Av Julia Loge
Publisert 7. april 2022
Noen er villige til å sette hele forskerkarrieren sin på spill for å oppnå det de opplever som rettferdighet. Kanskje handler det om hvorvidt veilederen skal stå som medforfatter på stipendiatens artikkel. Eller om innsatsen på laboratoriet er så vesentlig at teknikerne kvalifiserer til forfatterskap.
Så lenge ikke alle er enige om forfatterlisten, kan ikke artiklene publiseres. Dermed blir manuskriptene liggende.
Nesten halvparten av publiserende forskere har opplevd konflikter om forfatterskap, viser en internasjonal undersøkelse publisert i Science and Engineering Ethics i 2020.
Noen løser sakene med nærmeste leder, andre resignerer. Hvert år er det bare et par saker som er så alvorlige at de realitetsbehandles i institusjonenes forskningsetiske utvalg. Og noen få saker tas helt opp til en av de nasjonale forskningsetiske komiteene, som gir råd og behandler klager i medisin, naturvitenskap, teknologi, humaniora og samfunnsfag.
Forskerforum har snakket med flere forskere og forskergrupper som har fått medhold i sakene sine på dette nasjonale nivået. De har fortalt sine historier, men ikke alle ønsker å stå fram. Felles for dem alle er at medholdet ikke betyr at saken er løst.
Når en forfatter som ikke har bidratt, føres på en artikkel for å kaste glans over arbeidet, kalles det gjesteforfatterskap. Hvis man føyer til forfatteren for å oppnå fordeler hos vedkommende, eller for å dra nytte av det, for eksempel i en senere søknad, kalles det gaveforfatterskap. Begge deler regnes som forskningsetisk diskutabelt.
«Kjenner du til at kollegaer har godtatt, bestemt eller tildelt forfatterskap på annet enn vesentlig bidrag til et vitenskapelig arbeid?» spurte arbeidsgruppen Rino i det norske prosjektet om integritet i forskning i 2018. Nesten 30 prosent svarte ja. Elleve prosent innrømmet at de selv hadde gjort det.
Året før publiserte tidsskriftet Plos One en artikkel der 35,5 prosent av de spurte forskerne i en undersøkelse hadde lagt til forfattere som ikke hadde bidratt. Der kom det også fram at jo lavere en person sto i det akademiske hierarkiet, jo større var sjansen for at de hadde gjort dette.
Men noen tar til motmæle, selv om de står nederst i det akademiske hierarkiet.
Allerede som hovedfagsstudenter ved det som da var Universitetet i Tromsø, begynte Marius Warg Næss og Bård-Jørgen Bårdsen å samarbeide om artikler, til tross for at den ene er biolog og den andre sosialantropolog. De hadde gjort feltarbeid i Tibet og deltok i det samme prosjektet. Men prosjektlederen, som også var veileder for en av dem, mente at alle artikler som kom ut av prosjektet, skulle godkjennes av prosjektledelsen i Norge og Kina, og uten hans bidrag holdt ikke artikkelen høy nok standard til at den kunne godkjennes.
Næss og Bårdsen søkte hjelp hos instituttlederne sine, som anbefalte at begge veilederne skulle stå som forfattere «av hensyn til alle parter og for å få ro til videre arbeid», ifølge møtereferatet. Mange ville kanskje gitt seg der, men Næss og Bårdsen gikk videre.
– Vi var overbevist om at vi hadde rett, og var trigget av urettferdighet og maktbruk, sier Bård-Jørgen Bårdsen.
– Det gikk en liten faen i oss etter hvert, komplementerer Marius Næss.
Forskerforum har ikke fått kontakt med den tidligere veilederen, men har fått innsyn i korrespondanse ved UiT. Der står det at han som prosjektleder hadde bidratt med tilgang og datainnsamling i felt, og som veileder hadde han bidratt med utforming og analyse, i hvert fall hvis hans innspill hadde blitt tatt med.
Saken gikk videre til dekanene ved de to fakultetene, som også anbefalte å ta med prosjektlederen som medforfatter. Bårdsen forteller at de følte seg presset på møtet med dekanene.
