May-Britt Moser: – Da jeg ammet, var det et mareritt fra ende til annen å reise på konferanse uten ungen. Jeg gjorde det én gang.
LUKK

Kjønnsbalanse i forskning:

May-Britt Moser: – Da jeg ammet, var det et mareritt fra ende til annen å reise på konferanse uten ungen. Jeg gjorde det én gang.

Av Julia Loge

Publisert 24. november 2022

Gode barnehager nær arbeidsplassen og mulighet for tidlig barnehagestart, kan hjelpe fram de umistelige kvinnelige talentene, mener nobelprisvinneren.

– Folk ble bekymret når de hørte at vi har unger og jobbet dag og natt, sier May-Britt Moser.

Hun og hennes daværende mann, Edvard Moser, fikk to barn mens de jobbet med doktorgradene sine. I 2014 fikk de Nobelprisen sammen. May-Britt er dermed en av 60 kvinner som har fått en Nobelpris, mens Edvard er en av over 800 menn med samme utmerkelse. I dag leder hun Kavliinstituttet for nevrovitenskap ved NTNU sammen med Edvard Moser.

Annonse

Nå er barna deres voksne, men hun forteller at ungene deres har levd et spesielt liv, for de har vært mye med foreldrene på jobb. I 1996 dro hun og Edvard Moser til London, for å lære av de som var aller best på metoden de trengte i forskningen sin. De tok med seg sine to barn, og en svigerinne som hjalp til. Men familien har navigert et komplisert regelverk for å få det til.

– Jeg var veldig giret på å ha med ungene på jobb, fordi vi jobber masse, sier hun.

Da Forskningsrådet feiret at likestillingsprogrammet Balanse var ti år, holdt hun hovedinnledning og fortalte om veien til Nobelprisen, både faglig og personlig.

Barnepass på campus

Hun skulle heller ønske universitetene hadde gjort som Max Planck-instituttet i Tyskland, og hatt barnepass innad på campus.

– Jeg synes Norge skal unne seg barnehager på campus. Det trenger vi. Da vil både mannlige og kvinnelige forskere ha nærhet til barna sine, sier May-Britt Moser. Så legger hun til noe hun vet er kontroversielt:

– Og at ungene kan få komme før de er ett år gamle.

Da kan mødrene komme på besøk og amme i arbeidstiden. Overfor Forskerforum presiserer hun at det må være gode barnehager med få barn for hver voksen.

Kanskje får de ammende mødrene ikke jobbet like mye, men da unngår de å forsvinne ut fra forskningen i et helt år.

– Hvis en er borte fra prosjektet i ett år, så kan du ikke ha et rotterace-prosjekt, da må det være et sakte prosjekt, og det er få slike i vårt felt, der er det høy konkurranse.

Basert på sin egen erfaring som ammende forsker, har Moser flere råd til universiteter som vil hjelpe kvinnelige forskere fram:

– Gi støtte til å ta med hjelpe-folk på konferanse. Da jeg ammet, var det et mareritt fra ende til annen å reise fra ungen. Jeg gjorde det én gang. Jeg spurte helsesøster etterpå hvorfor hun ikke sa fra, men hun sa at hun ikke ville stoppe meg, sier Moser.

May Britt Moser fortalte om veien til Nobelprisen på Forskningsrådets konferanse "Kjønn og akademia: På vei mot BALANSE?". Foto: Julia Loge
May Britt Moser fortalte om veien til Nobelprisen på Forskningsrådets konferanse «Kjønn og akademia: På vei mot BALANSE?». Foto: Julia Loge

Bevisst på kjønnsbalanse

Et nobelprisvinnende laboratorium vil bygge gode team og talenter, og da kan de ikke risikere å gå glipp av de kvinnelige talentene. Nå har de valgt nye gruppeledere, og Moser er stolt over at halvparten er kvinner. De har også god kjønnsbalanse i prosjektgruppene sine og blant prosjektlederne. Det er en viktig posisjon, for prosjektlederne blir førsteforfatter på artiklene de produserer, mens gruppelederne blir sisteforfatter.  

I ambisiøse forskningsmiljøer, som det rundt Moser, er forfatterskap er viktig, og det kan gi grobunn for konflikt. Men kreativiteten kommer av et godt arbeidsmiljø.

– Vi må ha en del peptalks, og det trenger jeg selv også. Da har vi folk rundt oss som sier at det går bra. Det er ekstremt viktig å ha et nettverk å diskutere problemstillinger med, ha det gøy med, og få støtte når du trenger det, sier Moser.

