Hva gjør konkurranse med forskningen?

Hva gjør konkurranse med forskningen?

Av Lina Christensen

Publisert 23. september 2021

Hva betyr konkurranse for forskerhverdagen? – Jo mer konkurranse, jo mer tid må du bruke på å skrive søknader, som kan bli forkastet, sa Anja Røyne på et debattmøte under Forskningsdagene.

Blir det bedre forskning av mer konkurranse? Hva gjør konkurranse med oss og vår evne til å prestere?

Det var tema på et debattmøte under Forskningsdagene onsdag denne uken.

Annonse

– Personlig er jeg ambivalent, innledet Espen Solberg, som er forskningsleder ved Nifu, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, som også var arrangør.

– På den ene siden er det noe som stimulerer, skjerper og skaper samhold.

– Men det skaper også mye frustrasjon og usikkerhet. Det er vanskelig å planlegge, og det skaper byråkrati. Konkurranse gjør at du bruker mye tid på formaliteter og å pakke inn innholdet, i stedet for å jobbe med innholdet, fortsatte han.

Under debatten viste Solberg til OECD, som i 2017 anbefalte at det norske forskningssystemet må bli mer kompetitivt. Men nåløyet er supertrangt. Da forrige utlysningsprosess fra Forskningsrådet var klart, fikk kun en av ti søknader tilslag.

– Det har jeg fått mye tyn for

Ved Nifu forsker de på hva som kjennetegner kvalitet i forskningen, og en av dem er Gunnar Sivertsen. Han er ekspert på vitenskapelig publisering, og det var han som i sin tid designet publiseringsindikatoren.

Indikatoren brukes til å beregne publiseringspoeng for vitenskapelige publikasjoner, som igjen utløser penger fra staten.

– Det har jeg fått mye tyn for, sier han til Forskerforum.

Men publiseringsindikatoren har lite med konkurranse å gjøre, sa han. Han mener den harde konkurransen, skyldes veksten i antall forskere.

– Det er flere om beinet siden det har vært vekst i de områdene som er avhengig av ekstern finansering, sa Sivertsen.

– I andre land må de i større grad konkurrere om eksterne midler

Alternativet til ekstern finansering er å øke de direkte bevilgningene til institusjonene. Men Sivertsen tror ikke nødvendigvis det er løsningen. I stedet foreslår han flere arenaer å søke om eksterne midler fra.

– Hvis man sammenligner Norge med andre land, så har vi stor grunnfinansiering. I andre land må de i større grad konkurrere om eksterne midler. Men det vi mangler, som andre land har, er flere forskningsråd å søke fra. I Danmark og Sverige har de flere, i tillegg til at de har private fond. De har forskningsråd som konkurrerer seg imellom om å være best på finansering av forskning, sa han.

– I Norge har vi ett forskningsråd som ikke trenger å konkurrere med noen, de får penger direkte fra staten. De tenker ut gode prosjekter, og så må vi konkurrere om dem. Det mener jeg er et stort problem.

Trenger vi flere forskningsråd?

Her møtte Sivertsen motstand fra leder i Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind.

– Forskerforbundet er for at mer skal gå til grunnbevilgninger. Vi ønsker heller at midlene skal gå til institusjonene, sier hun til Forskerforum.

Hun mener at for mye konkurranse fører til usikre arbeidsvilkår for akademisk ansatte, og at økt grunnfinansiering kan være med på å motvirke dette.

– Et visst element av konkurranse er sunt og prestasjonsfremmende. Men totalt sett er konkurransen altfor stor. For hva er det egentlig som står på spill? Jo, karrierene til folk. Det er mange unge forskere som ikke har en trygg jobb, som er avhengig av å få inn penger for å ha en karriere – en karriere som de har brukt lang tid på å bygge opp. Da tenker jeg at konkurransen har blitt usunn, sa hun på debatten.

Trygghet

Hun viste til den lave andelen som fikk søknadene gjennom i årets søknadsrunde i Forskningsrådet.

– Jeg mener at grunnbevilgning gir trygghet til institusjonene slik at folk kan ha faste jobber i bunn. Så kan man gjerne konkurrere om ekstra midler, men da er det i hvert fall ikke jobben din som står på spill, sa hun.

– Ved å flytte de eksterne midlene over i basis til institusjonene, som bør være mye mer opptatt av å hegne om det mest verdifulle i organisasjonen, nemlig de kloke hodene, så mener jeg man kan konkurrere om resten på en bedre måte.

Les også: – Jakt på «excellence» skadar forskinga

– Det synes jeg var ubehagelig å være en del av

Anja Røyne er forfatter og fysiker ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun pekte på at det er vanskelig å sette objektive kriterier for å vurdere hva som er god forskning.

– Jo mer konkurranse, jo mer tid må du bruke på å skrive søknader, som kan bli forkastet, sa hun.

– Jo flere gode søknader, jo vanskeligere blir det å skille mellom de som er gode. På et tidspunkt må man konkurrere veldig mye, og da føles det som om konkurransen blir litt lite effektiv og hensiktsmessig, fortsatte hun.

Hun la vekt på at konkurransen man møter på i akademia, ikke bare handler om å hente inn midler. Den foregår også internt.

– For min egen arbeidssituasjon, så følte jeg etter hvert at ting ble mer stabilt. Men da jeg søkte midler, måtte jeg søke midler til andres midlertidighet. Jeg kunne søke om penger til to ph.d.-er og en postdoktor, som jeg skulle hente utenfra. Men jeg hadde ikke mulighet til å følge opp de etterpå. Det synes jeg var ubehagelig å være en del av. Jeg karrer meg opp, og så skal jeg gjøre det vanskelig for dem under meg, sa Røyne.

– Det fungerer som en loddtrekning uansett

Guro Elisabeth Lind mener universitets- og høyskolesektoren kan lære av instituttsektoren. Til tross for lavere basisbevilgning, og avhengighet av eksterne midler, er stillingene der i større grad faste.

– Hvis du klarer å få en fast ansettelse der, så vet du at det blir tøft fordi du må hente inn midlene, men du vet også at du har noe sikkerhet i bakhånd. Hvis prosjektet ikke går, så er det noe annet du kan jobbe på til du får prosjektet igjennom igjen. Sånn tror jeg at vi kan kanalisere både trygghet og konkurranse i en mye bedre miks, sa Lind, som selv er forsker og har søkt om forskningsmidler mange ganger.

Anja Røyne viste til en ordning hun hadde hørt om fra Danmark.

– Da har de et nedre nivå for søknader som de vurderer som verdig støtte. Og så trekker man. Det synes jeg virker mye mer rettferdig. Det fungerer som en loddtrekning uansett.

Les også: