Av Kjetil Vikene
Publisert 18. desember 2024 kl. 14:18
Gjennomgangstemaet i boken er i korte trekk hvordan mennesket, teknologi, vitenskap og natur inngår i ulike sammenhenger – og hvordan samspillet dem imellom medfører en kontinuerlig omforming av vår livsverden. Dermed ligger vekten i perspektivet på denne delen av bokens tittel: forvandlinger. Forfatterne oppgir at idéen til boken kom fra en oppfordring om å skrive «en bok i miljøhistorie for studenter ved høyere utdanning» – men det er det ikke. I stedet er den kanskje enklest å lese som en samfunnsmentalitetshistorie, eller som et forsøk på å skrive seg inn i en tradisjon etter den franske vitenskapsantropologen Bruno Latour – som enkelt forklart er opptatt av begrepsdannelse og kunnskap: Vår begrepsverden former den «ekte» verden rundt oss, og kampen om naturen er i denne boken oftest en kamp om forståelse og tolkning.
Terje Finstad og Per Østby
Naturforvandlinger. Norsk miljøhistorie 1750–2020
Cappelen Damm Akademisk, 2024
360 sider
Veil. pris: kr 549
Per Østby har doktorgrad i historie, mens Terje Finstad har doktorgrad i teknologi- og vitenskapsstudier. De er henholdsvis emeritus og førsteamanuensis ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Det tverrfaglige overføres til boken i form av et eklektisk sveip med ingredienser fra norsk vitenskaps-, teknologi-, miljø- og kulturhistorie. Boken følger delvis historiens gang, og i de første kapitlene får vi en fremstilling av norsk industri og vitenskapshistorie (som ofte sammenfaller), med vekt på hvordan vitenskapelige innsikter og teknologiske fremskritt former samfunnets oppfatning av naturen rundt oss. Elektrisitet, vannkraft og gjødselproduksjon er noen av temaene. Deretter følger en rekke løst tilknyttede kapitler som springer mellom politiske lovreguleringer, naturvernorganisasjoner, næringslivsinteresser, urbefolkningens rolle, bilens natur, oppdrettslaksens kunstighet, biomangfold og mye mer.
«Kanskje ligger bokens problem i at de ulike kapitlene bærer preg av å være frittstående essays – og at forsøket på å gjøre dem til en sammenhengene tekst har strandet.»
Forfatterne besitter utvilsomt enorm kunnskap om de ulike emnene og har skrevet en bok full av dagsaktuelle innsikter, men noen tekstlige avstikkere fremstår likevel som forserte forsøk på tilpassing til forfatternes prosjekt. I et kapittel om ulven – som fort antar formen av en ‘ulvens kulturhistorie’ – får vi for eksempel en utlegging av den historiske utviklingen av eventyret om Rødhette og ulven. I overgangen fra fransk til den tyske versjonen til brødrene Grimm får eventyret «tilført en helt i form av jegeren. […] Det er denne for oss mennesker mer hyggelige versjonen som har stått seg. Samtidig sier denne endringen noe om hvordan fremstillingen av rovdyrene endres i takt med samfunnets behov og rådende forestillinger.» Mon det. Noe sier nok denne endringen av eventyret, men dette virker litt påtvunget. Det er ikke så mange av disse forserte tilpassingene, men likevel mange nok til at det er litt irriterende. Kanskje ligger bokens problem i at de ulike kapitlene bærer preg av å være frittstående essays – og at forsøket på å gjøre dem til en sammenhengene tekst har strandet.
La meg fort legge til at boken utvilsomt gir et verdifullt bidrag til den norske historien om de mangesidige begrepene «natur» og «miljø», og i det store og det hele er boken interessant å lese. Den litt fragmenterte sammenhengen mellom bokens ulike kapitler, noen litt vel flytende/poetiske mellomtitler, og noen litt anstrengte sammenstillinger og overganger gjør likevel at jeg syns boken rett og slett er litt vanskelig å orientere seg i.