Og den støtten er ikke nødvendigvis bare faglig:

 – Når folk blir stresset og sliten, for vi lever et liv ved siden av å være forskere og det kan være tunge ting vi opplever, da er det viktig å puste, roe ned og finne løsninger sammen.

«Du må ha tro på deg selv– du er jo smart!»
Les hvilket råd May-Britt Moser ville gitt seg selv som ung:
«Du må ha tro på deg selv– du er jo smart!»

– Edvard er feminist på sin hals

– Vi har fokus på kvinner, spesielt Edvard, han er feminist på sin hals og spør hva vi kan gjøre. Det ene vi gjør er at vi jobber sammen for at kvinner skal tro på seg selv. Det andre er at vi prøver å jobbe sammen, slik at arbeidsmengden ikke blir kvelende. Forskning kan oppleves kvelende, du har aldri fri, og når du har fri går hjertet og tenker «jeg har ikke løst dette», sier hun.

Selv om May-Britt Moser sier hun ikke har vært så obs på kjønn, men heller durt på med forskningen sin, så jobber de med jevn fordeling helt fra deltakerne i de ulike gruppene sine, til hvem som er gruppeledere og helt opp til hvem som sitter i senterets vitenskapelige, rådgivende styre. Nå har de med seg Stanford-professor Carla Shatz, som var den første kvinnen som tok doktorgrad på Harvard, Harvard-professor Catherine Dulac og Erin Schuman, direktør for Max Planck i Frankfurt.

– Vi har bestemt oss for å plukke de beste kvinnene i verden og samle i vårt Scientific Advisory Board.

Disse kan også bidra med råd om hvordan de kan oppnå enda mer likestilling. De har blant annet fått råd om hvordan de kunne knytte til seg flere kvinner, og rådsmedlemmene stiller som mentorer og er viktige som kvinnelige rollemodeller.

– Vi er nå sånn, det å bli sett er veldig viktig, å bli sett og verdsett av store internasjonale stjerner er viktig, både for kvinner eller menn. I vårt miljø har vi evnet å tiltrekke oss dem, og ser de strålende forskerne som jobber hos oss. Vi er så stolte av dem, og fronter dem så godt vi kan.

Mosers råd: – Følg lidenskapen og se vekk fra hindringene

– Mitt sterkeste råd til alle i hele verden, både menn og kvinner og enten de er forskere eller ikke: Prøv å leve et liv der du er mest mulig ledet av din egen lidenskap og visjon. Har du et brennende ønske, ikke se hindringene. Ikke tråkk over folk og dyr, men se vekk fra strukturelle hindringer og ha troen på at det går.

Selv mener hun at hun har evnet å gå helt inn i forskningen sin, uten å la seg forstyrre av «støy».

– Det er mange hindringer, men hvis en ser på dem som støy, så blir de så mye mindre, og da kan en få gjort ting som en egentlig ikke skal få gjort. Av og til er det også psykologiske hindringer, og de må en jobbe med å bli kvitt.

Roser den norske modellen

Nå er hun og Edvard Moser senterledere, og har et annet ektepar som jobber for dem og der babyen kommer innom på jobb for å bli ammet. Til sine ansatte sier de at familien kommer først, for hvis ikke kan ikke forskerne gå «all in» i forskningen sin heller.

– Hvis ikke familien har det bra, så har ikke forskerne det bra, det påvirker kreativiteten og forskningen, så du må føle deg trygg på at familien har det bra, sier Moser.

Selv om Moser ønsker seg et enda bedre barnehagetilbud, mener hun at den norske modellen er bra.

– Norge er et fantastisk land å leve i, vi har gode støtteordninger og gode barnehager og en arbeidsdeling mellom menn og kvinner der også pappa får lov til å være sammen med ungene sine.

– Og det blir sett på som positivt og at ungene får bli sosialisert i barnehage. Det er en utrolig deilig og frigjørende støtte til familier er at det er lov. Det er en fantastisk modell!

I et internasjonalt forskningsmiljø har hun sett forskere fra andre land i Vest-Europa der det er uglesett å sende ungene i barnehage, eller kollegaer i USA som får seks uker foreldrepermisjon

– Det er så dramatisk og forferdelig å gå fra babyen sin da. Jeg kjenner mange som har valgt å ikke få barn og det forstår jeg godt, selv om jeg ikke ville levd uten.

Moser viser til ferske tall som viser at det nå er flere kvinnelige enn mannlige førsteamanuenser i Norge, og at kvinner blir professor i like stor grad som menn, selv om det tar lenger tid.

– Vi har gjort alt riktig tenker jeg.

  • Les mer om forskningen hennes: