Hva gjør du når Dagsnytt 18 ringer?

Av Lina Christensen

Publisert 5. november 2019

Hvordan kan forskning formidles i hektiske debattprogrammer? Forskere med debatterfaring gir råd.

Hver ettermiddag, like etter at de fleste av oss har kommet hjem fra jobben, kan dagens viktigste debatter og analyser høres og ses på Dagsnytt 18, nyhetsprogrammet som har blitt sendt på NRK P2 siden 1990 og samsendt med NRK2 siden 2007. Hit, og til andre debattprogrammer på tv og radio, blir forskere ofte invitert for å diskutere og analysere.

Det forskeren har arbeidet med i årevis, og kan snakke om i flere timer, må da tilpasses programlederens plan. Mange akademikere er vant til å snakke innenfor andre formater enn debattprogrammenes få tilmålte minutter.

Kristian Gundersen er biologiprofessor ved Universitetet i Oslo. Han er ikke redd for å stille til debatt, og han beskriver Dagsnytt 18-opplevelsen slik:

– Det er et slags samlebånd der du blir husjet inn og ut. Du har dine ti minutter. Du hilser ikke på programlederen. Alt skjer veldig raskt, sier han.

En annen som opptrer hyppig hos Dagsnytt 18, er klimaforsker ved Senter for klimaforskning (CICERO), Steffen Kallbekken.

– Først sitter du på utsiden i sofaen med de andre debattantene og snakker gemyttlig om andre temaer. Så sniker du deg raskt inn mens forrige debatt avsluttes. Da er det full konsentrasjon, sier Kallbekken.

Politikerne kan bli litt sjakkmatt når de møter en forsker.

Sigrid Sollund, programleder NRK

Gjøre gjestene trygge

Dersom du blir invitert til Dagsnytt 18, blir du som oftest kontaktet samme dag, via telefon eller melding. Noen ganger blir du oppringt rett før sending, en sjelden gang får du kanskje litt mer tid til forberedelser. Hvis du sier ja, ringer de deg som regel opp for en research-samtale litt før sending.

– Da spør vi hva du har på hjertet, snakker om hva vi skal fokusere på, og hva forskeren synes er viktig å få frem, sier Sigrid Sollund i Dagsnytt 18. Som programleder er hun opptatt av å gjøre gjestene trygge i rollen i studio. Gjestene skal informeres om hva som skal skje under sending, hva det skal snakkes om, og ikke minst hva det ikke skal snakkes om. Det er lov å være nervøs den første gangen. Har du først sagt ja én gang, blir du nok invitert igjen.

– Noen er veldig flinke til å si hva de ikke kan si noe om. Da sier vi: Dette er hovedlinjene i spørsmålene, forhold deg til det du kan si, og så lar vi være å spørre deg om det du ikke kan si, sier hun.

Det er ok med noen stikkord på en post-it-lapp, men ikke kom med åtte A4-ark med notater, råder hun.

– Stol på din egen erfaring og kunnskap.

Det står i loven

– Samfunnet lønner forskere for å opparbeide kunnskap. Derfor må vi sørge for at vi deler kunnskapen, gir den tilbake. Det er en del av samfunnskontrakten vi har som offentlig finansierte institusjoner, sier jurist og førsteamanuensis ved Nordisk institutt for sjørett, Sofie Høgestøl.

En gang ble Sofie Høgestøl kjørt hjem av Carl I. Hagen, selv om de akkurat hadde vært i en heftig debatt. – Jeg savner litt mer rom for uenighet i den norske samfunnsdebatten, sier hun. Foto: Lina Christensen

Blant flere NRK-journalister Forskerforum har snakket med, trekkes hun frem som en som mestrer pressede tv- og radiosendinger, og som lykkes med forståelig formidling innen den korte tiden som tildeles.

Hun er kanskje mest kjent for uttalelser om strafferettsforfølgelse av fremmedkrigere, mens vi i det siste har hørt henne kommentere riksrettsprosessen mot USAs president Donald Trump.

