Konstruktiv pessimist

Teksten sto først på trykk i Forskerforum nr.3/mars 2022.

Lars Nyre sitt kontor i samfunnsfagbygget ved Universitetet i Bergen (UiB) bugner av papirbøker og vinylplater. På platespilleren ligger ei plate. På plata ligger et lag med støv. Omgitt av disse gamle mediene jobber han selv på en ny bok om teknologiteori. Ved første øyekast ser han ut som en klassisk akademiker, fordypet i forskning og formodentlig også undervisning og formidling. Men Nyre sin energi har de siste årene blitt dirigert inn i universitetets fjerde mandat: det ofte utskjelte «innovasjon». På Voss, i Stavanger og aller mest i kunnskaps- og næringsklyngen Media City Bergen, der han veileder studenter i å lage apper og teknologiske løsninger for lokalaviser og andre mediebedrifter.

Hvorfor skal akademia bevege seg utover sitt kjerneområde – å produsere kunnskap og kritisk tenkning om den? Og hvorfor skal en professor satse på «å skitne til hendene sine med teknologi», som Nyre selv har kalt aktiviteten sin?

Innovasjonspedagog Lars Nyre i samtale med Bår Stenvik

Nyre er født i 1969 og professor i mediedesign ved Universitetet i Bergen. Han er også professor II i Stavanger og har vært det samme i Volda. Han har vært redaktør for Norsk Medietidsskrift. Nå leder han TekLab-nettverket i Media City Bergen, der han driver med forskning, undervisning og innovasjon. For øyeblikket har han forskningstermin for å skrive ei lærebok i teknologiteori.

I hyllene til Nyre står den tjukke boka til den akademiske superstjernen Shoshana Zuboff, professor ved Harvard Business School og forfatter av Overvåkingskapitalismens tidsalder (2020). Hennes begrep om «overvåkningskapitalisme» har nådd millioner verden over og forandrer måten vi snakker om teknologien på. Mange vil tenke på det som noe av det ypperste en akademiker kan aspirere til. Men slik kritisk tenking med stor gjennomslagskraft tar oss likevel «maks ti prosent av veien», mener Nyre.

– Vi er så vant til å kunne nøye oss med å være kritiske. Men la oss si at du som akademiker tenker kritisk, og så skriver du en kritisk tekst om det norske skoleverket sin slapphet når de tar i bruk Google sine systemer, eller at offentlige etater må slutte å bruke Facebook som kommunikasjonskanal. Og så føler du deg sterk og flink. Men du har jo ikke gjort noe særlig, for den største jobben er å erstatte de tingene du er kritisk til, med noe annet som er i pakt med de idealene du kritiserer ut ifra.

– Som mormora mi brukte å si: «Ikke klag, gjør noe med det»?

– Hvis du sier A, må du si B. Humaniora er institusjonalisert til å si A – best mulig med et fantastisk velformulert språk. Men å si B og C – det ligger ikke for akademikere. Derfor er innovasjonsmandatet viktig. Ikke bare å si hva som er galt, og ikke bare foreslå hva slags andre systemer som kan erstatte det som er galt – men også å iverksette prosessene som vil føre til den utskiftningen du ønsker.

– Så hva er din versjon av dette?

– Jeg kunne hatt et kurs der vi leser Zuboff ti prosent av tida og ser på problemene hun diskuterer, og så bruker vi 90 prosent av tida på å lage prototyper på løsninger. For eksempel ut fra et premiss om at det skal være på norsk, og det ikke skal benytte seg av datasystem eid av amerikanske selskap. Hvis problemet er at amerikanske sosiale medier tar storparten av norske reklameinntekter, må vi i Norge lage gode alternative teknologier som sender dem til norske selskaper i stedet.

Som eksempel på et vellykket prosjekt han har vært involvert i, trekker Nyre fram appen Tipps, som har sine røtter i et studentprosjekt i Media City Bergen i samarbeid med et Bømlo-firma kalt Future Solutions og tre vestnorske lokalaviser. Studentenes prototype og rapport utløste i neste omgang innovasjonsmidler, som finansierte utviklingen av Tipps-appen, som nå brukes av fire lokalaviser for å ta imot tips fra leserne.

– Det er kanskje ikke noen stor økonomisk suksess, men den blir brukt på ekte av ekte mennesker. Hvor mange av mine kolleger i medievitenskapen har vært med på å lage et slikt produkt?

– Men hvorfor er det et poeng at universitetet lager en sånn app, og ikke det private næringslivet?

– Hovedpoenget for meg er at studenter får arbeidsrelevant erfaring under studiet. Innovasjon på universitetet bør utforske de samme verdiene som ligger i all den tradisjonelle forskningen og undervisningen. Akademia har noen skrikende tydelige verdier, som demokratisering, deltaking og en kritisk grunnholdning. Jeg oppfatter universitetets innovasjonsvirksomhet som et bidrag til lokal og regional utvikling. Med Tipps-appen har vi gjort det lettere for unge folk å sende inn nyhetstips og kulturtips til lokalavisa si. Vi bidrar til at unge norske mennesker engasjerer seg i den lokale offentligheten. Det er jo ikke akkurat dette som er næringslivets høyeste prioritering.

Nyre utbroderer en potensiell, «vidunderlig vakker humanistisk fortelling» om appen:
– Noen år inn i framtida har Tipps-appen ført til en åpnere ytringskultur blant lokal ungdom. En elev ser noe problematisk, som seksuelt misbruk, på sin skole, og sender inn et tips. Snøballen begynner å rulle, det blir avslørt en stygg sak. Så skjer det en utrensking av onde krefter, og samfunnet blir bedre – delvis fordi den appen fantes.

– Internasjonalt finnes det journalist-stiftelser som ProPublica, og andre universiteter som MIT Media Lab eller Reuters Institute, som også lager medieteknologi, formodentlig basert på universitetets verdier. Hadde det ikke vært lurt å jobbe mer sammen med slike aktører for å nå en kritisk masse sammen?

– Det kan du si. Men mitt mandat som professor er å representere det norske samfunnet i bred forstand, og bidra til at mine studenter løfter dette samfunnet med sine ferdigheter og kunnskaper. Hvis MIT Media Lab vil bidra med sin kompetanse, så sier vi selvsagt ja, men jeg tviler på at de har samme prioritering. Jeg vil jobbe for brede interesser som er svake. Lokale medier er svake, ja til og med Schibsted og Amedia er svake målt opp mot Facebook og Google.

– Handler dette også om folkelig forankring – som universitetet ville miste om dere ble for engasjert i en internasjonal idealistisk «elite-klubb»?

– Jeg har faktisk prøvd å være med i et stort EU-prosjekt med mange land involvert, og det var rett og slett svinaktig vanskelig å få til å fungere. Journalistforskere fra Hellas har ikke greie på nyhetsfronten i Hallingdal, med reinsdyr, skitrekk og snøskutere. Det er vanskelig for en greker å lage tekniske løsninger på vegne av norske lokalaviser, og en utvikler i Agder Media responderer kanskje ikke så bra på e-poster i sirlig, høflig EU-lingo. Da er det både kortere avstand og bedre odds om redaktøren i Hallingdølen ringer til utvikleren i Agder og sier «Kåre, no har vi bruk for noen greier her». Du må ha lokal forankring for å få ting gjort lokalt.

– Men står det litt i motsetning til akademias kosmopolitiske og internasjonale ånd?

– Hvis du skal drøfte Michel Foucault sine teorier, kan du drøfte globalt med alle andre Foucault-eksperter. Så kan dere skrive artikler i ulike Foucault-tidsskrifter. Det er greit, for målet er at de høyt oppe i elfenbenstårnet skal kommunisere med hverandre om Foucault. Men du kan ikke lage en teknisk løsning for folk som bor blant fjorder og fjell i Norge på det viset.

– Noen vil innvende at teknologiutviklingen virker ubønnhørlig bare fordi teknologien konsekvent følger økonomiske premisser om vekst og avkastning. Sånn at det som må endres, er de økonomiske rammevilkårene?

– «Kapitalismen er ond»? Flotte greier, det driver de jo mye med her oppe i elfenbenstårnet.

Han peker oppover i universitetsbygget.

– Det er så utopisk og idealistisk at jeg ikke kan forholde meg til det. Det vi gjør nede i Bergen Media City, er å lære studentene praktiske ferdigheter: å lage prototyper på mobilapper eller VR-opplevelser, teste dem på brukere og skrive rapporter. Dette er krevende nok. Skulle jeg også be dem om å «skape en økonomisk revolusjon og utfordre det kapitalistiske systemet»? Da ville de jo aldri kunne ta en jobb i etablerte firma, men måtte startet sitt eget i opposisjon til det etablerte. Nei, det aller viktigste vi utvikler her, er ferdighetene og verdiene til studentene.

– Hvilken effekt har det?

– Vi har utdannet hundrevis av studenter som nå jobber med interaksjonsdesign, journalistikk, PR, programutvikling og kommunikasjon. Mange jobber selvsagt for firma som underbygger det amerikanske kommunikasjonshegemoniet, og de bidrar kanskje ikke til å flytte det norske samfunnet i den store sammenhengen. Men de har mange ferdigheter knyttet til samfunnsfaglig bevissthet som de har fått hos oss.

– Det minner om noe jeg har hørt før: at dagens teknologi er utformet av ingeniør-typer og ville ha sett annerledes ut hvis utviklerne hadde hatt mer innsikt i sosiologi eller antropologi … at de fagene som lefler aller minst med teknologiutvikling, er de som egentlig har mest å bidra med i dag.

– Hundre prosent enig. Jeg er en erkehumanist. Ellers ville jeg ikke sagt at jeg «skitner meg til på fingrene» med innovasjon. Sosiologer og empiriske menneskevitenskaper, filosofer, litteraturvitere, historikere, milde måne – det er åpenbart at slike som oss kan gi uendelig verdifulle bidrag til teknologiutviklingen.

– Når du sier at du «skitner deg til på fingrene», hva er det egentlig du tenker på da, sånn helt konkret?

– Det skitneste er vel når jeg må holde kjeft for å beskytte en forretningsidé til et firma vi samarbeider med. Det går mot alle prinsipper om akademisk åpenhet. Samtidig er det sannsynligvis den største suksessen vi kan få. Hvis studentene våre lager et prosjekt som er så godt at praksispartneren ber oss holde munn – da er det sannsynligvis noe som kan skape ekte verdi i form av arbeidsplasser og inntjening.

– Den ekte verdien er i det håndfaste?

– Jeg har innsett hvor beskjedne målsetningene må være for at vi virkelig skal kunne bidra med noe reelt.

– Er det en slags motsetning her: Jo mer verdensledende du blir, jo mindre samfunnsnyttig er du?

– Ja, vi hører stadig den vakre retorikken om at vi skal være verdensledende, her vi sitter på et provinsuniversitet i en fjordby. Men jeg vil heller være bergensledende, eller vossaledende.

– Men om du skulle forestille deg at du ble verdensledende, hvordan ville det arte seg?

– Jeg tror kanskje jeg kunne blitt verdensledende på teknologiteori. Det innebærer jo bare å lese mange tekster, og så kondensere dem, sånn som jeg forresten gjør nå i denne boken.

Han holder opp manuset han jobber med.

– Denne lefsen vil kunne bli lest av noen folk og sette noen tanker i sving, men den har utrolig liten nytteverdi sammenlignet for eksempel å få en app som Tipps til å bli tatt i bruk av ti prosent av norsk ungdom. Det ville være et mye mer ambisiøst mål enn å bli verdensledende teoretiker.

– Når begynte du å tenke sånn?

– Tja. Noen år etter at jeg ble professor, hadde jeg vel bygd opp nok personlig mot. Da tenkte jeg «Fuck – nå slutter jeg å dra på konferanser i USA for å presentere et paper i 15 minutter». Å strebe oppover den veien føltes mer og mer meningsløst. Det virket mer tilfredsstillende å gå nedover. Å undervise og prate med folk, og se om jeg kunne få ting til å skje.

Fra å være en «sint, brølende humanist» i 2005 har Lars Nyre med egne ord gått via å «føle seg i en sær avkrok av mediefaget» i 2015 til nå å sitte midt i «verdens flotteste lekegrind» med Media City Bergen. TekLab, et tiltak for lokal medieinnovasjon som Nyre leder, er nylig blitt tildelt ti millioner kroner til å dyrke fram nye tekniske ferdigheter og produkter hos studentene.

– Føles det du gjør nå, mer meningsfylt enn da du dro på konferanser?

– Handling taler høyere enn ord, vet du. Jeg er opprinnelig en odelsgutt fra Voss og kjenner en indre glede over en god avling. Den ser jeg for eksempel når jeg underviser studentene i prototyping sammen med bedrifter. Studentene er bekymret og usikre først, og bedriftene er skeptiske til hva studentene vil få til. Men ved slutten av kurset er alle fornøyde; de har blitt stolte eiere av nye idéer og muligheter. Det er som å høste inn flotte gulrøtter eller få feite kyr heim fra beite.

– Det minner jo også litt om gründermentaliteten i næringslivet. Men i den sfæren ser folk etter en lukrativ «exit». Bondementaliteten skal vel også innebære å overlevere eiendommen i bedre stand til neste generasjon?

– Hm, ja … riket som skal overføres etter slike som meg, er i så fall et universitet som er mer livskraftig på innovasjonsområdet enn da vi begynte. Men det dreier seg altså ikke om noe verdensledende. Jeg vil bruke hele min karriere på å dytte det ene støvkornet fram under Mark Zuckerberg sin fot. Han merker det ikke engang. Men det er der. Da har jeg gjort mitt lille bidrag.