Publisert 24. februar 2022
Der stod det:
«Du är anledningen till att mina två bästa vänner gifter sig nu i sommar! Din bok Mediekultur, mediesamhälle var anledningen till att de träffades.»
Noen år tidligere hadde en svensk mediestudent solgt Gripsruds bok Mediekultur, mediesamfunn til en annen student. Selv pensumlitteratur kan fostre romantikk, for siden har de to medieviterne holdt sammen, og nå skulle de altså gifte seg.
Parets venn, som hadde tatt kontakt med Gripsrud for å be om en hilsen i anledning bryllupet, skrev videre:
«Vi studerade tillsammans och diskuterade din bok till den grad att vi började kalla oss Gripsrudsvänner».
Kanskje var det Gripsruds måte å forklare semiotikk på, altså hvordan tegn gir mening, som fikk paret til «att se tecknen för att de gillade varandra», funderte vennen.
Dette intervjuet er en del av en større reportasje om lærebokskriving. Les mer her: Forskere vil ikke skrive lærebøker. – Noen ganger må vi bruke flere år før forskeren sier ja
Så hva er det med boka som fascinerer?
– Jeg pleier å si at hvert kapittel inneholder det du trenger å vite for å gå rett til mastergraden, sier Gripsrud, på Facetime fra sin bolig i Bergen.
Han foretrekker å se de han snakker med. Ikke helt ulikt hans ambisjon med boka:
– Jeg forsøker å etablere en slags dialog med leseren. Jeg tror første kapittel har bidratt til at mange har lest såpass mye av boka, jeg tror de både føler at det er en person som snakker til dem, og at boka handler om dem, sier han, og legger til at innholdet også bør være dekkende og solid.
Første kapittel handler om brukerne, altså vi som konsumerer media. «’Nå må du pinadø gi deg’, kan man gripe seg selv i å si til skurken i favorittsåpeoperaen», skriver han et sted, for å vise hvordan vi lever oss inn i det vi ser i media. Slik forsøker han å appellere til leserne:
– Vi kan ikke snakke om mediekultur eller mediesamfunn uten å snakke om oss som bruker disse mediene: Hvordan vi forstår, hva vi velger, hva vi liker og ikke, og hva slags funksjon dette har i en samfunnssammenheng.
Boka ble for første gang utgitt i 1999. Siden har Gripsrud laget fem nye utgaver, sist i 2015, og den brukes fortsatt på pensum rundtomkring. Han har skrevet en engelsk utgave, og i tillegg til svensk, har den blitt oversatt til dansk og ungarsk. Da har han jobbet sammen med oversetterne for å finne eksempler som passer til de andre landene, og for å finne gode erstattere for de norske fagbegrepene.
Unntaket er den ungarske oversettelsen:
– Jeg får bare håpe det var en intelligent oversetter.
Lesere Forskerforum har vært i kontakt med nevner et muntlig språk, ispedd en del humor, som særegent for Gripsruds bok.
– Det må være et språk som ruller litt, som har litt boogie i seg. Det skal være en rytmikk i det. Det skal være muntlig i den forstand at det kommer et lite ordspill eller en sukkerbit på vei der, sier han og mener at man bør være forsiktig med å skrive på en måte som ikke kan framføres muntlig.
– Når du snakker med noen, tror jeg i iallfall, så vil du ikke kjede folk sønder og sammen. Du skal underholde.
Les flere intervjuer med lærebokforfattere:
