendingen i all kulturformidling, der emosjonell respons blir så viktig, mens andre peker på faren for at all kunst ender opp som tannløs underholdning. Det jeg likevel blir gående og fundere mest på i dagene etter endt lesning, er hva vi egentlig legger i ordet «passiv». Trenden i all kulturvirksomhet i dag ser ut til å være «aktivisering» og «samskaping», gjerne med argumenter om deltakelse, demokrati og medborgerskap. Men om jeg sitter helt stille foran et kunstverk og bare ser på det, uten å ha behov for å uttrykke hva jeg tenker og føler, eller høre hva andre måtte mene om det, er vel ikke det nødvendigvis å være passiv, altså uberørt og uengasjert? Spørsmålet mitt blir derfor hvordan vi unngår at det er den ekstroverte personligheten som får forrang i opplevelser av kunst, der det å være sosial og meddelsom blir viktigere enn det å observere i fred.