For å understreke betydningen av forskeres rolle i den offentlige debatten viser hun til universitets- og høyskoleloven. Hun er tross alt jurist. Der står det at universiteter og høyskoler har tre formål: tilby utdanning, drive med forskning på høyt nivå og deretter formidle forskningen.

– Det er tre ting jeg skal gjøre, og jeg ser de tingene som ganske likestilte. Jeg tar formidling veldig alvorlig, sier hun.

Kollegial respekt

Dersom Høgestøl blir kontaktet av Dagsnytt 18, starter hun med å vurdere om hun har nok kompetanse til å uttale seg, det vil si om hun har forsknings- eller undervisningserfaring om emnet.

– Det første jeg gjør, er å vurdere om dette er noe jeg kan noe om, eller om det er noen som kan det bedre enn meg. Hvis det er midt i noen andres forskningsområde, sender jeg det videre. Det er en måte å vise kollegial respekt på, sier hun.

– Jeg sa nei senest for to dager siden. Da spurte de om jeg kunne snakke om Tyrkias invasjon av Syria fra et amerikansk utenrikspolitisk perspektiv. Det forsker jeg ikke på og kan ingenting om.

De første årene som debattant hadde Høgestøl med seg håndskrevne notater. I dag er notatarkene byttet ut med en iPad.

– Budskapet må skreddersys. Det tok litt tid før jeg ble komfortabel med det. Første gangen jeg ble invitert til debatt, hadde jeg en lang liste med ting jeg ville si, men jeg skjønte fort at det ikke funket, sier Høgestøl.

Et tema som går igjen for klimaforsker Steffen Kallbekken, er Parisavtalen. Da kan han nesten si på forhånd hva som kommer:

– Da har jeg noen ferdige formuleringer og fraser, for jeg vet ofte hva programlederen vil spørre meg om. Jeg bruker også å notere noen nøkkelfakta på et ark, for eksempel norske utslippstall eller hvem som har signert en avtale, sier han.

Fra ekspert til meningsbærer

Forskere flest er vant til å være eksperter, ikke debattanter. De kan uttale seg om hvorvidt et økonomisk virkemiddel fører til mer eller mindre ulikhet, vurdere om et klimapolitisk tiltak faktisk fører til reduserte utslipp, eller si noe om konsekvensene av et politisk valg. Men når går man fra å være ekspert til å være meningsbærer, og hvordan kan disse rollene kombineres?

– Det varierer veldig hvor komfortable folk er, men de må selv bestemme om de er bekvemme med det. Noen kaster seg inn i det, mens andre vil gå ut av studio før politikeren kommer inn. Men hvis de går, så tror jeg de fort vil tenke at de burde ha vært der, sier programleder Sollund.

– Jeg tenker at det er svært viktig å være tydelig på hva du uttaler deg om som fagperson, og hva du mener selv, sier Anine Kierulf. Foto: Julia Loge

En annen som ofte er å se i stolen i det ovalformede studioet, er jurist, og fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter, Anine Kierulf.

Et kjapt søk i Dagsnytt 18-arkivet viser at hun har brukt sin juridiske kompetanse til å kommentere påstander om eksempelvis knebling av ytringsfriheten, hva som skal til for at en reklame rammes av rasismeparagrafen, og om partiet Alliansen bør få delta på Arendalsuka.

– Jeg tenker at det er svært viktig å være tydelig på hva du uttaler deg om som fagperson, og hva du mener selv. Ikke bare fordi noe annet er helt uredelig, men også fordi du forvalter en faglig innsikt på vegne av et fagfelt. Du kan si at dette er de faglige svarene eller diskusjonene, og resonnementene bak dem er slik og sånn, men hvis jeg selv hadde bestemt, så hadde jeg nok gjort dette, sier Kierulf.

– Men stort sett prøver jeg å holde mine egne oppfatninger om hvordan jussen burde være, utenfor. Hva jeg synser om, er egentlig ikke så interessant.

Høgestøl prøver å være klar på når det er egne forskningsresultater som presenteres, og når det er en mening basert på forskningskunnskapen som uttrykkes. Hun henter et eksempel fra sitt eget forskningsområde:

– Akkurat nå har ikke Syria et fungerende strafferettssystem, da er det kanskje best å hente fremmedkrigerne hjem. Ifølge jussen har ingen rett til å bli hentet hjem, men jeg mener at å hente dem hjem er den beste måten. Her kommer jeg med en mening, men meningen er basert på min egen forskning, sier hun.

Overraskende vendinger

Ifølge Dagsnytt 18-redaksjonen vegrer mange politikere seg for å møte forskere til debatt.

– Politikerne kan bli litt sjakkmatt når de møter en forsker. Forskeren er opptatt av fagfeltet sitt, og kan masse om det. Da blir det vanskelig for politikeren å si dette imot. Når forskeren er der med sine fakta, må politikeren forholde seg til dem. Da blir det mer en verdidebatt, men ikke så mye debatt om faktagrunnlaget, sier Sollund.

Når for eksempel Steffen Kallbekken inviteres for å snakke om virkemiddelbruk i klimapolitikken, angripes dette ulikt avhengig av hvilket parti politikeren i studio representerer.

En SV-politiker vil kanskje spørre hvorfor alle skal betale den samme avgiften når inntektsnivået ikke er likt, mens Frp-politikeren kanskje vil påpeke at det er bedre å subsidiere. For hvorfor gjøre det vanskeligere for folk når det kan gjøres enklere?

Vi er ikke ute etter å ta folk. Det er en utbredt misforståelse.

Sigrid Sollund, programleder NRK

– Sammenlignet med Dagsrevyen eller Nyhetsmorgen får du ganske lang tid på deg i Dagsnytt 18, men programmet er litt uforutsigbart. Det kan plutselig komme overraskende vendinger både fra programlederen og fra de andre deltakerne. Hvis jeg skal si ja til å være med, må jeg ha bred nok ekspertise til å kunne svare på uventede spørsmål, sier Kallbekken.

– Det er viktig å undersøke hva slags rolle du er tiltenkt – om det er en ekspertrolle på siden, eller om det er som debattant på lik linje med de andre deltakerne. Ekspertrollen er mer komfortabel for en forsker. Hvis du er debattant, vil argumentene dine i større grad angripes, sier han.

‒ Ikke ute etter å ta folk

Sollunds favorittforsker i studio er en som er flink til å formidle med faglig tyngde, snakker forståelig og viser glede over å kunne snakke om fagfeltet sitt.

– Lytterne må skjønne hva som blir sagt, og hvorfor det er viktig. I alle saker er det hensyn som veies mot hverandre. Deltakerne må ha klare argumenter for og imot, slik at når den ene snakker, så blir vi litt enig med den, og når den neste snakker, så bli vi litt enig med den, sier Sollund.

– Forskere tror ofte at vi er veldig tabloide, eller at det er vanskelig å formidle kompliserte temaer på så kort tid. Men programmet sendes jo direkte, så de blir ikke klipt til noe de ikke kan kjenne seg igjen i, sier hun.

Hun forteller at forskere som kommer i studio, behandles annerledes enn politikere.

– Men vi puser ikke med forskere, altså, skyter vaktsjef Dag Dørum inn fra sidelinjen.

– Neida, men vi er ikke ute etter å ta folk. Det er en utbredt misforståelse. Vi har ikke noen interesse av å avkle godt publiserte forskere som er anerkjent på sitt fagfelt, sier Sollund.

Selv de mest erfarne forskerprofilene blir nervøse. Sofie Høgestøls tips er å late som om det kun er hun og programlederen som har en helt vanlig samtale. Anine Kierulf påstår hun blir litt nervøs uansett.

– Jeg har prøvd å finne ut hva som gjør at jeg blir så nervøs, men jeg finner liksom ikke noe system i det, sier den rutinerte debattanten Kierulf.

Les tipsene her: