Av Mia Vabø forsker l, Velferdsforskningsinstituttet NOVA, Oslomet, Ragnhild Johnson seniorforsker, Nordlandsforskning, Ragnhild Holmen Waldahl forskningsleder, Nordlandsforskning
Publisert 22. mai 2018 kl. 15:13
Forskningsrådet lanserte i januar sin strategi for innovasjon i offentlig sektor. I kjølvannet av dette ønsker vi å rette søkelyset mot Forskningsrådets prosjekttype «innovasjonsprosjekt i offentlig sektor» og noen dilemmaer vi selv har erfart med denne prosjektformen. Utfordringene er knyttet til Forskningsrådets virkemidler for å skape innovasjon i offentlig sektor, og til forskerrollen og dens samfunnsmandat.
Utfordringene starter allerede i søknadsfasen. Som forskere er vi godt vant med å navigere i Forskningsrådets søknadslandskap, men for en norsk gjennomsnittskommune er dette ukjent farvann. Vanskelig språk og rigide formalkrav (for eksempel krav om CV med publikasjonsliste for offentlig prosjektleder) gjør søknadsprosessen avskrekkende. For å overkomme dette er vår erfaring at det ofte er forskere som både skriver og håndterer søknader for den ansvarlige prosjekteieren. Forskeren må altså ikke bare definere og utvikle forskningsdelen av prosjektet, men må ofte også lose søknadskommunen gjennom en jungel av skjema og formalkrav for å utløse innovasjonsmidler. Forskningsmiljøer ender ofte opp med å ta ansvar for søknadsprosessen, herunder prosjektbeskrivelse, budsjett og formalkrav. Dette er jo tross alt noe av det vi blir drillet og opplært til i vårt daglige virke. Men er det greit at forskere fungerer som skyggesøker til disse programmene? Eller bør søknadstypen tilpasses slik at kommunene som søker, selv kan håndtere dette i større grad?
Den offentlige prosjekteier er ansvarlig for prosjektøkonomi, måloppnåelse i prosjektet og rapportering til Forskningsrådet. Men igjen blir det forskeren som har den reelle innsikten og kontrollen over det faglige som skal rapporteres, mens kommunen blir sittende med et økonomisk rapporteringsansvar der de selv ikke har reell kontroll over aktiviteter i prosjektet.
Samarbeidet kan være både spennende og spenningsfylt
«Innovasjonsprosjekt i offentlig sektor» er komplekse og krevende. Prosjektene kan sees på som to parallelle prosjektløp som skal samspille: en innovasjon som skal utvikles og implementeres og et forskningsprosjekt som skal bidra med kunnskap om prosesser og utfall knyttet til innovasjonen. Idealet er at samarbeidet skal fungere som et refleksjons- og læringssamarbeid hvor forskere og praktikere sammen utforsker nye handlingsalternativer. Det er åpenbart håpet om en slik konstruktiv dynamikk som ligger bak Forskningsrådets strategi for offentlig innovasjon. Dette stiller særlige krav til forskerrollen. Forskeren er ikke ansvarlig for innovasjonen, men er heller ingen nøytral betrakter. Vår erfaring er at samarbeidet både kan være spennende og spenningsfylt.
Sammenlignet med ordinære forskningsprosjekter, der vi noen ganger opplever oss selv som et forstyrrende element i kommunens travle hverdag, blir vi som deltakere i et innovasjonsprosjekt møtt med engasjement. Kommunale prosjekteiere legger ikke skjul på at det er verdifullt å bli synliggjort som en dynamisk og innovativ kommune som blir «satt på kartet». Å gå inn i et samarbeidsprosjekt er også givende for oss forskere. Vi kommer tett på tiltak og prosesser og får innsikt i sosiale mekanismer og dynamikker som vi ellers ikke ville fått tilgang til.
Som forskere i et innovasjonsprosjekt må vi balansere mellom motstridende lojalitetskrav – lojaliteten til egen integritet som forsker og lojaliteten til de konkrete personene som vi intervjuer og samtaler med i prosjektet. Vi er flasket opp med et ideal om vederheftighet og åpenhet. Vi har lært at vi skal belyse empiriske fenomener i all sin kompleksitet – vi skal ikke pynte på sannheten. Forskningen er i prinsippet offentlighetens eiendom – den skal bidra til en opplyst debatt. På samme tid er vi underlagt strenge etiske regler om å sørge for at personer som deltar i forskningsprosjekter, har krav på anonymitet. Ettersom innovasjonsprosjekter er eid og blir synliggjort av kommunene, blir anonymitetshensynet særlig krevende.
Forskere skal forklare og forstå, mens kommunen skal bevege og handle.
Når forskningsresultater skal sammenfattes og formidles, har vi erfart at det eksisterer spenninger mellom et kritisk analytisk forskningsvokabular og et kommunalt omstillingsspråk der gjennomgangsmelodien er «å tenke positivt», og «se muligheter». Dette er ikke overraskende. Forskere skal forklare og forstå, mens kommunen skal bevege og handle. Vi må ha respekt for hverandres ulike roller. Faren er at vi, ved å trø varsomt overfor eierkommunens interesser, risikerer å feie de kritiske analysene under teppet. Trøstende kolleger foreslår at kritiske analyser kan publiseres i anonymisert form i internasjonale tidsskrifter som kun leses av fagfeller. Vi undrer oss – er ikke dette å bevege seg på kanten av det som regnes for å være god forskningsetikk?
Det er lett å si seg enig i at satsning på innovasjon i offentlig sektor bør spille på lag med forskningssamfunnet. Basert på erfaring fra kommunale praksisfelt ser vi det som kjærkomment at Forskningsrådet legger til rette for at vi kan forske med, og ikke bare på. Vi trenger et «nærsynt» blikk på praksis for å få kunnskap om hvordan aktørene konstant er nødt til å handle i en kontekst. En praksisnær, kontekstuell forskning er avgjørende for å forstå hvordan offentlig sektor skal kunne utvikle løsninger i samspill med næringsliv og sivil sektor. For aktører i kommuner kan et eksternt blikk fra forskere bidra til at de utvikler en kritisk og spørrende holdning til egen praksis. Vi har fått tilbakemeldinger på at felles kritisk refleksjon kan bidra til å drive fram bedre løsninger.
Likevel mener vi at det tette samarbeidet som forutsettes i innovasjonsprosjektene, bringer med seg utfordringer som verken innovasjons- eller forskningsmiljøer er tjent med å overse. Enten problemet dreier seg om forskere som er skyggesøkere for offentlige aktører, økonomiansvarlige som mangler reelt innsyn i prosjektaktiviteter, eller forskere som sniker unna de kritiske analysene fra den offentlige debatten. Frustrasjoner omkring slike problemer må ikke lukkes inne i de enkelte prosjektene, men må diskuteres på et overordnet og generelt nivå. Vi håper med dette at både Forskningsrådet og forskningsetiske komiteer kommer på banen.
