Av professor emeritus Harald N. Røstvik, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging (ISØP), Universitet i Stavanger
Publisert 27. februar 2023 kl. 12:22
Forskerforum hadde i siste utgave en artikkel om inhabilitet i Forskningsrådet (NFR): Styremedlemmer hadde deltatt i behandling av søknader fra egne institusjoner. Det var først antatt at dette var OK fordi søknadene ble behandlet som en samlet pakke, men praksisen ble nå – to år senere – endret, og slik behandling anses som inhabilitet.
Historieløsheten overrasker. Inhabilitet i NFR har lange tradisjoner, men det kommer stadig nye saksbehandlere som ikke kjenner NFRs problematiske forhistorie. Det er behov for en kontinuerlig voksenopplæring for å hindre gjentakelser. NFR må anta at utvalgene og komiteene ikke forstår hva inhabilitet er. Reglene må derfor forenkles – ikke kompliseres.
Jeg skriver dette fordi jeg bærer historien med meg og har kritisert praksisen i NFR siden slutten av 1980-tallet. Forbedringspotensialet er ennå stort.
Solenergi er nå blitt enormt viktig. Men noen av oss har jobbet med solenergi siden 1970-tallet. Da var det Solenergiutvalget under NTNF (Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd) som delte ut midler til solenergiløsninger. Jeg fulgte dette nøye, også som søker.
Da vi gravde i dette, fant vi at utvalgets åtte medlemmer, pluss sekretariatslederen, var folk knyttet til Trondheims-miljøer (NTH, SINTEF) som ofte samarbeidet med utvalgte Oslo-miljøer. Praktisk talt alle NFR-midlene havnet der. Data fra NTNFs egne bevilgningslister viste at 87 prosent av midlene havnet hos institusjoner og firma som satt i utvalget. NTH/SINTEF fikk hele 80 prosent av alle midlene. Konsekvensene av dette var at praktisk talt alle midlene havnet i et trøndersk høyskolemiljø og hos deres forskningspartnere.
Det ble det ikke innovasjon av. Kun 2 prosent av nyetableringene i Norge på den tiden hadde sin grobunn i forskningsmiljøene. Næringslivet utenfor og alle praktikerne, innovatørene, nådde ikke frem, og mange som bygget viktige prosjekter som demonstrerte teknologiens muligheter, sluttet å søke Solenergiutvalget. Det kan man jo forstå, fordi man ved å søke eksponerte sine ideer til konkurrentene som satt i utvalget.
Jeg fikk et godt råd fra min advokat om hvordan man som tommelfingerregel kan finne ut om inhabilitet er inntrådt eller ei. Han sa at ethvert utvalgsmedlem må stille et enkelt kontrollspørsmål: Hvordan ser dette ut – sett utenfra? Hvis det ikke ser bra ut, men er mistenkelig, som i tilfellet Solenergiutvalget, er inhabilitet allerede et faktum.
Jeg påpekte disse forholdene overfor NFR. Jeg foreslo at man i Norge burde innføre prinsippet danskene hadde, at absolutt alle aktørene får sitte i utvalget (det var jo ikke så mange den gang) – eller ingen. Man kan jo ikke velge ut noen som derved lett kan komme i skade for å dele bevilgningene mellom seg.
Jeg betalte en høy pris for å grave i dette. Utvalget var forutinntatt da mitt navn kom opp. I praksis tørket all støtte fra utvalget til min forskning og mine prosjekter inn, og jeg måtte livnære meg med utenlandsoppdrag og forskningsmidler fra EU, som faktisk tok inhabilitet på alvor, og hvor jeg vant frem gjentatte ganger. Dette er beskrevet i sakene som nå ligger i arkivet jeg har donert til Arkivverket, og som åpnes for offentligheten i vår.
Da rapporten forelå i 1992, ble den først sendt NTNFs sekretariat til gjennomlesing, der lederen var utdannet ved NTH. Så ble rapporten oversendt utvalgets formann, en NTH-professor.
