«Teksten om Hartvig Nissen blir aldri en bok»

Av Siri Lindstad

Publisert 11. november 2019

Hva som egentlig er nytt om Hartvig Nissen, er vanskelig å få øye på i denne boken.

Av all forskningen som publiseres, er det bare en brøkdel som blir bok, og slik må det vel nødvendigvis være. Men når et forskningsmateriale faktisk ender opp som en utgivelse på et av de større forlagene, er det vel fordi man anser materialet som interessant for flere enn de som har tilgang til forskningsartikler. Man ser for seg folk som meg, tenker jeg, en alminnelig opplyst leser, som gjerne lærer noe nytt, også om et fagfelt man i utgangspunktet ikke har investert verken studiepoeng eller faglig prestisje i.

Merethe Roos

Hartvig Nissen. Grundtvigianer, skandinav, skolemann

Cappelen Damm Akademisk, 2019

282 sider

Veil. pris: kr 349

Det er med dette som utgangspunkt jeg velger meg Merethe Roos’ Hartvig Nissen. Grundtvigianer, skandinav, skolemann som månedens bok å anmelde. Roos er professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge og har publisert flere artikler og bøker om norsk skolehistorie. Nissens navn er vel for de fleste først og fremst forbundet med den videregående skolen i Oslo som bærer hans navn, de siste årene et pilegrimsmål for alle fans av tv-serien Skam som vil la seg avbilde foran denne nå ikoniserte skolen.

Og skam er det jeg kjenner på når Roos innledningsvis skisserer opp Nissens biografi. Hva jeg ikke visste! Nissen var en av de viktigste innen utviklingen av den norske skolen på 1800-tallet og skal ha mye av æren for at latinen måtte vike for morsmålet. Skolen som i dag bærer hans navn, ble etablert som Nissens Pigeskole i 1849, med nye og radikale tanker om kvinners utdanning.

Nissen var påvirket av internasjonale tanker og strømninger, spesielt den danske dikterpresten Grundtvig og hans ideer om det nasjonale og det nordiske. Roos gjør mye for å påvise når og hvor Nissen har blitt påvirket av nettopp ham, men også av for eksempel svensk skoledebatt, i god skandinavistisk ånd.

Og det er her det stopper opp for denne leseren. Jeg finner ikke veien gjennom all informasjonen jeg serveres. Det er da jeg tenker at det er en vesentlig forskjell mellom å publisere og å formidle, mellom å være forsker og å være forfatter. Teksten om Hartvig Nissen blir nemlig aldri en bok; den fortsetter bare å være en akademisk avhandling mellom to permer. Var det virkelig ingen i forlaget – en konsulent, en redaktør – som kunne ha hjulpet Roos med å omdisponere og stramme inn stoffet slik at det ble mer leseverdig? Jeg går snart lei av å lese hva Roos har tenkt å finne ut av og om. Det blir for mange setninger som innledes med ord som «jeg skal argumentere for …».

Til slutt mister jeg tålmodigheten når jeg på side 177 leser at «som leder for folkeopplysningsselskapet stod Hartvig Nissen i front for en organisasjon som la betydelige føringer for hva samfunnets forståelse av utdanning, skole og opplysning skulle være». For er det ikke dette jeg akkurat har lest førti detaljerte sider om? Det blir for mange slike gjentakelser, for mange påpekninger av det samme, om og om igjen.

Roos redegjør samvittighetsfullt for det som er gjort av Nissen-forskning tidligere. Men hva som er hennes egne funn, hva som egentlig er nytt, forblir diffust. Innledningsvis skriver Roos at «boken skal granske» og «boken skal også studere», men boken skriver neppe seg selv, det er det hun som gjør. En tydeligere avsender hadde gjort det enklere å være mottaker, og slik forstå hva det er som er Roos’ eget bidrag i historien om en av landets fremste skolemenn.