Av Rune Johan Krumsvik, professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen og professor II ved Høgskulen i Volda
Publisert 9. oktober 2018 kl. 15:01
Doktorgradskandidater er selve «kronjuvelen» i høyere utdanning; de er de mest 
Rune Johan Krumsvik er forskerskoleleder for Western Norway Graduate School of Educational Research II. Foto: Hans Jørgen Brun
selekterte, de gjennomfører en krevende «akademisk maraton» på 3–4 år, de holder et høyt akademisk nivå, de betyr svært mye for forskningen her til lands og de er viktige for rekrutteringen til vitenskapelige stillinger både innenfor og utenfor akademia. Til tross for dette fullfører bare 2 av 3, stadig flere bruker lengre tid enn planlagt før de disputerer og stadig færre vil bli forskere. Bør vi bekymre oss når det er høyere frafall på doktorgradsnivå enn i videregående skole, samt at færre vil bli forskere? Eller er ikke det så viktig at alle når målstreken eller skal bli forskere?
Norge har hatt en formidabel vekst av doktorgradskandidater de siste 15 årene – fra 4000 i 2002 til 10 000 doktorgradskandidater i 2016 (Reymert, Nesje & Thune 2017). Doktorgradsutdanningen her til lands er god og norske doktorgradskandidater er (i motsetning til i mange andre land) ansatte, har vanlig lønn og ellers gode vilkår under sitt doktorgradsarbeid i de 3–4 årene utdanningen varer. Kjønnsbalansen blant stipendiater blir stadig bedre (52 prosent kvinner og 48 prosent menn) (Reymert m.fl. 2017) og innenfor fagområdet pedagogikk og utdanning er det nå 60 prosent kvinnelige doktorgradsstipendiater på landsbasis (Damvad Analytics 2017). Samtidig viser en ny studie at bare 6 av 10 doktorgradskandidater planlegger å bli forskere da karriereveiene etter sluttført doktorgrad er for usikre (Reymert mfl. 2017) og i dag finner vi bare cirka 20 prosent av dem med jobb i akademia. Man ser også tendenser til at flere bruker lengre tid enn de skal og noe av dette kan skyldes at 4 av 10 doktorgradskandidater mener at de gjør mer pliktarbeid enn det som nedfelt i deres arbeidsplan (Reymert, mfl. 2017).
Vi har alle sett hvor viktig trenerne er for at idrettsutøvere skal prestere best mulig, men hvor viktig er «trenerne» for de som legger ut på et fireårig doktorgradsløp? Doktorgradsveiledere og kvaliteten på doktorgradsveiledningen har ofte avgjørende betydning for å klare å fullføre doktorgradsløpet, og mange vitenskapelig ansatte fremhever doktorgradsveiledning som det mest givende aspektet ved det akademiske liv. Doktorgradsveilederne besitter selvsagt doktorgrad selv, mange er professorer, de har mye veiledningserfaring og det er tendenser til bedret kjønnsbalanse blant de som er doktorgradsveiledere. Spesielt innenfor fagområder som pedagogikk og utdanning ser man dette, hvor 49 prosent av alle professorer i dag er kvinner (mot 22 prosent i høyere utdanning generelt) (Damvad Analytics 2017).
Men å være doktorgradsveileder er et stort ansvar, og forskeren Moira Peelo (2011) uttrykker at: «Hver veileder går inn i en risikofylt situasjon hver gang de tar på seg veiledningsansvar for en doktorgradsstudent». Hvorfor er det slik? Jo, for det denne type veiledning skiller seg fra annen veiledning på en rekke områder: det er svært høye akademiske krav, det pågår over 3–4 år, det er mye uforutsigbarhet og prestisje involvert, og det kan være risiko for at prosjektene strander.
Å være doktorgradsveileder handler derfor ikke bare om viljen, men også om kapasiteten til veilederne.
Å være doktorgradsveileder handler derfor ikke bare om viljen, men også om kapasiteten til veilederne. Med en økning på 150 prosent i antall doktorgradskandidater de siste 15 årene er det relevant å spørre om man har hatt tilsvarende økning i veiledningskapasiteten blant de vitenskapelige ansatte i samme periode. I lys av de samme trendene internasjonalt («massification») er det lite som tyder på det. I tillegg er det en utfordring der hvor doktorgradsveiledning kun blir oppfattet som forskning og ikke utdanning, og man som følge av dette ikke får veiledningstimer til doktorgradsveiledning innlemmet i de ansattes arbeidsplaner. Dette står i kontrast til den byrden av forventninger som skal innfris som doktorgradsveileder: Man skal være veileder, en kilde til intellektuell inspirasjon, forskningsadministrativ leder, medforfatter, søknadsskriver, personlig motivator, kursleder, akademisk skrivelærer, karriereveileder og nettverksbygger (Bartlett og Mercer 2001).
Da er det kanskje ikke så rart at doktorgradsveiledere internasjonalt føler at de ikke har nok tid og kapasitet til hver og en av dem. Og det er en bekymring rundt at dette kan skape dårligere doktorgradsveiledning og lavere gjennomstrømning blant doktorgradskandidatene. I lys av dette er det viktig at man er oppmerksom på slike forhold og at doktorgradsveiledere også får mulighet til etter-/videreutdanning innen doktorgradsveiledning. For eksempel har universitetsstyret ved Universitetet i Tromsø vedtatt at alle doktorgradsveiledere får videreutdanningskurs i forskningsveiledning innen 2 år og hvor dette kan oppdateres innen 10 år. Og i den nystartede regionale forskerskolen «Western Norway Graduate School of Educational Research II» ved UiB vil doktorgradsveiledere på Vestlandet innen pedagogikk og utdanning få jevnlig tilbud om videreutdanningskurs i forskningsveiledning i årene fremover. Slike tiltak kan ivareta doktorgradsveilederes profesjonelle utvikling generelt sett, samt være en del av en karriereutvikling med hensyn til pedagogisk meritteringssøknader (Bråthen & Helseth 2017).
Men hva mener doktorgradskandidatene selv er viktigst i deres «akademiske maraton»? Ikke uventet er både doktorgradskandidater og doktorgradsveiledere internasjonalt samstemte om at veiledningen er svært viktig, og norske doktorgradskandidater er stort sett fornøyde med veiledningen. De er også samstemte om at visse personlige egenskaper er viktig å inneha som doktorgradskandidat. Dette fordi man som doktorgradskandidat er prisgitt et utdanningsløp som ofte er knyttet til mye usikkerhet, risiko, hindringer, stress og prestasjonskrav. Å leve daglig med dette gjennom 3–4 år krever «stayerevne», motstandsdyktighet og evnen til å arbeide selvstendig, sammen med andre samt med veileder. Doktorgradskandidaters personlige egenskaper, rolleforståelse, selvledelse samt god doktorgradsveiledning blir derfor internasjonalt løftet frem som essensielle faktorer for om de fullfører eller ikke.
Det er liten tvil om at norsk doktorgradsutdanning har blitt forbedret på en rekke områder de siste ti årene, men når en tredjedel av «de beste blant oss» – doktorgradskandidatene – ikke fullfører og stadig færre av dem vil bli forskere, bør man se på både ønskede og ikke-ønskede implikasjoner av dette. På den ene siden er det ikke nødvendigvis entydig negativt det å ikke fullføre da dette uansett er en høyt utdannet gruppe som er ettertraktet i arbeidsmarkedet og som kanskje av egen vilje ønsker å gjøre noe annet enn å fullføre doktorgraden. På den andre siden må man unngå at doktorgradskandidater ikke fullfører mot sin vilje på grunn av totalbelastningen blir for stor. I dette bildet er både stillingsintervjuene ved tilsetting og underveisvurderingen (for eksempel årlig rapportering og midtveisevalueringen) viktig for å fange opp risikofaktorer tidlig og man bør også se på om veilederne har gode nok vilkår for doktorgradsveiledningen. Da kan man få et kunnskapsgrunnlag som på sikt kan bidra til at stadig flere av «kronjuvelene» når målstreken i sitt akademiske maraton.
Kronikken ble først publisert på Utdanningsforskning.no.
