En langsom akademiker er en bærekraftig akademiker

Jeg vil også kjenne at jeg lever, være levende, folde ut livet, slik Birgitta Haga Gripsrud skriver i Khrono 23.11.2025. Derfor er også jeg blitt en langsom professor. For meg er det en mer bærekraftig måte å ikke bare håndtere jobben min på, men også å leve livet mitt på.

Nå er jeg 59 år. Statistisk sett har jeg 25 år igjen, og vi vet at eldre mennesker, sammenlignet med yngre mennesker, opplever at tiden går raskere. Dette forsøker jeg aktivt å motvirke. Når jeg lever langsommere, tar meg tid, lytter, ikke bare hører, så er det som om tiden går saktere, og livet mitt blir lenger.

Mitt liv skal ikke passere uten at jeg legger merke til det. Jeg forsøker derfor å dyrke tilstedeværelsen i og varheten for så å si alt jeg gjør. Alle mine sanser bruker jeg mer aktivt. Sitter ikke lenger bare og tenker, lytter mer. Jeg stopper litt opp og ser meg om, kjenner etter, hørte jeg riktig?

Jeg tilstreber å lytte, ikke bare høre på hva studenter og kollegaer har å si. På den måten erfarer jeg at jeg forlenger livet. Livet oppleves som lengre, fordi det er større variasjon og flere nyanser i livet mitt. Jeg hører, lukter, smaker, føler og ser mer. Dette har jeg lært gjennom studier i gestaltterapi og kurs i mindfulness, to fagfelt som har mye til felles. Oppmerksom tilstedeværelse er det norske begrepet for mindfulness. Begrepet om varhet ligger i kjernen av gestaltterapien – å være var for alt som er i oss selv av tanker, kroppslige fornemmelser og følelser, og for det som er rundt oss og i kontakten oss mennesker imellom. Sammenlignet med tidligere blir jeg nå litt lenger i mye av det som er rundt meg, og i det som er i meg.

Gripsrud skriver at ytelseskulturen i akademia kan gjøre oss til våre egne verste fiender, og her kan også jeg rekke opp hånden. Ikke fordi jeg ville være min egen uvenn, men fordi det bare ble sånn. Det var heller ingen som tvang meg til å bli professor eller til å publisere en hel masse mens jeg hadde små barn. Jeg bare gjorde det, uten å reflektere noe nærmere over hva jeg drev med.

I 2014 gikk jeg på kurs i fremragende forskningsformidling, og jeg satset alt. I 2015 hadde jeg 54 oppføringer i Cristin av litt ulike slag. Smugjobbet et par timer på ferie før mannen min våknet. Selv våknet jeg stadig tidligere for å få skrevet mest mulig. Så ble det for mye. Tomhet og likegyldighet tok over for engasjement og drivkraft. En frossen skulder og rastløse bein. Da begynte jeg å studere gestaltterapi.

Gestaltterapi er et studie som innebærer mye selvutvikling gjennom terapeutiske prosesser i klasserommet og i egenterapi. Sakte, men sikkert skjønte jeg hva det var jeg hadde holdt på med, og jeg ble skremt av min egen drivkraft. Det tok derfor tid å våge og hente drivkraften frem igjen.

Jeg skal ikke tilbake dit der jeg våkner klokka fire og står opp fordi jeg ivrer etter å skrive ferdig en artikkel. En regel jeg har satt, er at jeg ikke har lov til å stå opp før klokka fem. Nå våkner jeg sjelden før fem, og noen ganger sover jeg til og med helt til syv. Det går stadig fremover, for fra mindfulness har jeg lært teknikker som gjør at jeg kan sovne igjen når jeg våkner for tidlig, slik som på søndag. Jeg er ganske sikker på at jeg våknet for tidlig fordi jeg skulle skrive ferdig denne artikkelen som jeg begynte på dagen før, for da jeg våknet var det artikkelen jeg tenkte på, ikke at det var søndag og at nå skulle jeg slumre videre. Gammel vane er vond å vende. Det finnes ingen quick fix for slikt.

I likhet med Gripsrud er jeg også opptatt av det som gir glede og vitalitet, og rom for hvile. Så legger jeg merke til at når jeg er mer var og oppmerksom i undervisning og veiledning, så har jeg mer glede av jobben jeg gjør. Jeg opplever at kontakten med studentene blir bedre, og da kjenner jeg meg også mer levende og glad.

Gripsrud sier også noe mer som er viktig, nemlig at hun måtte være med kroppen sin. Også dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg var ganske hodestyrt, la ikke merke til at jeg var sliten og at alt gikk veldig fort.

Teorektisk var det en lærer på et seilekurs som beskrev meg som, og jeg skjønner hvorfor. Å teoretisk forstå vindforhold er nyttig, men for å bli god en god seiler må man også kjenne vinden, sjøen og seilbrettet i kroppen. Det er det samme med kommunikasjon. For å bli god til å samtale er det nyttig med teoretisk kunnskap, men ordentlig god blir du først når du merker hvordan ordene, setningene, konteksten, gestene, stemmebruk osv. påvirker deg kroppslig og mentalt. Å kjenne samtalen i kroppen er bedre enn å satse på teoretisk kunnskap om for eksempel åpne eller ikke-ledende spørsmål. Det er fordi du på den måten er til stede og ikke løper av gårde i tankene.

I veiledningsmøter med studenter og andre, jobber jeg aktivt for at tankene ikke skal løpe av gårde med meg, men være til stede. Jeg forsøker derfor ikke lenger å tvinge det studentene forteller meg om sine forskningsprosjekter inn i egne forståelsesrammer, men lytter heller mer åpent. I mindre grad lar jeg min egen kunnskap og forforståelse forstyrre veiledningen, og jeg møter derfor studentene i større grad der de er. Studentene er tross alt ekspertene på sine prosjekter, ikke jeg.

Jeg er opptatt av bærekraftige akademiske kulturer, og jeg har erfart at kunnskap fra gestaltterapiens begrep om varhet er svært nyttig. Det er først når vi er vare, til stede, skjerpet og oppmerksomme på det som skjer i oss og rundt oss at vi kan gjøre best mulige valg, enten vi skal velge neste replikk i veiledningssamtaler med studenter eller vi skal vurdere om vi skal skrive en kronikk til før jul.

Professorkjerringa – om uakseptabel oppførsel, språk og makt