– Både dekaner og prodekaner, jurist og direktør satt med to ferske ph.d.-studenter og sa at vi opplever alle urettferdighet, men må bare gi oss, svelge noen kameler og gå videre, utfyller Næss.
Fra dekanene gikk saken videre til rektoratet, som ikke tok stilling til hva som ville være den rette løsningen. Derfra sendte Næss og Bårdsen saken til de nasjonale forskningsetiske komiteene. Alle de tre fagkomiteene behandlet saken, og i en felles uttalelse kom de til at veilederen ikke hadde «godtgjort at han oppfyller kriteriene for forfatterskap til den aktuelle artikkelen».
– Vi trodde jo at dette skulle fungere, at neste generasjon ikke skulle føre til disse krigene, sier Nylenna.
Men han har erfart at mer detaljerte regler ikke alltid gir rettferdige løsninger.
– Livet har lært meg at det er helt andre ting som avgjør. Hva er vesentlig og verdifullt? Det blir som å selge elastikk på meteren, du skal ha høy moral.
Forskere har ikke dårligere moral enn andre, ifølge Nylenna, men forfatterskap har blitt valutaen i det vitenskapelige samfunnet.
– Jo mer verdifull valutaen er, jo mer kamp blir det om den, kommenterer han.
– Forfatterskap er det som gir opphav til flest konflikter mellom personer i forskningsmiljøer, sier Magne Nylenna.
Foto: Øyvind Larsen
I hans snart 40 år som forsker har forskningen endret seg. Den har blitt mer internasjonal og tverrfaglig, og forfatterlistene har ekspandert. Anbefalingene tok utgangspunkt i medisinsk forskning, men har siden blitt normen i nær sagt alle fag.
I 2000 ble bidrag til datainnsamling inkludert som grunnlag for forfatterskap.
– Du trenger jo egentlig ikke å ha skrevet for å bli forfatter i den vitenskapelige verden. Forfatterskap er knyttet til andre ting enn å sette ord på papiret, slik som betydelig bidrag i planlegging eller i å analysere dataene. Men man må også ha vært med på å formulere teksten, forfatterskap er en intellektuell aktivitet, sier Nylenna.
Vancouver-anbefalingene er skrevet med og, ikke eller, så forfatterskap krever bidrag i hele prosessen. Også der kan det skjære seg.
Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget) er en del av De nasjonale forskningsetiske komiteene. I fjor behandlet de en sak som handlet om det motsatte av å ta med personer som ikke har bidratt, nemlig å utelukke personer som har bidratt. Spøkelsesforfatterskap er ett navn på dette.
Tre forskere ved Medisinsk genetisk laboratorium ved Universitetssykehuset i Nord-Norge fikk medhold i at de ikke hadde fått mulighet til å oppfylle alle forfatterskapskriteriene, og Granskingsutvalget anbefalte at artikkelen ble korrigert.
De tre forskerne hadde gjort omfattende genanalyser, men var ikke med på å skrive artikkelen.
Foto: UNN
De var med på en poster som presenterte funnene som siden ble til artikkelen, men falt ut fra kommunikasjonen underveis og fikk ikke tilsendt manuskriptet.
«Manglende respons i denne sammenheng kan imidlertid ikke oppfattes som en frafallelse av krav på medforfatterskap. […] På dette grunnlaget fremstår det klart for Granskingsutvalget at de tre ikke fikk noen reell mulighet til å oppfylle de øvrige forfatterskapskriteriene selv om de hadde oppfylt det første», står det i uttalelsen.
Deretter gjensto spørsmålet om hvor viktig bidraget fra molekylærbiologene og bioingeniøren faktisk var, og en ekstern gruppe ble satt på saken. De kom fram til at bidraget fra de tre forskerne var vesentlig. Uttalelsen fra Granskingsutvalget gjør at sykehuset går gjennom rutinene for forfatterskap, men artikkelen har ikke blitt korrigert.
Forsknings- og utdanningssjef Einar Bugge ved UNN sier at det ikke er opp til dem å bestemme.
– «Tidsskriftet» (Tidsskrift for Den norske legeforening, red.anm.) mener at de ikke kan gjøre en endring i artikkelen lenge etter at den er publisert, sier han.
Tidsskrift for Den norske legeforening svarer til Forskerforum at for å endre en artikkel må de få en begrunnelse for hvorfor vedkommende ikke var med i utgangspunktet, og alle de involverte må godkjenne endringen. Dermed kommer de tre forskerne ingen vei.
Bugge kommenterer at på generell basis kan slike saker være uttrykk for konflikter i fagmiljøet, men han ønsker ikke å ha en formening om maktrelasjonen mellom forskere og leger i sykehuset påvirker den fastlåste konflikten.
– Generelt kan jeg si at slike forhold ikke skal spille inn, sier han.
Etter klagesaken jobber UNN med nye forfatterskapsrutiner for hele sykehuset.
Foto: UNN
Også i andre saker trekkes gamle konflikter fram, som en sak NTNU behandlet i 2020 der det lokale forskningsetiske utvalget skriver «det har hersket en langvarig konflikt av både faglig og personlig karakter i det aktuelle fagmiljøet».
I Tromsø skrev Næss og Bårdsen til instituttlederen ved UiT at «Vi har i lang tid hatt konflikter gående med [prosjektleder]». De opplevde at prosjektlederen gikk tilbake på avtaler om forfatterskap og forsøkte å sverte dem.
Magne Nylenna har vært med på å vurdere mange klagesaker. Han sier at mange konflikter har en dypere bunn, og at relasjonene gjerne har skåret seg før spørsmålet om forfatterskap ble en konflikt.
– Min erfaring er at det ofte dreier seg om andre ting i miljøet. Veldig mye handler om relasjoner i sin alminnelighet, som her får et sted å spille seg ut. Det kan være synliggjøring av et dysfunksjonelt miljø, som nok har andre problemer enn forfatterskap.
– Når er det riktig å stå på sitt, og når skal man gi seg for å få publisert artikkelen uten å drøye for lenge?
– Du kjenner jo norske nabokrangler om gjerder – hvis det først skjærer seg, så er det ikke grenser for utholdenhet, svarer Nylenna.
Konflikter om forfatterskap er den vanligste årsaken til henvendelser til forskningsetiske utvalg, men ikke alle saker kommer så langt.
Professor Jan Helge Solbakk ved Senter for medisinsk etikk på UiO underviser i forskningsetikk, og mange stipendiater kontakter ham i etterkant med henvendelser som ofte handler om forfatterskapskonflikter.
– Mange er takknemlige bare for at noen tar seg tid til å lytte, for en del er det nok.
Hvis noen vil ta saken videre, råder Solbakk dem til å kontakte vitenskapsombudet eller forskningsombudet ved de universitetene som har det. De har som oppgave å megle og forsøke å løse en konflikt på så lavt nivå som mulig. Neste nivå er institusjonens forskningsetiske utvalg.
– Men det er risikabelt å gå videre. Det er et fåtall som orker å ta belastningen og som oftest ender det med at institusjonen tar parti med den sterkeste part, advarer Solbakk.
Jan Helge Solbakk omtaler forfatterskapskonflikter som intellektuell trakassering. Foto: UiO
Han ser med fortvilelse på konsekvensene av forfatterskapskonflikter, som kan være mye mer alvorlige enn at forskningen ikke blir publisert.
– Det er mange unge som har blitt ødelagt av dette – som sliter med langvarige depresjoner, som har gitt opp å være forskere, som har fått store problemer i ettertid. Mange er blitt skadet for livet. Disse enkeltskjebnene er alvorlige nok, men det alvorligste er når dette skjer gang på gang på gang, og institusjonen fortsetter som om ingenting har skjedd.
I dag kan Bårdsen og Næss se tilbake på saken. Det er ikke lenger veilederens rolle som plager dem, men UiTs håndtering.
– Dårlige valg og idioter må man håndtere i alle settinger, men problemet er når man institusjonaliserer idiotien, som UiT gjorde i denne settingen, sier Bårdsen.
Flere av gruppene og forskerne Forskerforum har vært i kontakt med, er oppgitte over manglende innsyn i saksgangen, manglende faglige begrunnelser eller behandling som ikke tar tilstrekkelig hensyn til maktasymmetri.
– Utvalgene gjør en viktig jobb, men i flere av sakene jeg har vært involvert i som rådgiver, har jeg undret meg over utfallet, sier Solbakk.
Han mener utvalgene ofte kan gjøre en grundigere jobb for å veie opp for asymmetrien mellom unge forskere og deres tidligere veiledere.
– Det man ser gang på gang, er at både institusjonen og utvalgene fester større tillit til den som er mest senior. Jeg tror jeg har grunnlag for å si at dessverre fester man større tillit til den eller de anklagedes forklaringer enn til den unge forskeren som klager, sier Solbakk.
– Kan det tenkes at unge forskere er for hovmodige, glemmer hvem sine skuldre de står på, og tenker for stort om sitt eget bidrag?
– I ni av ti tilfeller er det den unge stipendiaten som har rett, sier Jan Helge Solbakk.
– Vi sto i det, og det er jeg fornøyd med, konstaterer Bård-Jørgen Bårdsen og Marius Warg Næss.
Foto: David Gonzales
For Bårdsen og Næss løste saken seg, men det tok tid.
– Ingen er tjent med å ha en artikkel liggende i skuffen, sier de to forskerne, men likevel var det akkurat der artikkelen havnet.
Det var ikke lett å få avklart interessekonflikten, og Næss og Bårdsen var både lei av hele saken og travelt på etterskudd med andre oppgaver. Bårdsen og Næss har fortsatt å publisere sammen. De jobber på to ulike forskningsinstitutter, men i den samme etasjen på Framsenteret i Tromsø. Veilederen jobber heller ikke ved UiT lenger.
I 2015 sendte de endelig inn manuskriptet, og i 2016 ble det publisert, uten veilederen.
Felles for alle Forskerforum har vært i kontakt med, er at forfatterskapskonflikter har tatt mye tid. For noen har det også vært store personlige omkostninger. Forskerforum har spurt alle vi har snakket med, om de angrer på at de tok diskusjonen. Alle har sagt nei.
Våren 2022 delte over 100 danske forskere historier om forskningstyveri. Forskere forteller om veiledere som forventer å bli medforfattere, og om følelsen av at ens eget navn forsvinner i en lang forfatterliste der flere ikke engang har åpnet dokumentet. De forteller om å legge mye arbeid i å skrive prosjektsøknader, men uten å bli inkludert som søker eller ansatt på prosjektet, og om komitémedlemmer, opponenter og fagfeller som avviser arbeidet deres, for så å bruke deler av det selv.
Maria Toft, som startet kampanjen, sier at det ikke handler om noen få tilfeller, men om en rotfestet kultur og at problemet har vokst de siste årene, på grunn av konkurranse, innsparinger, midlertidighet, og dårlig ledelse. I et innlegg på Facebook forteller hun også at hun har fått indirekte trusler fra ledere.
Vitenskapsombud ved Oslomet
– Man må ha åpne diskusjoner. Det man avtaler på forhånd, må ikke være så rigid at det ikke tar inn det som skjer underveis. Man kan bidra uten å komme på listen, og man kan av og til takke for bidrag i en fotnote.
Lakseforsker ved Nina, har skrevet artikkel med ti råd mot forfatterkonflikter.
– Hvis jeg leder arbeidet med en artikkel, prøver jeg å ha veldig klare forespørsler om bidrag. Si at «Du blir forfatter, dette forventer jeg, dette liker jeg». Da er det tydelig hva de har bidratt med skriftlig.
Vitenskapsombud ved Universitetet i Stavanger
– Forfatterkonflikter kan oppfattes som et symptom på andre ting, for de handler ofte om vanskelige relasjoner mellom forskere. Derfor er gode relasjoner veldig viktig.
