– Helt absurd at jeg skulle beskytte en som tar snarveier

Av Jørgen Svarstad

Publisert 29. november 2018

Peter Eklöv var medforfatter på en artikkel med fabrikkerte data. Eklöv skylder på den andre forskeren, men varslerne mener han visste mer om jukset enn han gir uttrykk for.

Professor Peter Eklöv og tidligere postdoktor Oona Lönnstedt ved Uppsala universitet ble i fjor felt for vitenskapelig uredelighet for en fiskestudie. Det prestisjetunge tidsskriftet Science trakk tilbake artikkelen, som antydet at abboryngel foretrakk å spise mikroplast fremfor mat.

Begge ble felt for å mangle etisk godkjenning til å gjøre eksperimenter med levende fisk.

Eksperimentet tydet angivelig på at fiskeyngel i Østersjøen foretrekker mikroplast fremfor vanlig føde. Foto: Oona Lönnstedt

Men enda mer alvorlig er det at universitetets granskning fastslo at Oona Lönnstedt, som var den som skulle ha gjennomført selve eksperimentet, hadde forfalsket data. 

Forsøkene ble aldri utført slik de er beskrevet i artikkelen i Science, mente de.

På dette punktet mente granskerne at Eklöv ikke hadde jukset med forsett, men at han hadde et medansvar for det inntrufne.

Eksperimentet skulle ha blitt utført ved forskningsstasjonen Ar på Gotland.

Forsker Josefin Sundin, som i dag jobber ved NTNU, var den som først oppdaget jukset. Hun hadde nemlig vært på forskningsstasjonen samtidig som forsøket skulle ha skjedd, i mai 2015. Hun så at det som Science-artikkelen beskrev ikke stemte overens med virkeligheten. Det var et langt mindre og annet eksperiment Oona Lönnstedt hadde gjennomført.

Sundin tok kontakt med NTNU-forsker Fredrik Jutfelt, som også hadde vært på forskningsstasjonen. Sammen med fem andre forskere anmeldte leverte de inn en anmeldelse av forskningsjuks. Det skulle bli en lang kamp før de til slutt ble trodd.

Eklöv: – Stolte på henne

Professor Peter Eklöv har tidligere uttalt at han tar fullt ansvar for manglende godkjenning av dyreforsøket.

Men han skylder på Oona Lönnstedt, som han var veileder for,  for datafabrikkeringen.

Eklöv var aldri selv forskningsstasjonen. Han var lite involvert i prosjektet, sier han til Forskerforum. Eklöv forteller at han ikke hadde noen anelse om juksets omfang før lenge etter at saken ble anmeldt.

Han stolte på Lönnstedt, som var ansatt på bakgrunn av imponerende meritter og gode referanser, og som ga troverdige svar på kritiske spørsmål som etter hvert dukket opp.

Han synes det er viktig at studien ble anmeldt og felt.

Oona Lönnstedt har ikke bevsvart Forskerforums henvendelser.

Men varslerne Josefin Sundin og Fredrik Jutfelt mener at professor Eklöv visste mer om eksperimentet enn han gir uttrykk for.

Ekløv høsten 2016: – Virker helt umulig at resultatene er fabrikkert

Alle saksdokumentene, inkludert diverse e-postkorrespondanse, er offentlige.

Dokumentene viser for eksempel at Eklöv skrev dette til universitetet i august 2016:  «Selv om jeg ikke så eksperimentet på Ar som lå til grunn for Science-artikkelen, så hadde Oona og jeg nesten daglig kontakt mens eksperimentet pågikk, og jeg har ingen grunn til å betvile eksperimentets riktighet.»

I en annen e-post til granskerne desember 2016 skrev han at han hadde «god innsikt i planleggingen av eksperimentet og bearbeiding av resultatet». Han skrev videre at rett etter eksperimentet var ferdig, diskuterte de resultater og analyser av disse. «At resultatene da skulle være funnet på virker helt umulig.»

Her ser du hvordan Peter Eklöv i en e-post desember 2016 forklarer sin rolle i eksperimentet (artikkelen fortsetter nedenfor):

Forskerforum konfronterer Eklöv med disse e-postene.

–  At jeg skulle være mye mer kjent med eksperimentet enn jeg påstår, er ikke riktig. Det var Oonas eget prosjekt og hennes ideer. Det var ganske rimelig at hun som postdoktor skulle ta fullt ansvar for sitt prosjekt, skriver han.

Han forteller at de diskuterte prosjektet da hun var i Uppsala.

– Det er riktig beskrevet at jeg hadde innsikt i oppsettet av eksperimentet i den forstand at hun fortalte hva hun planla å gjøre, men da hun var på Gotland visste jeg egentlig ikke hva hun gjorde. På det tidspunktet stolte jeg på henne.

Ble felt av reiseregninger

Det som til slutt felte postdoktor Oona Lönnstedt, var bevisene – blant annet reiseregninger –  for at hun rett og slett ikke hadde vært på stasjonen de tre ukene eksperimentet, ifølge studien deres, skulle ha pågått. Eklöv sier han ikke visste at hun ikke var på stasjonen så lenge. Men e-postene mellom Eklöv og Lönnstedt viser at:

  • Den 5. mai skrev Lönnstedt til Eklöv og fortalte at hun var i gang med eksperimentet.
  • Den 11. mai skrev Lönnstedt til Eklöv: «Håper dette er min siste uke på Ar.»
  • Den 19. mai var Lönnsted tilbake på fastlandet. I en e-post spurte hun da Eklöv om hun kunne komme innom og «diskutere litt resultater».

Siden eksperimentet startet 5. mai, kunne det tidligst være ferdig 26. mai.

Reisebilaget viser at Oona Lönnstedt reiste fra Gotland til Stockholm 14. mai.

Eklöv sier at han spurte Lönnstedt om tidslinjen da spørsmål om dette dukket opp. Han forteller at han oppfattet at hun skulle tilbake etter 19. mai for å fullføre eksperimentet.

– Du kan ikke tolke sluttdato for eksperimentet ut fra e-postkorrespondansen mellom henne og meg, sier han.

Men i en kommentar til granskerne i den siste undersøkelsen, etter at de hadde fått innsyn i Lönnstedts e-poster, skriver Eklöv:

«Utdraget fra Oonas e-postkonto gir et fyldig bilde av hvor mye tid hun har vært på Gotland, noe som jeg tidligere har etterspurt men aldri lyktes å få fra Oona».

Eklöv kommenterte en tidslinje som granskerne hadde laget.

«I tidslinjen fremkommer det informasjon som jeg ikke kjente til og som Oona har åpenbart har tilbakeholdt for meg, for eksempel skriver hun 2015-05-11: «Håper dette blir min siste uke på Ar.»»

Men akkurat denne informasjonen hadde ikke Oona Lönnstedt skjult for Peter Eklöv. For e-posten han viste til var faktisk en e-post Lönnstedt hadde sendt til ham.

Til Forskerforum forklarer Eklöv at han først ble klar over denne informasjonen i forbindelse med granskningen til CEPN (Centrala etikprövningsnämnden).

– Informasjonen om at det skulle være siste uke fantes i en mail som handlet om andre ting på institusjonen og var noe jeg først oppdaget senere, i forbindelse med CEPNs undersøkelse.

I en e-post sendt 11. mai 2015 skrev Oona Lönnstedt til Peter Eklöv at hun håpet dette ble hennes siste uke på forskningsstasjonen.

Hevdet at alle dataene var stjålet

Etter påtrykk fra varslerne etterspurte Science rådatatene. Da svarte Oona Lönnstedt at en PC med alle rådata, inkludert sikkerhetskopier, hadde blitt stjålet fra en ulåst bil.

