Vitenskapsombud: Ledere overkjører yngre forskere. Krever å få være medforfattere på artikler.

Vitenskapsombud: Ledere overkjører yngre forskere. Krever å få være medforfattere på artikler.

Av Jørgen Svarstad

Publisert 31. mai 2021

Konflikter om forfatterskap er den vanligste sakstypen som havner hos vitenskapsombud Knut W. Ruyter. Noen tar det som en selvfølge at de skal få være medforfattere, selv om de ikke har bidratt.

Hvor mye må en bidra med for å være medforfatter på en vitenskapelig artikkel? Det er den vanligste type konfliktsaken som havner på bordet til vitenskapsombud Knut W. Ruyter ved Universitetet i Oslo (UiO).

For i akademia teller publisering mer enn noe annet. Og retningslinjene er ikke alltid lette å tolke. Stadig skjer det stadig at noen forsøker å snike seg med som gratispassasjer.

Annonse

Vitenskapsombudet la for litt siden frem sin årsrapport. Der fremgår det at 36 av i alt 116 henvendelser i 2020 handlet om medforfatterskap. Mange av sakene kjennetegnes av ujevne maktforhold. Ledere krever å få være medforfattere på artiklene til yngre forskere.

I årsrapporten står det:

«Typisk er at forskningsledere/veiledere/samarbeidspartnere gjør krav på forfatterskap, uten at de oppfyller krav til forfatterskap.»

Videre står det at «berettiget opposisjon fra juniorforskere ender ofte opp med oppfordringer om å vise smidighet for samarbeidets skyld.»

Vitenskapsombud Knut W. Ruyter utdyper det siste:

– De kan få høre at «nå må du jammen vise litt samarbeidsvilje for å få tingene til gå rundt.» Så de dytter på en måte problemet tilbake til stipendiatene og sier at det er dem det er noe galt med, som ikke evner å vise smidighet.

Blir juniorforskere overkjørt i slike saker, og godtar ting de egentlig ikke har lyst til å godta?

– Ja, det skjer. Det kan være en overordnet som insisterer på et forfatterskap i underordnedes arbeid, hvor «juniorforskerne» mener at dette egentlig er uberettiget. Og når den overordnede ikke er villig til å verken samtale om det eller la seg megle, så blir den underordnede stilt overfor et vanskelig valg – et  fait accompli , sier han.  

Fakta
KRAV TIL FORFATTERSKAP

Vancouver-reglene:

Vancouver-reglene stiller tre kriterier for medforfatterskap. Alle må være oppfylt:

1. Man skal ha kommet med vesentlige bidrag da manuskriptet ble skrevet eller revidert.

2. Man skal være med og godkjenne det ferdige arbeidet som ble sendt til publisering.

3. Det skal være enighet om å være ansvarlig for alle deler av arbeidet for å sikre at spørsmål knyttet til presisjon eller integritet til noen del av arbeidet er hensiktsmessig undersøkt og løst.

Bidragsytere som ikke tilfredsstiller disse kriteriene, skal listes i en fotnote.

NENT:

Den nasjonale forskningsetiske komitéen for naturvitenskap og teknologi (NENT) har retningslinjer om medforfatterskap. Det kreves betydelige bidrag til minst to av disse fire punktene:

1. Konsept eller design

2. Datainnsamling og bearbeidelse av data

3. Analyse og tolkning av data

4. Skriftlig utforming av substansielle deler av arbeidet

Alle medforfattere må også ha gått kritisk gjennom utkast underveis og ha godkjent den endelige versjonen. De må også være i stand til å forsvare arbeidet i sin helhet.

Han sier at hvis de yngre forskerne ikke vil akeptere medforfatterskapet, får de av og til beskjeder som dette:

– «Jaja, så får du se hva resultatet av det blir. Hvis du ikke en gang kan gå med på dét, er det ikke godt å si hvordan fremtiden blir». Får de forlengelse for stipendiatperioden, også videre?

– Det kan jo gjøre det veldig vanskelig, for ikke å si veldig ubehagelig. Men jeg vil ikke si at dette skjer spesielt hyppig, jeg har i løpet av dette året vært borti kanskje to sånne saker.

Vitenskapsombudet er en uavhengig instans som skal gi råd og veiledning til vitenskapelig ansatte som befinner seg i en forskningsetisk problematisk situasjon. Han har ikke avgjørelsesmyndighet, men megler blant annet i konflikter.

Ujevnt maktforhold

NIFU-forsker Mari Elken er godt kjent med problemstillingen. I Akademiet for yngre forskere (AYF) har hun vært en av koordinatorene i arbeidet med forskningsetikk, der medforfatterskap er ett av temaene.

 – Når vi har diskutert dette, kommer det alltid opp eksempler på situasjoner som folk kjenner til. Dette skjer. Det skjer selvfølgelig ikke hele tiden. Det er også gode grunner å tro at det kan være fagforskjeller som spiller en rolle her, da antall medforfattere varierer betydelig mellom ulike fagfelt, sier hun.

 – Yngre forskere er i et ujevnt maktforhold, og da er man også mer utsatt for sånne ting. Man er i et avhengighetsforhold til andre og det er et fokus på publisering, sier hun.

Ruyter sier at det er relativt lange tradisjoner i akademia for å gi urettmessig forfatterskap.

– Og det ser ikke ut til å gå over, sier han.

I en undersøkelse fra 2019 sa nesten én av fire forskere at de det siste året hadde observert eller blitt gjort kjent med at noen hadde krevd ufortjent forfatterskap. Respondentene var fra åtte europeiske universiteter, inkludert Oslomet. 

I en norsk undersøkelse fra 2018 sa 30 prosent at de kjente til ett eller flere tilfeller av ufortjent forfatterskap, som også blir kalt «gaveforfatterskap».

I en tredje norsk studie fra 2019 sa så mye som en 32 prosent av ph.d.-ene at de hadde opplevd «uetisk press» om medforfatterskap i doktorgradsperioden sin.

Knut W. Ruyter ble i 2019 ansatt som UiOs første vitenskapsombud i en periode på tre år. Foto: Jørgen Svarstad

Får forfatterskap som takk for hjelpen

Ruyter sier det er mange typer bidrag som feilaktig blir kreditert med forfatterskap. For eksempel språklig og redaksjonell støtte.

– Mange slike ting er nødvendige og viktige i prosessen, men de berettiger ikke til forfatterskap. Men mange føler likevel de må premiere det, fordi de er avhengige av både samarbeidet og bidraget, forteller Ruyter.

Han minner om at det i realiteten er få andre muligheter å gjengjelde denne type hjelp enn å gi medforfatterskap.

Mari Elken i AYF mener retningslinjene bør tydeliggjøres og at institusjonene må ha en fungerende infrastruktur til å håndtere slike saker.

– Når slike situasjoner oppstår, er det jo åpenbart at det er ting som ikke er tydelig for alle parter. Og det må være klart for yngre forskere hvor de kan henvende seg når det oppstår slike situasjoner. De bør ikke bli alene. Nå har vi jo fått vitenskapsombud, og noen saker har havnet der. Men det er sikkert noen saker som ikke havner der også, sier hun.

Dessuten er det bare tre norske universiteter som har eget vitenskapsombud.

På spørsmål om hva du skal gjøre hvis det ikke er et vitenskapombud der du jobber, svarer hun at det naturlige er å ta det opp med nærmeste leder, som er en annen person enn den du har en konflikt med.

– Men institusjonene må ha et system for å fange opp slike ting og et sted yngre forskere kan henvende seg, sier hun.

Vanskelige saker: Hva betyr «vesentlig bidrag»?

Saker om medforfatterskap kan være vanskelige av flere grunner. For det første er ikke kriteriene for medforfatterskap entydige. Man skal ha gjort et «vesentlig» vitenskapelig bidrag, som det for eksempel heter i de såkalte Vancouver-reglene. Men hva er nå det?

– Hvor mye eller lite det er, er et tolkningsspørsmål. Hvordan man skal vurdere bidrag, kan også variere mellom ulike forskere, forskningsmiljøer og land, sier Ruyter.

For eksempel har det innen humaniora vært et krav om at en medforfatter selv må ha skrevet deler av artikkelen, men slik er det ikke andre steder. Da kan det oppstå enigheter i tverrfaglige forskningsprosjekter. Det er heller ingen entydige regler for rekkefølgen på forfatterskap.

–Og hvem skal egentlig avgjøre dette? Det sier ikke retningslinjene noe om. Det gjør at det kan være vanskelig å få disse sakene avgjort, sier Ruyter.

I Vancouver-anbefalingene står det bare: «Hvis enighet ikke kan oppnås om hvem som kvalifiserer for forfatterskap, bør institusjonen(e) hvor arbeidet ble utført, og ikke utgiveren av tidsskriftet, bli bedt om å undersøke saken».

– Og det er på én måte «enkelt» hvis alle forfatterne kommer fra den samme institusjonen. Men det er også ganske sjeldent i dag innenfor litt større prosjekter, da kommer de fra mange institusjoner.

– Hva gjør man da?

– Nei, det er akkurat det. Det har man ikke noe system for. I de fleste tilfellene går jo dette bra, som resultat av godt samarbeid, da går det seg til. Men det gjør ikke alltid det. Og da har man egentlig ingen mekanismer for å få det løst. Og der er det også en mangel i mine muligheter for å rådgi og megle, for da kan også jeg bli oppfattet som en representant for Universitetet i Oslo som forskere fra England, Japan og Tyskland ikke føler noen som helst forpliktelse til å høre på eller la seg megle overfor. Det er ganske vanskelig.

Likevel sier Ruyter at de fleste forfatterflokene som havner på hans bord, blir løst.

Tips oss!

Har du tips om saker som dette? Kontakt meg på jorgen.svarstad@forskerforum.no eller telefon 404 89 658.

Dette sier retningslinjene

Det finnes ulike sett med retningslinjer om forfatterskap, blant annet Vancouver-kriteriene, fra tidsskriftredaktørene i The Committee on Publication Ethics (COPE) og fra De nasjonale forskningsetiske komiteene i Norge.

Men kjernen er altså at du må ha gitt et vesentlig bidrag til forskningen.

– «Vesentlig» er et ganske sterkt ord. Det har å gjøre med helt sentrale aspekter i forskningen som man må ha bidratt med. Slik jeg leser et sånt ord, er det en høy terskel. Det kan være alt fra ide til konsept og gjennomføring, alle aspektene i forskningsprosessen, sier Knut W. Ruyter, men legger til:

– I sånne tolkningssammenhenger kan det være mulig å bestrebe seg på å gjøre «vesentlig» så lite som mulig. Og hvem skal bestemme hva som er et vesentlig bidra? Hvis en leder påberoper seg å ha et vesentlig bidrag, er det ganske vanskelig å ha innsigelser mot at det faktisk er tilfelle.

Han sier at noen mener de har krav på å bli medforfattere kun i egenskap av å lede en enhet.

– Det var en forskningsleder som sa til meg – kanskje på spøk – at av og til var det tilstrekkelig at vedkommende hadde vært til stede i møter og den slags. Da er liksom nærværet av en slik art at det både inspirerer og motiverer til innsats. Det ligger litt langt unna, synes jeg.

Fakta om vitenskapsombudet ved UiO:

  • En uavhengig og upartisk instans for alle vitenskapelige ansatte på ved UiO for spørsmål og konflikter om god vitenskapelig praksis, forskningsintegritet og forskningsetikk.
  • Du kan for eksempel ta kontakt hvis du har et problem du vil rådføre deg om eller står i en konflikt du har meldt om, men opplever at du ikke blir hørt.
  • Vitenskapsombudet gir råd, bidrar til løse saken på lavest mulig nivå, megler mellom partene eller henviser til rett instans.
  • Ombudet gransker ikke mistanker om vitenskapelig uredelighet og behandler ikke saker som primært handler om økonomiske misligheter, arbeidsrettslige konflikter, seksuell trakassering.
  •  Ombudet har ikke beslutningsmyndighet til å avgjøre saker.
  • Ombudet registrerte 116 henvendelser i 2020. 36 handlet om uenighet om medforfatterskap , 8 om mistanke om plagiat, 13 om «overtakelse» av prosjekter, 11 saker om bedømmelse og vurdering til vitenskapelige stillinger og 7 om håndtering av forskningsdata.
  • Professor Knut W. Ruyter ved det teologiske fakultet er vitenskapsombud.

Tips oss!

Har du tips om saker som dette? Kontakt meg på jorgen.svarstad@forskerforum.no eller telefon 404 89 658.

Les også: