Av Elin Rekdal Müller
Publisert 9. november 2015 kl. 14:59
– Vi må klargjøre karriereveier for de som holder på med doktorgrad. Skal de fortsette innenfor UH-sektoren eller skal de ut i andre type stillinger? sier Ragnhild Lofthus ved NTNU.
Norske læresteder må bli bedre på langsiktig karriereveiledning for sine ansatte, mener Universitets- og høgskolerådet (UHR). Nå vil rådet at institusjonene skal få opp farten med å utarbeide en mer systematisk karrierepolitikk. Målet er å utvikle de beste talentene til å fortsette sin karriere i akademia.
– Spørsmålet vi må stille er: Hvordan skal vi ale opp våre beste talenter til å satse i en vitenskapelig karriere?
Det sier Ragnhild Lofthus, koordinator og seniorrådgiver ved rektors forskningsstab ved NTNU til Forskerforum.no.
Hun ønsker samtidig å understreke at karriere for ph.d.-er og postdoktorer vel så gjerne kan finne sted utenfor universitetene og høyskolene, og at institusjonene også har ansvar for å legge til rette for de som ønsker slike karriereløp.
For å hjelpe institusjonene til å gi bedre karriereveiledning, har UHR utgitt notatet «Bedre karrierepolitikk for vitenskapelig personale i UH-sektoren». NTNU var sentral i arbeidet med notatet, da prorektor Kari Melby ledet arbeidsgruppen. Lofthus bidro også med innspill og hun deltar nå i arbeidet med utviklingen av NTNUs egen karrierepolitikk.
– Vi kan bli bedre
– Har UH-institusjonene vært for dårlige på å følge opp talentene?
– Vi kan bli bedre og har mye å strekke oss etter. Det vi trenger er en institusjonsforankret systematikk for oppfølging av kandidater, med tiltak som utfyller hverandre, sier Lofthus.
– Det er behov for en klarere ansvarsfordeling innad i organisasjonen mellom rektor, dekan, instituttleder, veileder og den ansatte selv. Dette gjelder enten det er en ph.d.-kandidat, en postdoktor, førsteamanuensis eller professor, sier hun.
Langsiktig planlegging er et gjennomgående mantra fra UHR.
– Hvis man avdekker faglige og strategiske satsningsområder blir det også lettere å avgjøre hvilke kandidater man skal satse på, for å forhindre at rekrutteringen blir tilfeldig. NTNU har blant annet jobbet med å videreutvikle ph.d.-utdanningen og veileder har nå et større ansvar for å gi kandidatene råd om videre karriere, sier Lofthus.
«Stayere» får fast jobb
Tirsdag arrangerer Det Norske Videnskaps-Akademi seminaret «Veien etter doktorgrad – karrierepolitikk for midlertidig vitenskapelig ansatte» med utgangspunkt i UHRs utredning. For det er særlig planlegging av de midlertidig ansattes karriereveier som kan være utfordrende. Lofthus skal delta med innlegg og i paneldebatten etterpå.
– Vi har et postdoktor-paradoks, med en veldig økning i antall ph.d.- og postdoktorkandidater og vi vet at få av disse fortsetter med en vitenskapelig karrierevei. Dette må vi ta inn over oss, sier hun.
– Det handler om å passe på at det er de riktige kandidatene som blir igjen?
– Ja, og en ny undersøkelse fra Nifu om postdoktorer viser at 40 prosent har forlatt akademia etter åtte år. Samtidig antyder samme utredning at det er de som holder seg i ro på samme sted som til slutt oppnår fast vitenskapelig stilling. Hvis vi ønsker internasjonalisering og mobilitet som viktige kvalitetsfremmede tiltak, mens det er de som holder seg i ro som får fast jobb, da må vi stille spørsmålet om det er de rette vi rekrutterer, sier Lofthus.
Fortrinnsrett
Det er knyttet flere utfordringer til de midlertidige forskerstillingene.
– Det er noen dilemma som ligger her. Når vi skal rekruttere folk til faste vitenskapelige stillinger må de oppfylle kompetansekrav både innen forskning og undervisning. Men med en gang en midlertidig ansatt forsker på prosjektmidler går inn i undervisning, regnes ofte oppgavene som permanente. Det kan utløse fortrinnsrett for den delen av stillingen det gjelder, sier Lofthus.
I tillegg gjør fireårsregelen, at man ved mer enn fire års sammenhengende tjeneste anses som fast tilsatt, at mange institusjoner vegrer seg for å ansette forskere med prosjektoppgaver i fast stilling. Usikkerheten knyttet til disse stillingene kan igjen gjøre dem lite attraktive å søke på.
– Hvordan kan ledelsen gi karriereveiledning for disse forskerne?
– Vi vil gjerne bygge opp en karriere for denne gruppen forskere slik at de blir i stand til å konkurrere om faste kombinerte stillinger, og da må vi gi dem varierte oppgaver. Men det er problematisk at det kan utløse fortrinnsrett, som igjen hindrer fri konkurranse om de best kvalifiserte. Det er et problem for institusjonen, men også for postdoktorene det gjelder, sier Lofthus.
Karriere utenfor akademia
Tema for seminaret tirsdag er også å legge til rette for en karriere utenfor akademia for kandidater med vitenskapelig kompetanse. Lofthus mener både UH-institusjonene og næringslivet kan bli bedre på dette.
– Institusjonene har et ansvar for å synliggjøre den generelle kompetansen i en ph.d.-grad eller postdoktorstilling. Vi må også tydeliggjøre for kandidatene mulighetene en doktorgrad gir og slutte å skille mellom utenfor og innenfor akademia, sier hun.
– En karriere kan bygges innenfor akademia, men den kan også bygges innen kultur, innovasjon, rådgivning eller finans og mye annet. En slik toppkompetanse har nedslagsfelt mange steder i samfunnet og det trengs folk med gode hoder overalt gitt de store utfordringer vi har, som klima, befolkningsvekst og flyktningeproblematikk, sier Lofthus.