– Min første mistanke kom i forbindelse med anmeldelsen, og da dataene forsvant. Det syntes jeg var merkelig. Jeg konfronterte henne flere ganger på denne tiden. Men hun virket oppriktig fortvilet og kunne svare på spørsmålene jeg hadde, forteller Eklöv.

Men han sier videre at måten anmeldelsen ble levert inn på, bidro til å svekke mistankene hans. For det var til sammen syv personer som anmeldte studien. Men bare to av disse, Josefin Sundin og Fredrik Jutfelt, hadde faktisk vært på forskningsstasjonen.

– Det syntes jeg var merkelig ettersom hovedargumentet bygget på visuelle observasjoner. Så jeg forstod aldri hva de øvrige fem kunne bidra med når det gjaldt det som hadde blitt observert. Det ga henne dessverre muligheter til å komme med andre motargumenter. Hadde Josefin og Fredrik i stedet henvendt seg direkte til meg eller andre på institusjonen og fortalt hva de hadde sett, kunne dette ha blitt oppklart mye tidligere.

Josefin Sundin og Fredrik Jutfelt svarer at de søkte hjelp hos andre forskere fordi de raskt innså at dette kom til å bli en tung prosess. De fem andre kunne blant annet bidra med å granske feil i den publiserte artikkelen.  De mener også at Eklövs e-poster viser at han selv var godt informert om eksperimentet og at han visste hvor lenge det varte. Dessuten sier de at de tok kontakt med med ham før de sendte anmeldelsen, men opplevde å få unnvikende svar.

– Mange logiske brister i artikkelen

Varslerne mener også at artikkelen hadde mange logiske brister som hvem som helst kunne oppdaget. I forsøket, som angivelig antydet at abborer foretrakk å spise plastpartikler framfor mat, ble plastpartikler tilsatt vannet deres. Men varslerne påpekte at abborene, ifølge studien, hadde flere plastartikler i seg enn det som skulle vært tilsatt vannet. I tillegg hevdet artikkelen at studien var blindet, altså at forskeren som gjorde observasjonene ikke visst hvilken behandling fiskene hadde fått. Men det mente varslerne ikke var mulig, siden Lönnstedt var den eneste som jobbet på stasjonen med forsøket.

– Jeg reagerte også først på at antall plastartikler i magen var høyt. Men forklaringen Oona ga var at hun ikke hadde talt med alle individer, men et tilfeldig utvalg. Da er det mulig å få en overrepresentasjon av individer som har spist flere partikler enn snittet. Når det gjelder blindtesten, var forklaringen at hun hadde brukt datagenererte koder, noe som er mulig, så jeg reagerte ikke på det, skriver Eklöv.

Kunne han gjort noe annerledes?

–Jeg kunne kanskje deltatt mer, dratt til Gotland og hjulpet til med eksperimentet. Men som seniorforsker kan man ikke være med over alt, og jeg tror også at man må ha tillit til sine medarbeidere. Det er også et spørsmål om hvor mye ansvar vi som seniorforskere skal ha for våre medarbeideres forskning.

Han sier at en postdoktor er i en situasjon der hun eller han skal finne sitt eget forskningsfokus og for første gang jobbe som selvstendig forsker.

– Spørsmålet om personlig og kollegialt ansvar er uklart, og må diskuteres.

– Min kredibilitet bør være ubestridelig

Han trekker fram at han har vært forsker i over 30 år, at han har vært ansvarlig for forskerutdanning, at han har veiledet rundt 15 stipendiater og 40 masterstudenter og sittet som fagkyndig i forskningsråd.

Så kredibiliteten til meg som forsker bør være ubestridelig. At jeg skulle beskytte en person som bruker feilaktige metoder og tar snarveier, er en helt absurd tanke.

Eklöv fikk  inndratt rundt tre millioner kroner i forskningsmidler, og det svenske Vitenskapsrådet bestemte at han ikke fikk søke nye midler på to år. Han klaget over karantenetiden og vant frem, mens en klage på inndragningen av forskningsmidler fortsatt er under behandling, opplyser han.