Av Bjørn H. Samset, seniorforsker ved Cicero.
Publisert 12. mai 2022 kl. 22:38
Dette innlegget ble først publisert på Bjørn H. Samsets Facebook-side. Forskerforum republiserer det med hans tilltatelse. Det er en kommentar til at statsråd Ola Borten Moe har sparket hele Forskningsrådets styre.
Dette er en dramatisk utvikling. Enn så lenge er den helt fersk, så jeg venter i spenning på å se hvordan bildet blir når støvet har lagt seg. Imidlertid er det noe som skurrer, i hvert fall ut fra nyhetsdekningen.
Det sies fra Kunnskapsdepartementet at Forskningsrådet (NFR) styrer mot store underskudd, på grunn av for høye tildelinger tidligere år.
Nå har jeg sittet tre år i ett av Forskningsrådets porteføljestyrer. Her er hvordan systemet fungerer, sånn i hovedsak:
Det kommer tildelingsbrev fra de ulike departementene, en gang i året. Der står det hvor mye midler NFR har å rutte med, og eventuelle føringer for bruken. Disse midlene forventes brukt det året de tildeles.
For at forskere skal rekke å skrive søknader, må utlysningene imidlertid planlegges god tid i forveien, d.v.s. gjerne før tildelingen er klar. Dette er første utfordring NFR må løse: Å planlegge for en ukjent tildeling i inneværende år.
Så deles det ut midler – men forskningsprosjekter går som kjent over flere år. Tre til fire, normalt sett, men av og til fem til ti (for de virkelig store tildelingene). Dermed vil enhver tildeling også binde opp midler for år frem i tid – hvor man ikke vet hvor mye penger som kommer. Problem to for NFR er dermed at det må tildeles ut fra forventede fremtidige midler.
Disse tallene tas imidlertid ikke ut av luften. De kommer som signaler fra departementene, som så klart ikke er løfter, men som likevel er en del av den vanlige dialogen mellom et forvaltningsorgan og politisk ledelse. I mine tre år har alle tildelinger vi har planlagt vært ledsaget av en grundig analyse av hva nivået vil ha å si for fremtidige år, og hvordan dette ser ut i forhold til signalene som er gitt. Ofte har vi justert utlyst beløp (og som regel nedover…) fordi det har vært gitt signaler om reduserte bevilgninger.
Og her er det jeg undres over begrunnelsen som nå er gitt. Det sies at man ikke kan love bort penger man ikke har. Greit nok. Samtidig krever staten at alle tildelte midler skal brukes opp i inneværende år. Men hvordan i alle dager skal dette gå opp, all den tid at forskningsprosjekter må få gå over flere år av gangen? Dette siste har jeg ikke hørt noen trekke i tvil. Og samtidig, hvordan kan det ha seg at man tildeler mer enn man har for fremtidige år, når det hele tiden er tett dialog mellom NFR og departementene?
Er det denne dialogen som har sviktet? Og hvis svaret på det er ja, hva ønsker Borten Moe å oppnå med å kaste styret? NFR vil fortsatt måtte «love penger de ikke har», uansett hvem som styrer. NFR er jo dessuten underlagt riksrevisjon, som ikke har påpekt noe problematisk. Her håper jeg det kommer klarhet, både i bakgrunn for saken og i begrunnelsen for tiltakene som er innført.
For ordens skyld: Det tredje problemet NFR har, er prosjekter som får forsinkelser. Forskere ber ofte om å overføre noe av midlene for ett år til det neste, som regel av helt forståelige grunner som permisjoner, uforutsette hendelser med vitenskapelig utstyr, ventetid på tillatelser, pandemier, og så videre. Dette gjør at selv om midler er tildelt etter en perfekt plan, så kan det bli overføringer fra år til år. Her gjøres det grep til stadighet, og det virker på mediedekningen ikke som om det er dette saken gjelder denne gangen.
Det blir spennende å se hva som skjer videre her. Dersom årets tildelinger blir skadelidende, som kan virke naturlig ut fra signalene fra departementet, så innebærer det en alvorlig knekk for veldig mange norske forskere og institusjoner, og utallige arbeidstimer i søpla, både for forskere og de som evaluerer søknaden – for ikke å snakke om tapt tid i en situasjon hvor det haster å få frem ny kunnskap på tvers av områdene NFR forvalter.
Jeg ønsker min direktør Kristin Halvorsen lykke til med et veldig viktig verv. Utfallet av denne saken er kritisk, både for arbeidet i sektoren og for tilliten mellom norske forskere og organene som forvalter midlene vi jobber for – og bruker veldig, veldig mye tid på å konkurrere om.
Les også:
