Kvinner klatrer saktere

I Forskerforum nr. 10/2017 har Svein Sundby et innlegg under tittelen «Kjønnsbalanse og alternative fakta». Han hevder at Forskningsrådets Balanse-program «tendensiøst tar utgangspunkt i ikke-dokumenterte påstander som ved nærmere analyse viser seg å være direkte uriktige». Sundbys utgangspunkt er at han mener Balanse begrunnes ut fra en forskjell mellom dagens kvinneandel på professornivå og i rekrutteringsgrunnlaget. Etter å ha konstatert at kvinneandelene i akademias rekrutteringsgrunnlag har vokst kraftig over tid, sier Sundby videre: «Derfor kan ikke dagens andel av kvinnelige forskere i toppstillinger sammenlignes med dagens andel av kvinnelige forskerrekrutter. De må rimeligvis sammenlignes med andelen av kvinnelige forskerrekrutter i det tidsrommet da de selv var rekrutter. Da blir det også klart at «aksiomet» i programplanen er uriktig: «Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder likestilling, men allikevel er andelen kvinner i akademiske toppstillinger bemerkelsesverdig lav.» Det viktigste grunnlaget for programmet faller da vekk.» Ikke bare et tidsspørsmål Balanse tar utgangspunkt i en rekke ulike analyser rundt likestilling i akademia, internasjonale så vel som norske. Kjønnsskjev rekruttering til akademia er imidlertid et viktig element i begrunnelsen for Balanse-programmet, og derfor vel verdt å diskutere. Det avsnittet i programplanen som Sundby siterer i sin argumentasjon angir status for kjønnsfordeling på ulike nivåer slik den er i dag. En slik statusgjennomgang er ikke irrelevant, den viser blant annet det «rollemodell-bildet» av universitetene som i dag møter studentene – de fremtidige akademikere. Leses dette avsnittet alene, kan det imidlertid tydeligvis gi inntrykk av at rekrutteringssituasjonen vurderes utelukkende ut fra status i dag. Allerede neste avsnitt innledes imidlertid som følger: «Mannsdominansen på toppnivå i norsk forskning kan forklares av historiske årsaker og en konkurransekultur som ikke fungerer likt for begge kjønn. Lenge trodde man at dette kun var et tidsspørsmål og at den skjeve fordelingen ville jevne seg ut av seg selv bare vi fikk nok kvinnelige kandidater. Tall viser derimot at dette ikke skjer». Forskningsrådet er fullstendig klar over at dagens forholdstall mellom kvinner på toppnivå og blant nyutdannede kandidater forklares av (minst) to forhold – en tidsutvikling der andel kvinner blant kandidatene har vokst markant over tid og kjønnsskjevhet i rekrutteringen. Vi skal nå vise hva slags data som indikerer kjønnsskjevheten. Gode tverrsnittdata En optimal analyse av karriereutvikling krever informasjon om forløp på individnivå. Slike data eksisterer imidlertid i meget begrenset grad for den lange tidsperiode som her er aktuell. I Norge har vi imidlertid gode tverrsnittsdata for studenter og ansatte ved norske UoH-institusjoner (universitetet og høyskoler) samlet i Database for høyere utdanning (DBH). Disse gir et bilde av status for hvert år fra rundt århundreskiftet, og for visse grupper også for tidligere år. For studenter og kandidater foreligger dertil detaljerte og kjønnsoppdelte data betydelig lenger tilbake i tid i SSBs utdanningsstatistikk. Det er disse kildene som er brukt nedenfor.

Kvinneandelen faller markant fra kandidat til postdoktor

Flest menn blir postdoktor Forløpet fra nyutdannet kandidat til professor er langt og komplisert, men deler av veien er enklere å analysere. Spesielt gjelder dette første del av karrierestigen fra masterkandidat via stipendiat til postdoktor. Dels er aldersdifferensen mellom kandidat og postdoktor moderat, og dertil har det de siste 10 år vært meget moderate endinger i kjønnsfordelingen blant masterkandidater. Den totale kvinneandel blant masterkandidatene fra de norske universitetene var således i henhold til DBH 53,8 prosent i 2006 og 55,7 i 2016. Det er her noe forskjeller på fagområder; ved UiO var det ved Det juridiske fakultet stadig en viss vekst i kvinneandelen, mens det for alle andre hovedområder var stillstand. Tidstrender kan følgelig forklare lite hva gjelder overgangene opp til postdoktor. På tross av dette faller kvinneandelen markant fra kandidat til postdoktor. Ved de fire «gamle» universitetene (UiO, UiB, UiT og NTNU) er fallet fra 56 prosent til knapt 44 prosent (gjennomsnitt over årene 2014–2016). Det er et fall for alle fagområder; fallet er noe mindre enn gjennomsnittet for juss samt realfag og teknologi, og noe større for humaniora, samfunnsfag og livsvitenskapene. I de mange og komplekse prosesser som foregår på dette nivået slipper følgelig en klart lavere andel av kvinner enn menn gjennom til neste trinn på den akademiske karrierestigen.

Kvinnelige og mannlige postdoktorer går over til fast stilling i omtrent samme omfang.

Ulik opprykkshastighet? Overgangen fra postdoktor/forskernivå til førsteamanuensisnivå kan ikke analyseres uten grundig studier på individnivå. Dette skyldes at tverrsnittsdata er vanskelige å tolke fordi mange kvinner på amanuensisnivået kan skyldes god overgang til dette nivået eller langsomt videre avansement til professor. En analyse ut fra individdata foretatt for Forskningsrådet tyder imidlertid på at det ikke er i de mer formelle ansettelsesprosesser at en skal finne forklaringen på få kvinner på toppnivå. Kvinnelige og mannlige postdoktorer går over til fast stilling i omtrent samme omfang. Derimot kan det se ut til å være forskjell i opprykkshastighet fra førsteamanuensis til professor; dette analyses nå nærmere i et Balanseprosjekt ved UiO. En kan også forsøke å se på hele karriereveien fra kandidat til toppstilling ut fra tverrsnittsdata, selv om dette er mer krevende metodemessig og kompliseres av at kjønnsfordelingen blant kandidater endret seg meget hurtig i den relevante tidsperiode i siste del av forrige århundre. Det er likevel klart at kvinneandelene blant kandidater den gang dagens professorer var på det karrieretrinnet, var vesentlig høyere enn de vi i dag ser på professornivå. Betrakter vi kvinneandelene blant kandidater på midten og slutten av 1980-tallet i de ulike fag, er denne andelen av størrelsesorden 1,5 ganger andelen blant dagens professorer (selvfølgelig med visse forskjeller mellom fag). Det er således samlet sett gode holdepunkter for både lavere og langsommere avansement for kvinner enn menn i akademia. Norge på 10. plass i kjønnsbalanse Som nevnt innledningsvis begrunnes Balanse-programmet også ut fra helt andre typer observasjoner. Utsagnet Sundby refererer til som «aksiom» er således også relatert til Norges posisjon internasjonalt. Norge oppfattes som et foregangsland i likestilling, men vi ligger så lavt som på 10. plass når det gjelder kvinner i toppstillinger i forskningssystemet i henhold til EUs «SHE-figures» fra 2015. Dette er ikke katastrofalt dårlig, men det er langt fra godt når en tar i betraktning at også andre land har lave kvinneandeler på toppnivå. Et særlig viktig argument er imidlertid studier utført som kontrollerte forsøk hvor en undersøker ubevisst bias. Det er over tid utført mange slike forsøk, og et eksempel er referert i Balanses programplan. Selv om det er forskjeller mellom resultatene i studiene og også tegn på fagforskjeller, er konklusjonen på metanivå klar: Kvinner undervurderes hva gjelder kompetanse og potensiale, og spesielt gjelder dette kvinner med barn. Dette må vi gjøre noe med. Avslutningsvis vil vi fremheve at Balanse nå ønsker et klart fokus på systemnivå og mindre på individtiltak. Gjennom dette håper vi å bidra til et forskningssystem som bedre stimulerer og tar vare på alle talenter – uansett kjønn. Les også: 

Fem utfordringer for likestilling i akademia