Av Bår Stenvik Foto: Erik Norrud
Publisert 17. november 2023
Inga Strümke er muligens Norges mest kjente nålevende fysiker, skjønt de fleste kjenner henne gjennom hennes formidlingsarbeid om kunstig intelligens. Boka hennes, Maskiner som tenker, lå i år øverst på bestselgerlista 15 uker i strekk, og det er skrevet egne avissaker om hvor mye hun er til stede i mediene og på arrangementer som Arendalsuka.
– Er det en drømmesituasjon for en akademiker å være i at du har jobbet med noe lenge, og så vil plutselig alle høre hva du har å si?
– Det er litt rart for meg at du sier det. Når jeg oppfordrer folk til å formidle mer, er de åpne for det, men diskusjonen går alltid i retning: «Hvorfor skal jeg formidle? Det tar masse tid, det er vanskelig, tellekantsystemet belønner meg ikke for det. Det går ut over forskningen min.» De fleste ser på det som en kostnad å formidle, så hvis denne situasjonen er en akademisk drømmesituasjon, er det i så fall ekstremt paradoksalt.
– Vel, de fleste som formidler, er noen minutter på radio og blir hørt av ingen – mens når du formidler, så er det Jonas Gahr Støre som besøker instituttet ditt og deretter anbefaler boka di på Facebook.
– Ja, men det var kanskje den tusende gangen jeg formidlet. Og han ville sannsynligvis høre på meg fordi han hadde sett navnet mitt igjen og igjen og igjen. Så å si «Et kvarter på lokalradioen gir meg ingenting» er 100 prosent ekvivalent til å si «Den treningsøkta i går ga meg ingenting». Det blir ikke til en livsstil før du gjør det veldig ofte og konsekvent.
– Så det er en langsiktig investering.
– Og ikke bare en investering i å bli hørt. Det er en investering i egen fagkompetanse og egne kommunikasjons- og refleksjonsevner. Nå har jeg kommet dit at jeg kan sette meg ned i Dagsnytt 18 uten at jeg er forberedt på spørsmålet, og gi gode, konsise svar. Det har jeg trent opp gjennom fem år med snakking i mikrofon, og det er en evne som kommer meg til gode hele livet.
Noen ganger må man bare hente fram tromma og slå litt hardt, særlig når man utfordrer politikere.
– Har du et eksempel på hvordan den evnen kan arte seg?
– Vel, etter at vi begynte med Norsk råd for digital etikk, har jeg lært meg at noen ganger må man bare hente fram tromma og slå litt hardt, særlig når man utfordrer politikere. Jeg husker at jeg sto på scenen på en sikkerhetskonferanse. Jeg visste at sikkerhetsfolk er ganske skarpe, og hvis det er politikere der, så kommer det til å være hands-on-politikere. Så jeg startet foredraget med masse energi og entusiasme, og halvveis igjennom slo jeg om og viste alle måtene det ville gå til helvete på. Men dramaturgien min var av typen: «Jeg er forsker, så jeg synes bare det er spennende og gøy med systemer som kan hackes, så jeg tar ikke ansvar for at det går til helvete.» Og fordi jeg er scenevant og publikum likte meg, kunne jeg avslutte med å si noe a la: «Jeg vet ikke hva vi skal gjøre nå. Vi har ingen politisk styring på dette i det hele tatt. Vi har ikke en digitaliseringsminister engang.» Og så lot jeg som om jeg ble veldig frustrert, gikk av scenen og ga mikrofonen til noen andre. Alle lo, og det var klaske-seg-på-låret-stemning. Men på fremste rad satt vedkommende som hadde overtatt den posten som en gang var digitaliseringsministerposten. Og denne vedkommende følte seg så klart ekstremt truffet. Det var en ganske slem ting å gjøre, og jeg ville aldri gjort det mot noen andre enn en politiker. Men de folkevalgte har et så stort ansvar at de må tåle litt press.
– Hva tenker du egentlig på som din rolle akkurat nå?
– Jeg får masse invitasjoner internasjonalt for tida: Vil du komme og presentere boka di på bokmessa i Frankfurt, en av de største bokmessene i Tyskland? Er du interessert i å lede et nyoppstartet senter for KI-etikk i Polen? Er du interessert i en KI-professorstilling på universitetet i en fransk by? Jeg takker nei til det meste, og det er sikkert akademisk selvmord. Men mitt fokusområde akkurat nå er at det skal gå bra med KI i Norge. Jeg er så glad i Norge og fjell og fjord og ytringsfrihet, at det faktisk er et ganske lett valg å ta.
– Også fordi du som enkeltperson har en unik posisjon til å utrette noe?
– I all beskjedenhet så har jeg jo det nå. Statsministeren nevnte meg ved navn da han annonserte KI-milliarden. Altså ikke «Den her milliarden er til Inga», men han nevnte meg som en av deltakerne i samfunnsdebatten. Og jeg mener at man har ansvar etter evne.
– Etter din evne, hva vil du si vi bør gjøre med den milliarden?
– Jeg synes faktisk at de tre punktene i pressemeldingen deres var gode. Jeg holdt på å dette av stolen da Jonas Gahr Støre sa «grunnforskning» og Sandra Borch sa at vi «må forske på de tingene vi ikke vet vil være der om ti år». Jeg tror ikke jeg har hørt noen si noe slikt før under en pressekonferanse. For meg var det et historisk øyeblikk. Det andre er å hjelpe næringslivet i gang med KI-greier i samarbeid med forskningsmiljøet. Det handler også om avklaring av hva som er lurt og lov, regulering og jus. Det siste er samfunnspåvirkning av KI. Og da tenker jeg særlig på manipulasjon og trusler mot demokratiet. Vi lever i det tredje semesteret med ChatGPT uten retningslinjer for lærere og undervisere om hvordan de skal tilpasse undervisningsopplegg. Det er spektakulært, på en dårlig måte.
– I det siste har det også løpt en debatt om at de smarte algoritmene gjør barna skjermavhengige?
– Det er kjempevanskelig å ha selvdisiplin og styre seg selv og kontrollere impulsene sine på digitale plattformer – særlig de som bruker anbefalingsalgoritmer som er direkte manipulerende. Og det er et soleklart eksempel på at det ikke fungerer å legge ansvaret for teknologibruk på individet. Alle mine middelklassevenner har begrensninger på skjermtid for ungene sine, mens ingen av mine arbeiderklassevenner har det samme for sine barn. Det synes jeg bare er så ekstremt trist, for det kan føre til et økende klasseskille.
Da vi møttes for noen år siden og du var i konsulentbyrået PwC, tenkte jeg: «En forsker som har blitt godt vant i det private næringslivet, kommer vel aldri tilbake til universitetet.» Men det var kanskje bare min fordom?
– Nei da! Hvis masterstudenten min sier «Jeg vil ta doktorgrad, jeg skal bare være et år i det private», så tenker jeg «Ja, snakkes – aldri.»
– Du gikk selv til Statoil en stund etter mastergraden?
– Da jeg var ferdig med masteren min i teoretisk fysikk, hadde jeg ganske lav akademisk selvtillit og stor autoritetsfrykt. Jeg følte meg ganske dum. Jeg kunne sitte på et veiledningsmøte og være redd for at jeg hadde kasta bort fem år av livet mitt og så få beskjed om at du har fått mye hjelp, dette skal du være i stand til å løse. Jeg var avhengig av folk som var høyt, høyt, der oppe. Og redd for at jeg ikke kom til å klare å bygge den brua opp. Om jeg hadde blitt der, ville det gått ut over min mentale helse. Så jeg tenkte: «Gi meg en gjeng, gi meg et miljø, gi meg en inntekt og en trygghet.» Det er ikke noen selvfølge for en teoretisk fysiker.
– Hva lærte du hos Statoil?
– Jeg lærte meg å si «Slutt å mase, jeg gjør mitt beste» til boresjefer som ventet på analysen mens riggen deres sto og millionene rullet. For analysene jeg gjorde, var tross alt så prosaiske at jeg følte meg trygg nok til å si akkurat det. Og den tryggheten hjalp når jeg skulle tilbake i akademia, der jeg virkelig presset grensene for mitt eget intellekt.
– Så da gikk det bedre?
– Ja, men jeg var jo ikke helt panservogn under doktorgraden heller. En av de største utfordringene var fortsatt å ha ansvaret for meg selv alene, å ikke ha et team rundt meg, ingen som egentlig brydde seg – i et miljø dominert av sterke personligheter, ofte godt voksne menn.
– Hvordan ga det seg uttrykk?
– Ofte hadde jeg mannet meg opp en hel time til å stille et spørsmål på en konferanse et sted i verden. Så fikk jeg tilbake en skuldertrekning og et mumlete svar. Jeg skjønte ikke svaret, men det var helt tydelig at professoren syntes spørsmålet var dumt. Og når jeg sa «Jeg forstår ikke svaret ditt», fikk jeg høre: «Du må ta et grunnleggende kurs i dette.» Jeg spurte folk rundt meg, og de skjønte heller ikke svaret. Så jeg satt igjen med følelsen av å bli gjort veldig liten og bli veldig ydmyket og samtidig tenke at det var helt urimelig.
– Så det var mange sånne små situasjoner som til sammen kunne skape den følelsen av isolasjon?
– Vel, et annet eksempel er at jeg opplevde seksuell trakassering. Fra en direktør og professor som hadde invitert meg til å gi et seminar. For meg var det en stor ære – til jeg innså at han bare hadde invitert meg fordi han syntes jeg var hot. Og han var nyskilt. Da jeg meldte det, fikk han to advokater fra en fagforening, og i tillegg tok han en privat advokat, mens jeg fikk tilbud om samtale med HR. Jeg visste at jeg hadde rett, og alle vennene mine støtta meg, men gjennom hele saksgangen til universitetet i Odense var det bare slut-shaming: «Ja, men hvorfor lot du ham følge deg hjem til hotellet?» «Hvorfor gikk du på den middagen?» Da husker jeg at jeg tenkte: «Det er jammen dritt å ikke ha et miljø.» Det er en stor svakhet med akademia – alle var enige om at det absolutt ikke skulle ha skjedd, men likevel klarte ikke systemet å ivareta meg i det hele tatt. (Se svar fra Syddansk Universitet under.)
– Så prosessen etterpå ble en like stor del av belastningen?
– Det går fint med meg, jeg er ikke traumatisert. Jeg blir lattermild når jeg tenker på det i dag, for det var så karikert at det var tragikomisk. Men jeg meldte det den gangen fordi jeg tenkte at hvis han hadde gjort det med en masterstudent, eller med meg fem år tidligere, da hadde jeg kanskje ikke klart å forsvare meg i det hele tatt, verken der og da eller i etterkant. Så jeg tok en for laget. Det var noe av det siste jeg opplevde før jeg leverte fra meg doktorgraden. Og det fikk meg til å tenke: «Nå skal jeg ut i det private igjen. Jeg skal ut der de har HR-avdelinger, ikke én HR-ansvarlig.»
– Det sier noe om viktigheten av gode arbeidsmiljø?
– Jo mer valgfrihet vi får som arbeidstakere, og jo mer en utdanning kan brukes til, jo viktigere er det at folk trives. Ellers stikker de.
Det ene målet som jeg aldri kompromisser på, er at folk skal trives.
– Og de første du mister, er de beste?
– Nettopp, for de kan velge hvor de skal gå. Nå er jeg førsteamanuensis og skal bygge opp et forskningsmiljø på NTNU. Det ene målet som jeg aldri kompromisser på, er at folk skal trives. Uansett om det går sakte, om de trenger litt betalt fri – uansett hva det koster, skal folk trives.
– Og hva innebærer det for eksempel?
– Når man har en doktorgradsstudent, har man et ansvar for noens liv, karriere og mentale helse. Jeg sørger for å bli kjent med dem og finne ut om deres behov og personlige grenser. Og så tilpasser jeg min kommunikasjon med dem etter det.
– Altså det motsatte av praksisen til de eldre professorene du møtte på konferansene?
– Ja! Du vinner ingenting på å fortelle noen at de burde visst noe. De finner ikke ut av det bare fordi du synes at de burde vite det. Det er det minst konstruktive i hele universet. Hvis du vil gjøre folk gode, så må du spille dem gode.
– Så hva var det egentlig som gjorde at du gikk til PwC og så tilbake igjen?
– Mitt mål den gangen var at vi skulle få til en revisjon av KI-systemer i Norge (altså å etterse at KI-systemer er etterrettelige, rettferdige og fungerer som de skal, journ.anm). Og da var PwC et naturlig valg, for få har mer erfaring med revisjon. Men i løpet av et år innså jeg at revisjon av KI-systemer i Norge er langt inn i framtida. Før du kan gjøre en revisjon, må du ha et tilsyn. Før du kan ha et tilsyn, må du ha konkrete reguleringer. Det vil kreve masse politisk påvirkning, masse bevisstgjøring og mye formidling. Men PwCs mål var omsetning, altså ting jeg kunne fakturere for, og det stemte bare delvis med mitt mål. Jeg måtte til starten av årsaksrekka, jeg måtte forstå KI-systemene mye bedre, drive bevisstgjøring, formidling og påvirkning. Dermed ble det akademia.
– Gikk du veldig mye ned i lønn?
– Ja, masse. Og hvis jeg hadde hatt barn og rekkehus og bil og gjeld, så hadde jeg kanskje ikke hatt den friheten. Men jeg setter frihet helt ekstremt høyt, og binder meg ikke, i ordets videste forstand. Jeg har lagt opp livet mitt sånn at jeg har frihet til å gjøre de tingene som gagner mitt ene, smale mål: at det skal gå bra med KI i Norge.
– Og er du nå optimalt plassert for det?
– For første gang i hele mitt liv har jeg en jobb som er perfekt for meg. NTNU har skikkelig tett kontakt med næringslivet. Jeg har tilgang til store, modne bedrifter. NTNU har de beste teknologistudentene, så jeg trenger ikke å gå rundt og jakte på de gode studentene. Jeg kan gjøre forskning, selv om jeg jobber helt ekstremt masse, fordi jeg har så smarte og unge, drevne mennesker rundt meg. Og jeg har gode ledere og fantastiske koordinatorer.
– Og du jobber med å bygge opp et forskningsmiljø på «forklarbar KI»?
– Ja, se for deg en boks som sier: «Jeg har analysert alle dataene fra hele det økonomiske systemet i Norge, og jeg kan finne ut hvem som bør få boliglån.» Men når den boksen bare sier «Nei», uten at vi vet hvorfor, da mister du alt ditt aktørskap, all din autonomi, i den situasjonen.
– Så forklarbarhet er forskjellen mellom å vite riktig svar og å vite hvor svaret kommer fra? Og det har vel betydning for KI i forskningsbruk også?
– Ja, nå har vi jo KI-systemer som finner nye antibiotikaformer og løser forskningsspørsmål vi ikke har klart å løse selv, som å folde proteiner. Da har vi en intellektuell gjeld å betale ned.
– Altså litt som om vi har blitt teleportert over en avgrunn, men likevel må vi bygge brua etterpå?
– Ja, det at vi har bokser som gir oss riktig svar, betyr ikke at historien er over. For meg som forsker er det klart at vi må forstå.
Syddansk Universitet er forelagt uttalelsene fra Strümke og svarer: «Syddansk Universitet opplyser at universitetet har taushetsplikt og derfor ikke kan viderebringe fortrolige og personsensitive opplysninger om medarbeidere. Dette innebærer også at universitetet ikke kan si noe konkret om det henvendelsen vedrører. Taushetsplikten innebærer også at Syddansk Universitet ikke offentlig kan korrigere, viderebringe eller kommentere opplysninger. Mer generelt kan Syddansk Universitet opplyse at krenkende adferd, eksempelvis mobbing, uønsket seksuell oppmerksomhet, vold eller trusler om vold på ingen måte kan aksepteres. Dette framgår også eksplisitt i kommunikasjonen til studenter og ansatte. Det er en vesentlig prioritet på Syddansk Universitet å sikre et trygt studie- og arbeidsmiljø for alle.»
Les også:
