Leve republikken Bergen!
Annonse

Leve republikken Bergen!

Av Kjetil Vikene

Publisert 2. desember 2020

En original mentalhistorisk utlegging av Bergen, som skildrer ferden fra europeisk sivilisasjonsutpost til vansmektende «nummer to»-by.


I to nylige anmeldelser i herværende forum har jeg krøpet opp gjennom Oslos geologiske lag, og gjennom arkeologiske sedimenter i Trondheim. Da er det en klar logikk i at jeg skal ta for meg en bok som redegjør for det utviklingsmessige og historiske høydepunktet i planetens og menneskehetens historie: Bergenseren.

Fakta
Morten Hammerborg
Bergenseren. En historisk analyse
Universitetsforlaget, 2020
216 sider
Veil. pris: kr 339

Bergenser og professor i historie ved Høgskulen på Vestlandet, Morten Hammerborg, prøver å sirkle inn konstruksjonen av «bergenseren» og «det bergenske» – slik denne manifesterer seg i munnhell som «eg e ikkje fra Norge, eg e fra Bergen». Forfatteren trekker linjene fra 1300-tallet til i dag, og beskriver hvordan bergenserens annerledeshet er formet av historiske, økonomiske og politiske omstendigheter. Historien fortelles gjennom i all vesentlighet skriftlige kilder, med utsikt fra Bergen. Det som lett kunne bli en litt flau bok i bergensiana-tradisjonen – der kjærligheten til hjembyen dreper all kritikk – er i stedet blitt et innholdsrikt og originalt stykke mentalitetshistorie som bør være interessant også for et allment historieinteressert publikum: Dette er Norgeshistorie, med en tvist.

I korte trekk er linjene i boken som følger: Bergen var i mange hundre år Norges største og en av Nordens største byer, flere ganger større enn de puslete tettstedene Oslo og Trondheim. Som transitthavn for klippfisk fra Nord-Norge ble byen en nordlig utpost for et sivilisert Europa. Hanseatiske handelsmenn styrte byen et stykke inn på 1500-tallet, og Bergen var mer rettet mot utlandet enn innlandet. Byen var en økonomisk suksesshistorie, ble stadig mer selvstendig og fikk til en viss grad karakter av å være en bystat. Fremdeles snakker vi bergensere om «republikken» og synger «Nystemten» før nasjonalsangen. Dette er Bergens «urtilstand» og en viktig bestanddel i den nostalgiske stolthetsfølelsen. Men bystoltheten hadde også sine negative sider, og spesielt ble det bergenske omland, der strilene bodde, gjenstand for spott. Hammerborg skriver godt og nådeløst om «Sorenskrivere, distrikstleger og andre embedsmenn» som anså dem som «levninger fra ‘ucultiveret kulturtrin’». Forakten gjaldt også andre deler av Norge, og folk fra den uunnselige byen i øst er loggført som Christiania-striler.

Vendepunktet for Bergen kom ved nasjonssamlingen i 1814, da Christiania ble offisiell hovedstad i et nytt Norge. «Fallet, der byen gikk fra å være størst til å bli nest størst, foregikk i tillegg svært hurtig. I 1800 var Bergen om lag dobbelt så stor som Christiania, men allerede i 1831 passerte den nye hovedstaden Bergens innbyggertall. Dette radikale skiftet i styrkeforholdet mellom landets to største byer skjedde altså innenfor et menneskes levetid.» En følelse av forurettethet i en evig gjentagelse av en tapt kamp om offentlige ressurser, koblet med en følelse av å måtte klare seg selv, er en annen viktig pilar for bergenserens mentalitet – og kontrasten mellom Oslo og Bergen er et gjennomgående grep i boken når historien fortelles helt frem til i dag.

En tredje viktig bestanddel, og kanskje bergenserens fremste adelsmerke, er en form for høyere språklig intelligens, noe som muliggjør den ofte brutalt selvironiske harselasen som særlig østlendingen sliter med å forstå. Klarer man å underordne seg den er det imidlertid mulig å bli bergenser «av overbevisning».

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.