Universitetenes overdrevne bruk av midlertidige kontrakter mangler konsekvenser for andre enn de ansatte. Det er på tide å fordele risikoen jevnere.
Redaktør Aksel Kjær Vidnes

Ingen sier det er lett. Men det er til å undres over hvor vanskelig det skal være. Bruken av midlertidige kontrakter ved statlige universiteter og høyskoler har stått på stedet hvil det siste året. Hadde det vært snakk om forskningsbudsjettene, hadde det blitt kalt et hvileskjær og vært en politisk skandale. Men når det er snakk om arbeidstakeres rettigheter, blir formuleringene langt vagere.

Da vi intervjuet rektor Svein Stølen om Universitet i Oslos (UiO) høye bruk av midlertidige stillinger, kunne han si seg enig i at UiO ikke har «lykkes helt» med å få ned midlertidigheten. Han har derfor tatt initiativ til å sette ned en partssammensatt gruppe for å diskutere «viktige spørsmål» knyttet til midlertidighet. «Målet er å skape et omforent verdigrunnlag for håndtering av midlertidighet og etter hvert diskutere konkrete tiltak», ifølge Stølen.

Smak på den. Isolert sett er det kanskje klokt og riktig tenkt, men jeg kan ikke annet enn å undres over hva slags verdigrunnlag som mangler i dag for at man skal kunne jobbe effektivt med å redusere bruken av midlertidige kontrakter, i en sektor med evig inntektsvekst. Hvilke «viktige spørsmål» som gjenstår å diskutere, er også noe gåtefullt, etter så mange år med debatt om universitetenes personalpolitikk. Men at man «etter hvert» skal diskutere konkrete tiltak nærmer seg en hån. Visst er rektoren ganske ny, men problemstillingen er det ikke.

«Jeg er usikker på hvor mange år vi er nødt til å kikke og riste på den svarte boksen for å skjønne mekanismen.»

Det er noe med midlertidighetsproblematikken som er en «svart boks» – de mekanismene vi ikke helt klarer å observere ved kun å beskrive årsak og virkning. Det er alltid bra å forstå urverket når man skal prøve å reparere en klokke. Men når det gjelder denne problemstillingen, er jeg usikker på hvor mange år vi er nødt til å kikke og riste på den svarte boksen for å skjønne mekanismen. En rektor kan ikke løse problemet alene. Ansettelsene skjer på instituttene, og det er der bevisstheten rundt bruk av faste stillinger må øke. Men det kan hjelpe om rektoren er tydeligere overfor sin organisasjon, og ikke gir inntrykk av at man kan vente med tiltak.

For et par år siden gikk rektor ved Universitetet i Bergen (UiB) Dag Rune Olsen ut og lovte bedring. Universitetet skulle begynne å ansette folk fast selv om de var ansatt på prosjektmidler. Det lovet jo godt. Men siden da har andelen midlertidig ansatte forskere og undervisere ved UiB steget fra 25,2 til 25,9 prosent, og universitetet topper dermed den lite ærefulle statistikken blant universitetene for fjerde året på rad. UiO er en dårlig nummer to, med 25,1 prosent midlertidig vitenskapelig ansatte i 2017. Det er godt over snittet på 20,2 prosent ved universitetene, ifølge tall fra Norsk senter for forskningsdata. Ser vi nærmere på fakultetsnivå er det noen som bidrar sterkere enn andre til å dra opp tallene. Blant de største fakultetene ved eksempelvis UiO er det særlig Det medisinske fakultet, med 46 prosent midlertidig vitenskapelig ansatte, og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, med 33 prosent, som skiller seg ut. Til sammenlikning har Det humanistiske fakultet 12,6 prosent midlertidige og Det samfunnsvitenskapelige fakultet 15,9 prosent.

Det er lett å forestille seg at medisin i stor grad må belage seg på midlertidig ansatte undervisere, siden det undervises i profesjoner som mange av underviserne er aktive utøvere av. Det er heller ikke vanskelig å se for seg at både medisin- og matnat-fagene har store deler av virksomheten finansiert av eksterne prosjektmidler som gjør det enklest å ansette midlertidig. Men jeg har vanskelig for å tro at det ikke er forbedringspotensial. Spørsmålet er om universitetene er villige til å forbedre seg hvis de ikke må.

Vi kunne ønske at universitetene var flinkere til å ansette fast enn det handlingsrommet deres gir mulighet til, men det viser seg gang på gang ikke å være tilfellet. Det har få, om ingen, politiske eller økonomiske konsekvenser for institusjonene at midlertidighetstallene ligger skyhøyt over resten av arbeidslivet. Konsekvensene og risikoen er det de ansatte som bærer. Det er på høy tid å endre risikofordelingen mellom ansatte og arbeidsgivere ved norske universiteter. Det er fristende å slå til på NIFU-direktør Sveinung Skules forslag om å tildele nye stipendiatstillinger til andre sektorer enn universitetssektoren. Der har stipendiatene bedre forutsetninger for å få fast jobb senere. Det er kanskje noe for nyslått statsråd Iselin Nybø å tenke på. Jeg forutsetter uansett at hun ikke utviser samme mangel på historisk hukommelse som visse andre. I dette spørsmålet begynner ingen på bar bakke.

Og for dem som har oppdaget et annet nytt fjes: Kjetil Brottveit har permisjon ut semesteret, og i den forbindelse trer jeg inn som redaktør. Helt midlertidig.