I 1993 skrev Bellona informasjon at han «umiddelbart hemmeligstemplet den kompromitterende rapporten». Gjentatte forsøk fra pressen på å få den frigitt lyktes ikke, da «utvalgets formann mener at det vil være skadelig om utenforstående begynner å sitere utdrag fra rapporten, fordi den ikke er beregnet for offentligheten».
Den konklusjonen kan man jo godt skjønne. Det kunne ha kommet erstatningssaker fra søkere som var «nullet» fordi utvalget hadde vært inhabilt da de prioriterte søknader fra utvalgets egne medlemmer.
Utvalgets formann forsvarte den uheldige praksisen de hadde hatt i 17 år med at hver gang en søknad fra et utvalgsmedlem eller deres partnere ble behandlet, gikk disse på gangen. Vel, de kunne vel likevel spart seg det. Tallene viste jo at 87 prosent av midlene havnet rundt bordet – uansett. Det må ha vært folksomt på gangen.
I Bellona informasjon ble det trukket paralleller til lignende inhabilitet i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), hvor professor i botanikk, Inger Nordal, som satt i biologisk faggruppe, hadde uttalt til Stavanger Aftenblad at hun «ble kvalm av dobbeltrollen». Hun fortsatte slik: «Faggruppen besto av anerkjente forskere som skulle ta stilling til søknader om bevilgninger til forskningsprosjekter innen sitt eget fagfelt.»
Fra 1993 ble de ulike forskningsrådene slått sammen til NFR. Nye etiske regler skulle sette en stopper for inhabiliteten. Men jusprofessor Carl August Fleischer slo gjentatte ganger fast at NFRs praksis var i strid med forvaltningsloven og habilitetsreglene.
Men – nå er vi altså her igjen, tretti år senere. Mye er bedre, men Forskerforum-saken viser at inhabilitet ennå er et problem.
Det største problemet er, slik jeg har erfart det, at mange ikke skjønner hvor korrumperte vi er blitt, og vi unnskylder oss stadig med at vi er et så lite land at det er vanskelig å unngå. Det er denne misforståelsen man må utrydde, og snu det til: Nettopp fordi vi er så få, må vi være ytterst varsomme. Utvalgsmedlemmer kan lett unngå inhabilitet ved å stille det nevnte kontrollspørsmålet: Hvordan ser dette ut – sett utenfra? Hvis det ser rart ut, så er inhabilitet inntrådt. Man trenger mer sunn fornuft, ærlighet og mindre grådighet.
Det er den etiske refleksjon som må trenes opp hvis man skal få bukt med inhabiliteten i NFR og andre steder i dette lille landet.
Gjentatte forsøk på å rydde opp har ikke helt lykkes. Kanskje mest fordi habilitetsreglene ofte utformes av advokater og i et komplisert og omfattende språk som gir rom for feiltolkning, bevisst eller ubevisst.
Både Smith-utvalget i 1993 og forsøkene fra Rolf Skår, den tidligere Norsk Data-sjefen, på å få bukt med inhabilitet da han overtok som NTNF-sjef rundt 1990, var velmente forsøk. Men inhabiliteten ble ikke utryddet.
I et intervju om inhabilitet i Aftenposten i 2011 lurte NFR-sjef Arvid Hallén på om de hadde vært strenge nok de siste femten år, og sa at «hvis vi skal være strengere, må vi vurdere å kun bruke utvalgsmedlemmer fra utlandet». Bakgrunnen var en studie fra 2010 der 34 prosent av utvalgsmedlemmene svarte at de hadde vært «delvis i en dobbeltrolle» eller «forutinntatt» i sine avgjørelser.
Det kan nå være på tide å innføre etisk refleksjon som øvelse for utvalgsmedlemmene, legge regelverket som stadig brytes, til side og i stedet teste ut det enkle kontrollspørsmålet: Hvordan ser dette ut – sett utenfra?
