Av Bår Stenvik. Foto Erik Norrud
Publisert 19. desember 2023
Ida Falck Øien står i designverkstedet sitt, omgitt av fargerike frakker. Noen ligger spredd utover en sofa, andre i bokser. Frakkene har hver sin tittel på ryggen, som representerer hver sin type kleskunde, som «Therapy shopper» og «Desperate wedding guest». Hun plukker opp en frakk med betegnelsen «Bargain hunter» og viser fram innsiden av ryggen, som blant annet er dekorert med nyhetsbilder av desperate kuppjegere på Black Friday-salg.
– Først plukker du frakken opp og ser denne kollasjen som setter stemningen. Så kan du ta den på deg og lese tekstene som er festet på innsiden. Dette er sitater fra intervjuer jeg har gjort med noen som er veldig opptatt av å gjøre kupp.
Hun leser høyt fra innsiden av knappestolpen:
– «Det verste er når man kjøper noe en dag – og neste dag er det på salg enda billigere (…) Det er et mareritt.»
De 17 frakkene er en del av Øiens kunstneriske ph.d.-utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). De var blant annet del av en utstilling ved Galleri F15 på Jeløya i Moss, der kunstpublikummet kom inn i en installasjon der de kunne iføre seg frakkene og dermed «innta rollen» som ulike shoppingtyper og reflektere over hva som driver shoppingatferd.
– Utstillingen het «Don’t feed the monster», og jeg tolker det som «Det kapitalistiske motemonsteret», som spiser motstand med glede og nærer seg av den.
– Hvordan da?
– Ta for eksempel hippie- eller punkstilen. Først kommer det en ungdomsbevegelse som ikke vil kjøpe noe nytt, man skal lage sine egne klær: Man skal rive ting i stykker, bryte med det bestående, skille seg ut. Så blir det overtatt av moteindustrien som en «look», det blir bare kostymer, noe spiselig, som mister mer og mer kontakt med motstanden. Det blir hurtigmote – fast fashion – som noen tjener mye penger på.
Hun tar opp en annen frakk fra en boks, og kommer med et lite utrop:
– Her har du meg, da. Det er nøkkelen til det hele. Dette er den iboende konflikten jeg har i meg.
Hun holder fram frakken, som har bilde av Karl Marx på innsiden, ved siden av utdrag fra akademiske artikler om forbruksforskning. Tittelen på ryggen lyder: «Conflicted anti-consumer».
Øien har selv nemlig tilbrakt mange år på innsiden av monsteret – altså motebransjen. Hun har jobbet med den kjente klesdesigneren Jeremy Scott, laget en kjeledress for artisten Lady Gaga og drevet sitt eget klesmerke HAiKw/ sammen med Siv Støldal og Harald Lunde Helgesen. For noen år siden begynte hun med sitt kunstneriske utviklingsarbeid ved KHiO, og med det en akademisk og kunstnerisk reise i grenselandet mellom kunst, mote og økonomi.
Ph.d.-arbeidet hennes fikk tittelen «Transactional Aesthetics – and So Can You» og inkluderer en rekke «kulturelle produksjoner». En av dem er frakkeinstallasjonen, en annen er et prosjekt der hun inviterte kunder til å sy sine egne skjorter i en «Drop-in factory». Hun har også laget gensere som opplyser om hennes egne produksjonskostnader og overlater prissettingen til kjøperen.
Og nettopp transaksjonen og kjøpsøyeblikket er det hun har satt seg fore å undersøke. I teorien oppstår markedsprisen på et plagg i møtet mellom tilbud og etterspørsel i et rasjonelt marked. Men i realiteten er også mange andre faktorer involvert i transaksjonen som bestemmer verdien til et plagg, påpeker Øien.
– Jeg husker da jeg leste Gaven av Marcel Mauss, det fikk virkelig i gang tankene om at anskaffelsesmetoden betyr noe. For eksempel ville jeg nødig gitt bort eller kastet den hjemmestrikkede genseren fra mormor, fordi den er ladet med en forpliktelse.
Underveis følte Øien behovet for å gå nærmere inn på de økonomiske premissene som hun stadig ble konfrontert med når hun snakket om alternative modeller for klesdesign.
– Hvis jeg møtte folk i moteindustrien, eller bare noen på bar, og sa: «La oss få slutt på hurtigmote», ville de innvende: «Vi kan ikke gjøre det, for da mister folk jobben i lavkostnadsland.» Så sier jeg: «De kan produsere saktere, og vi kan betale mer.» Men da sier folk: «Hva med de som ikke har penger til å kjøpe dyre klær?» Det finnes en slags idé om at det er et demokratisk krav at alle skal følge et trendbilde, det er fint å kunne ha nye klær, det er terapi i shopping, det er koselig å gå på kjøpesenteret. Så man framstår som en elitist hvis man ønsker å ha en høyere pris.
Øien opplevde det som om verdenshandelens kompliserte økonomiske modeller og «stammespråk» lukket døra for samtalene hun prøvde å ha, og bestemte seg derfor for å studere samfunnsøkonomi på BI som en del av det kunstneriske utviklingsarbeidet sitt.
– Jeg ville eie det språket. Men ganske raskt ble det tydelig for meg at jeg var på feltarbeid i et fremmed land, for de snakket om konsum på en måte som jeg var dypt uenig i. Den første timen var tema: «Vi skal bli samfunnsøkonomer» og «Her skal vi ikke snakke politikk». De sa: «Vår oppgave som samfunnsøkonomer er å øke samfunnskaka, ikke snakke om fordeling av den.» Så tenkte jeg: «Å øke samfunnskaka er jo i seg selv politisk.» Men det var det ikke rom for å diskutere – økonomisk vekst er et gode, og det store målet.
– Og det er der det starter?
– Ja, jeg skjønte at her blir folk formet til å gå inn i premissene som om de ikke er politiske. For meg var det en aha-opplevelse.
– Har det hjulpet deg i arbeidet ditt, da, å «eie det språket»?
– Jeg ble vel ikke en rettmessig eier av det språket, men jeg fikk låne det og bruke det. Jeg fikk for min egen del demystifisert økonomisk teori. Jeg er interessert i økonomiske prinsipper, språk og historie, men er en ihuga praktiker – så når jeg leser for eksempel den økologiske økonomen Giorgos Kallis’ Degrowth, spør jeg hele tiden hvordan dette ser ut i praksis – jeg vil ha ting materialisert. Da kan teorien fungere som igangsetter av eksperimenter. Et eksempel er verket «Drop-in Factory», der ineffektivitet er bygget inn i «fabrikkens» vesen. Når skjortene sys av amatører som kommer innom, fremmes automatisk «nedvekst» i form av veldig mye dårlig og tregt arbeid. Jeg bør understreke at jeg har jobbet med en viss grad av humor og et spesifikt mål om ikke å tenke realistisk, som en start på å bryte egne konvensjoner a la «Kan du leve av det, da?» – som jeg selv tenkte daglig i arbeidet med klesmerket mitt.
For å sette dagens økonomiske realiteter i relieff kan det være interessant å sammenligne med andre økonomiske realiteter nordmenn har levd i: Ifølge Eilert Sundt hadde en storbonde på 1860-tallet ca. 44 plagg. Den norske samfunnsforskerpioneren skriver dette i sitt hovedverk Om Renligheds-Stellet i Norge (1869). De klærne var nok håndsydd etter spesifikasjon, og ble fornyet og sydd om på nytt og resirkulert, sikkert av folk som ikke bare «levde av» å sy klær, og det var en bærekraftig og veldig langsom prosess.
– Når de hadde en langsom klespraksis den gangen, var det vel ikke fordi noen hadde seminar der de snakket om etikk og sirkulærøkonomi – det skjedde bare fordi kostnadene på tid, transport og materialer tilsa det?
– Ja, og problemet i dag er selvfølgelig billig produksjon og utbytting av menneskene i lavkostnadsland. Jeg tror at økonomiske insentiver er veien å gå for å endre det, men jeg tror det er ganske vanskelig å bare hoppe dit. Noe av problemet er at bransjen er så desentralisert og fragmentert. Ingen tenker: «Jeg skal reparere det problemet.»
– Det er utrolig mye snakk om etikk og bærekraft i motefeltet, men jeg opplever det som om den refleksjonen bare er en bitteliten loppe på et kjempestort dyr som i sin natur bare er bygget på at ting skal omsettes fort og kastes. Er «etisk mote» en stor selvmotsigelse?
– På mange måter, ja. Det er derfor vi snakker om grønnvasking. Men jeg tror det som kalles «etterpleie» – altså reparasjon og å ta vare på ting – kommer til å bli en mye større retning framover. Nå leste jeg i The Guardian at i Frankrike går myndighetene ut og gir folk penger for å få utført reparasjoner. Hvis du tar frakken din til en skredder og får kvittering på en reparasjon, får du penger tilbake, opptil 25 euro.
Øien har også i sine prosjekter prøvd ut hvordan plagg kan få nytt liv: I et av eksperimentene sine overtok hun hele garderoben til en frivillig deltaker ved navn Marie. Så kartla og modifiserte hun klærne i samråd med andre designere og kunstnere, før Marie fikk dem tilbake i ny form.
– Det høres ikke akkurat ut som noe som kan skaleres opp til en lønnsom modell for klesindustrien?
– Nei. Jeg brukte forskningsmidler til å betale alle som bidro, jeg betalte henne, jeg betalte for et lokale for at det skulle være offentlig. Jeg betalte min egen lønn og lagde et blad for å dokumentere det. Det var jo kjempedyrt. Marie kunne kjøpt seg masse nye klær, sikkert mangfoldige bunader, så det blir jo litt absurd. Men det er forskjell på å lage noe som er en bedriftsidé, og å lage en kulturell produksjon som skal sette i gang en samtale som kanskje kan spre seg.
– Hvordan da?
– For eksempel at Marie møter andre mennesker som hun jobber med, og så sprer de den idéen om hva klær betyr, hva de kan være, og hva reparasjon kan være. For jeg tror at mens vi venter på at noen starter reparasjonssteder som er inspirerende og tilgjengelige og lønner seg, så er det allikevel rom for de samtalene rundt klær.
– Men hvor mange skal du nå for at det er verdt det, og hvem?
– Det er i hvert fall to typer publikum for en sånn produksjon. Primærpublikummet er Marie, eller de som kom inn i den butikken hvor vi hadde Maries klær underveis, og opplevde prosjektet direkte. Sekundærpublikummet er de som gidder å lese den blekka jeg lagde om det i ettertid, er på konferanser og synes det er viktig å verbalisere i en metafortelling hva det er vi designere driver med.
– Hva ønsker du skal komme ut av det?
– Min drøm hadde vært at mine designkolleger kunne gjøre sin versjon av det jeg jobber med. At de som designer bikinier og bukser, også skriver en feltdagbok og deler sine innsikter, kvaler og problemer. Jeg tvinges fort inn i en kunstsetting med dette arbeidet, men jeg tror at vi trenger noen plattformer der vi kan dele klesprosjekter som ikke er ren kunst som passer inn i et galleri, og heller ikke kommersielle og produserbare.
– En slags «allmenning for forskning og utvikling» på nye ideer innen motefeltet?
– Ja, kanskje det.
– Har du et eksempel på en ny idé som kom ut av intervensjonen din?
– Jeg gjorde en «gastroundersøkelse» av et av plaggene, der jeg tok et bilde fra innsiden av en kjole, printet det ut på stoff og festet det på utsiden av kjolen. Det var nesten en spøk, et festlig, fluxus-aktig påfunn, inn–ut, liksom. Men hun som eier kjolen, jobber som fysioterapeut for spedbarn og har grupper for mødre og barn. Når hun har på seg kjolen og forklarer bildet, synes de at det er morsomt, og de relaterer det til hvordan kroppen er når du er gravid – fordi kameraet har vært inne i kjolen, sånn som barnet har vært inne i magen. Og plutselig fikk plagget en rolle i en samtalegruppe. Det er en konsekvens som jeg ikke kunne ha forutsett.
Flere av Øiens prosjekter dreier seg om transparens, som motevisninger og gensere som forteller om hvem som har laget klærne, og kostnadene bak.
– I motebransjen er vi vant til å skjule alt som ligger bak. Men jeg synes egentlig at det ligger til rette for mer formidling av prosessen bak nå, fordi folk er opptatt av dokumentarer og true crime.
– Ja, men er det ikke allerede en del som bruker fortellinger om hvor materialene kommer fra, nettopp fordi etikk og bærekraft er et salgsargument og gir klærne ekstra verdi, sånn som for eksempel Livid Jeans?
– Det er et veldig bra merke, med en god intensjon, og jeg tviler ikke på innholdet. Men jeg så en tegning de bruker, som viser at «her kommer materialet fra, så frakter de det til Kina, og her syr de jeansene på en fin fabrikk der, og så fraktes de på den båten». Men hvordan ser det kartet ut? Jo, det ser ut som et sjørøverkart med gammeldagse skip og spinnemaskiner. Det er jo ikke sånn det ser ut i virkeligheten – med containerskip og lange vogntog, med sjåfører som kjeder seg. Jeg savner den ærlige, kjedelige, sosialrealistiske fortellingen.
– Sånn som ditt eksperimentelle moteshow, som inkluderte informasjon om dagliglivet til de litauiske sydamene som lagde klærne, og hundene deres?
– Man kommer aldri bort fra at det kan være en reklame for oss. Men vi snakket faktisk om de virkelige menneskene bak, det var sant, det vi sa om hunden hennes, akkurat hva stoffet kostet, og hva de fikk betalt, og vi tok også med at syerskene kritiserte designløsningene våre. Ingen i den vanlige moteverdenen ville sagt det utad.
Les også:
