Av Kjetil Vikene
Publisert 8. februar 2024 kl. 12:56
Dersom «en på forhånd har bestemt seg for at klima ikke kan spille noen rolle i historiske prosesser, er det kanskje bedre å lese en annen bok», skriver Eivind Heldaas Seland og Kikki Flesche Kleiven i åpningen av boken. Førstnevnte er professor i historie ved Universitetet i Bergen, mens sistnevnte er førsteamanuensis i maringeologi og direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning. Begge har oldtiden som spesialfelt, og bokens sentrale tema er «å forklare hvordan klimaendringer kunne føre til historiske endringer».
Det klarer de godt, og i et sveip som strekker seg ca. 10 000 år tilbake i tid, gjør de et godt stykke arbeid for å vise hvordan klima og menneskehetens historie påvirker hverandre gjensidig. Boken veksler på en god måte mellom vitenskapsteori og forskningsformidling – både for å gi leseren en forståelse av hvor komplekst samspillet mellom klimaforskning og historie er, og for å understreke viktigheten av dette samspillet. «Historiske framstillinger som ikke tar høyde for klima og klimaendringer [mangler] en viktig dimensjon» skriver forfatterne, mens «deterministiske fortellinger om hvordan klimaet styrer den historiske utviklingen bommer når de [utelater] menneskenes mulighet til å påvirke sine omgivelser».
Cappelen Damm Akademisk, 2023
210 sider
Veil. pris: kr 329
Boken gjør stødig bruk av innsikter fra et stort forskningsmateriale på tvers av arkeologi, historie og ulike naturvitenskaper – ispedd kultur- og mentalitetshistorie. På høyt detaljnivå tar boken oss gjennom alt fra ulike meteorologiske værsystemer og klimamodeller til bruk av kjerneboringer, mikrofossile skjell og årringskronologier fra norsk furu.
Informasjonsmengden truer aldri fremstillingen, men brukes effektivt til å belyse historiske hendelser – også de av mer kulturhistorisk eller mytologisk karakter. Når jeg for eksempel leser at en svensk arkeolog forklarer at «sagnet om fimbulvinteren kan ha opphav i klimaforverringen etter 536», lar jeg meg overbevise, siden forfatterne ved hjelp av flere vitenskaper har beskrevet en historisk klimaforverring akkurat i denne perioden. Også bibelens syndflod – og dens paralleller i kinesisk, mesopotamisk og gresk mytologi – får sin klimaforklaring i kraft av godt dokumenterte dramatiske havstigninger. Men eksemplene er også tatt fra nyere tid, for eksempel fra John Steinbecks roman Vredens druer, som er skrevet på bakgrunn av ekstrem tørke i USA.
«Boken veksler på en god måte mellom vitenskapsteori og forskningsformidling.»
Etter hvert som boken nærmer seg vår egen tid – antropocen – blir tonen mer dyster, særlig i lys av at det internasjonale klimapanelet slo ordentlig alarm allerede i 1990. I denne siste delen av boken settes ting inn i en tydelig politisk ramme, og fortellingene handler i mindre grad om klimahendelser og mer om kampen om fremstillingen av disse. «Perspektivene er altså ikke så lystelige», kommenterer forfatterne, og de gir oss også en kort innføring i hvordan privat finansierte forskere og konservative tenketanker har kjørt effektive kampanjer for å fornekte etablert forskning.
Men boken renner ikke helt ut i håpløsheten, snarere prøver forfatterne å gi forskningen – og sitt eget prosjekt – en ny rolle: «Kan vi så lære noe av historien i møte med dagens klimakrise? Det korte svaret er ja. […] Studier av hvordan samfunn har respondert på klimaendringer i fortida kan faktisk hjelpe oss å forstå vår egen verden bedre.»
